Danmarks historie (1848–1901)
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Perioder |
Danmarks historie (1848–1901) rammes inn av to begivenheter som var av stor betydning for demokratiet i Danmark.
I 1849–49 ble Danmarks Riges Grundlov utformet og avsluttet 188 års enevelde. Mot periodens slutt inntraff systemskiftet, som slo fast at en regjering ikke kunne sitte uten et flertall i Folketinget.
I den mellomliggende perioden var landet i krig mot den tyske bevegelsen i hertugdømmene Slesvig og Holsten og Kongeriket Preussen. Danskene ønsket å innlemme Slesvig i kongeriket, mens tyskerne ville innlemme Slesvig i det tyske forbund og forene de to hertugdømmer under tysk lovgivning. De to dansk-tyske kriger var treårskrigen og andre slesvigske krig. I den siste mistet Danmark Slesvig, Holsten og Lauenburg. I denne tiden oppsto bl.a. andelsbevegelsen, hvor mange gikk sammen om større prosjekter. Også industrialiseringen vant innpass i byene såvel som på landet. Det innebar at mange landarbeidere søkte mot byene eller til Amerika.
Treårskrigen og Junigrunnloven
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Første slesvigske krig
De nasjonale og liberale strømningene vokste seg kraftige i Danmark. Borgerskapet ble stadig mer tallrikt og det forlangte del i regjeringsmakten. Under inntrykk og beundring av revolusjonene rundt om i Europa i 1848 ga Frederik VII etter og iverksatte arbeidet med en ny grunnlov. Danmarks grunnlov ble underskrevet av kongen og trådte i kraft den 5. juni 1849. Eneveldet ble avløst av et konstitusjonelt monarki med maktdeling. Den lovgivende makt lå hos en riksdag med to kamre: Folketinget, som de fleste menn over 30 år hadde stemmerett til og Landstinget, som ble valgt indirekte av de folketingsvelgerne som var over (40 år), som betalte skatt eller hadde formue. Den utøvende makt lå hos kongen og regjeringen i fellesskap. Den dømmende makts uavhengighet ble garantert ved at dommene ble sikret mot avskjed.
Riket besto av fem deler: Kongeriket Danmark, hertugdømmene Slesvig (et dansk len), Holsten og Lauenborg (tyske len) samt de nordatlantiske øyer. I løpet av det 18. og især i det 19. århundre vente alle seg til å betrakte kongeriket og hertugdømmerne som ét land (helstaten), mens de nordatlantiske besittelser ble betraktet som kolonier. Det tyske flertallet i hertugdømmene var misfornøyd med helstaten, og den tysksinnede nasjonalliberale strømning krevdde uavhengighet fra Danmark og Slesvigs innmelding i det tyske forbund. I Slesvig eller Sønderjylland bodde både dansk- og tysksindene. De tysksinnede henviste til Ribebrevet fra 1460, hvor det står at de to hertugdømmene skulle forbli udelt (dat se blieven tosamende up ewich ungedeelt). De dansksinnede henviste til Slesvigs lensforbindelse med Danmark og til Ejdergrensen, som hadde vært grense mellom danskene og tyskerne siden 811. Tyske og danske nasjonalliberale sto uforsonlige over for hverandre. Det utløste treårskrigen, som endte med status quo, etter at Storbritannia hadde meglet.