Danmarks historie (1660–1814)

Artikkelen inngår i serien om Danmarks historie
Perioder
Forhistorie Middelalderen Kalmarunion og borgerkrig Reformasjon og adelsvelde Enevelde og opplysningstid Borgerskap og revolusjon Den moderne tid Parlamentarisme og verdenskriger Annen verdenskrig Etterkrigstiden Etter den kalde krigens slutt

Fra Skåne, borgruinen Stjärneholm nær Skurup, ved fredsslutningen i 1660 tapte Danmark Skåne til Sverige

Foto: Sven Rosborn

Danmarks historie (1660–1814) er historien om et samfunn som tar steget fra et adelsstyrt jordbrukssamfunn til et eneveldig, men mer moderne handelssamfunn på det nye borgerskapets premisser. Opprør mot adelssamfunnets svake statsstyre, militære nederlag og en svak økonomisk politikk førte landet inn i en modernisering av de politiske institusjonene, statsfinansene, hærordningen, jordbruksproduksjonen, universitetene og handelsselskapene. Anført av eneveldige konger og kuppmakere tvang det nye handelsborgerskapets interesser seg fram, og landet opplevde en sterk vitenskapelig, økonomisk og geopolitisk blomstring gjennom 1700-tallet. Opplysningstiden i Danmark så anleggelsen av moderne utdanning og akademier for utdanning av ikke-adelige til statens tjeneste, anført av reformatorer som Holberg. Gjennom hele perioden befant Danmark seg i bitter rivalisering og kappestrid med det etter hvert tydelig sterkere og mer moderniserte Sverige. Historien avgrenses dramatisk av sviende militære og politiske nederlag i 1661 og 1814, som likevel innkranser en enestående vekstperiode i landets historie.

I begynnelsen av perioden mistet Danmark definitivt Skånelandene til Sverige, ved freden i København i 1660. Det store tapet medvirket til innføringen av eneveldet i 1661, som innebar at borgerskapet fikk de samme politiske rettighetene som adelen under en formelt eneveldig konge. Under det tidlige eneveldet begynte utviklingen bort fra festevesen i landbruket og laugssystemet i byene, i retning av mer effektive produksjonsformer. Denne tidlige perioden sees som det moderne Danmarks spede begynnelse. Eneveldet i Danmark-Norge var ifølge professor Rolf Hobson det mest markerte blant 1700-tallets europeiske stater

Gjennom 1700-tallet var Danmark ofte i krig, stort sett med Sverige, om herredømmet over Skånelandene og Nord-Tyskland. Også medhertugene av Slesvig-Holstein, de såkalte gottorperne, voldte Danmark store problemer, inntil konflikten ble løst på fredelig vis i 1773. Utfordringene i landbruket ble samtidig mer akutte, med utpining av jorda, sviktende skatteinntekter og svak rekruttering til hæren. Under den sinnssyke kong Christian VII grep livlegen Struensee sjansen til å begå kupp og gjøre statsstyret mer rasjonelt, og nye kuppmakere bidro til å styrke både statsmakten, den økonomiske politikk og de borgerlige statsinstitusjonene, inntil Christian VIIs sønn kronprins Frederik satte seg ved makten med stor tyngde de siste 24 årene av sin fars regjeringstid.

I tiden før nederlaget i Napoleonskrigene og statsbankerotten var den økonomiske utviklingen frem mot 1814 god, og landets befolkning økte raskt. Nærmest endemisk krigføring mellom England og Frankrike fra 1770-årene ga sterkt oppsving i handelen for nøytrale Danmark, og den dansk-norske handelsflåten hadde stor vekst fram til og med første halvdel av Napoleonstiden. Danmark hadde på 1700-tallet egne kolonier i Afrika og Karibia, og tjente godt på tidens slavehandel. Først mot periodens slutt satte nedgangen inn da Danmark allierte seg med Frankrike i Napoleonskrigene, noe som kulminerte ved landets økonomiske konkurs i 1813 og i geopolitisk nederlag da Norge ble avstått til Sverige i 1814.

Eneveldet

Under Karl Gustav-krigene var Danmark på nippet til å bli erobret av Sverige, men slapp heldig fra det ved freden i København i 1660. Det var imidlertid et utarmet land som ble reddet. Både fiendtlige og allierte tropper hadde herjet landet og pestepidemier, årtiers øket skattetrykk og dårlige konjunkturer innen landbruket hadde lagt flere landsdeler mer eller mindre øde. Statens skattegrunnlag hadde lenge vært svakt og Danmark hadde en umoderne økonomisk struktur - allerede på 1500-tallet var hele 40 % av jordbruksarealet på adelens hender mens det tilsvarende tallet i Sverige bare var 25 %. Gjennom 150 år hadde adelens makt økt på bekostning av sentralstaten, som nå var på konkursens rand etter å ha lånt enorme beløp hos pengeutlånere for å finansiere krigene. Disse pengeutlånerne hadde til gjengjeld fått krongods i pant, men da det nettopp var krongodset som ga staten inntekter, var det vanskelig å skaffe midler til kreditorene.

Store funn av jern og sølv i Norge utover 1600-tallet bidro riktignok med nye skatteinntekter. På det meste sto Kongsberg Sølvverk for 20 % av de norske statsinntektene, men dette kunne på ingen måte oppveie den klare nedgangen i jordbruk, skogbruk og fiske i Norge, som var en stor inntektskilde. Danmark selv var sterkt sentralisert og provinsene var svake - ikke en eneste by utenom København var så stor som det norske utkantsenteret Christiania, og få kunne måle seg med handelsbyen Bergen eller sølvstaden Kongsberg. Danmark utenfor København var på sett og vis underutviklet, og dominert av en stadig mindre effektiv føydaløkonomi. Samtidig ble det framvoksende handelsborgerskapet stadig mer selvbevisst, både i København og i de norske byene.

Arvekongen og de egenrådige stenderne

I juni 1658 henvendte Københavns borgmester og råd seg til kong Frederik III med ønske om selvstyre og fritak for troppeinnkvartering. Samtidig ønsket de at adelens privilegier skulle oppheves og at København skulle få monopol på all handel for Sjælland og Møn. Da svenskene den 10. august 1658 sto utenfor byen, oppfylte kongen alle ønskene og gjorde samtidig København til fri riksstad og -stand, noe som blant annet innebar at toll og andre avgifter som byen ble pålagt skulle godkjennes av borgerne. Likeledes fikk de adgang til embeter på lik fot med adelen. Grunnen til tildelingen av privilegier var den vanskelige situasjonen; København var landets siste bastion og staten skyldte store summer til københavnske leverandører og pengeutlånere.

På foranledning av kongen innkalte riksrådet den 2. august 1660 adelen, geistligheten og borgerskapet til et stendermøte. Landet var nesten bankerott og kongen trengte forsamlingens støtte for nye skatter eller besparelser. Stenderforsamlingens møte begynte 10. august i den store salen på Københavns slott, hvor de tre stendene var samlet. Den nye rikshoffmesteren etter Corfitz Ulfeldt, Joachim Gersdorff, holdt en åpningstale og roste kongens mot og byens motstandsvilje under beleiringen. Etterpå ble de første forslagene fremsatt; innføring av en forbruksskatt, en forbruksavgift på 8 % og en stempelavgift.

Stendene forhandlet hver for seg. Borgerne og de geistlige tiltrådte forslaget den 15. september på den betingelse at alle stender ble stilt likt; adelen skulle altså også betale. På et fellesmøte 19. september sa adelen nei og stendene var tilbake ved utgangspunktet.

Borgermester Hans Nansen.

Denne debatten var imidlertid allerede blitt overflødig ettersom borgerskapet 15. september hadde vedtatt et forslag med mer vidtgående reformer etter borgerskapets og statens interesser. For fremtiden skulle alle lensinntekter gå til kongen og lensmannen skulle i stedet ha en årlig lønn. Adelen og bøndene skulle betale en plogskatt og arvinger skulle betale en arveavgift på 2 %. Statskreditorene skulle nedskrive sine fordringer for å styrke rikets finanser. Samtidig skulle en rekke kongelige embetsmenn avskjediges.

Vornedskabet og ægten, den gratis hovkjøringen, skulle avløses av en pengeavgift som Christian IV allerede hadde prøvd å innføre. Hæren skulle bestå av frivillige soldater som skulle avlønnes av de bønder som ville betale seg bort fra militærtjeneste. Flåten skulle primært bestå av armerte handelsskip og riket skulle først og fremst beskyttes utenfra med diplomatiske allianser. Kjøpstedene kunne glede seg over at tollen mellom landsdelene skulle oppheves, lensmannens innflytelse på valget av borgermestre og rådsmenn ble avskaffet og kjøpstedene skulle ha enerett på all handel i sitt område. Hver provins skulle ha en representant med fri adgang til kongen og riksrådet og det skulle holdes årlige provinsborgermøter og intet viktig kunne bestemmes uten stendenes samtykke.

Forslaget ble aldri innlevert, antakelig fordi københavndelegasjonen aldri ville ha godkjent det, da det blant dem var mange kreditorer som ikke ville nedskrive fordringene sine. Dessuten ville nok ikke kongen ha brydd seg om den dårlig skjulte hentydningen til at hoffet hadde for mange ansatte. Forslaget dukket imidlertid opp igjen den 20. september i en forkortet utgave hvor hoff- og militærbesparelsene, oppfordringen til kreditorene samt arveavgift og stenderstyret var utelatt. Men da noen av provinskjøpstedene fastholdt det opprinnelige forslaget, ble det nye forslaget heller ikke innlevert.

Om adelen fanget opp denne splittelsen i borgerskapet vites ikke, men den kom selv hurtig med sitt skatteutspill. Nå ville den i stedet for forbruksskatten betale 1½ daler for hver av sine tjenere. Borgerskapet svarte at de likeledes gjerne ville betale de 1½ daler for sine tjenere, men så ville de heller ikke betale forbruksskatten. Likheten var altså viktigere enn betalingen. Da borgerskapets representanter fornemmet at adelen muligens snart ville gå med på forbruksskatten, fremsatte de 20. september-forslaget som inneholdt lensreformen, som var helt uakseptabel fra adelens synspunkt. Denne taktikken virket og den 30. september tilbød adelen å betale en forbruksavgift. Det nye forslaget inneholdt høyere takster enn de andre stendene hadde godkjent og da regjeringen samtidig som tillegg til dette hadde vedtatt en stempelavgift, som ensidig rammet borgerskapet, sa både borgerne og de geistlige nei. Stempelavgiften ble unngått ved at Københavns borgmester den 7. oktober nektet å offentliggjøre forordningen om avgiften.

Arvehyllingen i 1660.

Malt av: Wolfgang Heimbach

I et møte dagen etter fremsatte Københavns borgermester, Hans Nansen, et forslag for borgerskapets representanter om at man skulle tilby Frederik III riket som arverike. Geistlighetens representantskap støttet borgernes forslag og sammen fremla de det for rikshoffmesteren. Forslaget skulle behandles av riksrådet. Men riksrådet visste at det ville bety slutten på deres egen makt om den ikke fritt kunne velge kongens etterfølger og nølte med svaret. Da det fortsatt ikke var kommet noe svar den 10. oktober, gikk de to andre stendene i fellesskap i demonstrasjon til rådstuen for å kreve et svar. Rådets førstemann sa nei med den begrunnelse at riksrådet ikke var fulltallig. Derfra gikk de til kongen, som erklærte at han ville svare dagen etter. Samme kveld ble Københavns byporter stengt. Dersom noen ville ut av byen, skulle de henvende seg til Hans Nansen. Det ble innført skjerpet bevæpning for å forhindre at noen forlot byen uten tillatelse og utenfor havnen lå skip for å forhindre flukt via sjøveien.

Den 13. oktober ga riksrådet endelig opp, og samme dag nedsatte kongen et utvalg bestående av representanter fra de tre stendene. Utvalget skulle foreslå hva som skulle skje når valgkongedømmet var avskaffet. Det kunne de ikke bli enige om. Bortsett fra et forslag om annullering av håndfestningen overlot de til kongen å sørge for det videre forløp. Den 16. oktober ble håndfestningen avskaffet og to dager etter kunne Frederik III motta arvehyllingen på en tribune foran Børsen. For å kunne si at hele det danske folk hadde gjort kongen til sin arveherre, var det innkalt noen bønder fra Amager til å avlegge eden på vegne av bondestanden.

Enevoldskongen reformerer Danmark-Norge

Frederik III

Det var nå kongens oppgave å organisere det fremtidige styret av landet, ettersom arverike innebærer noe annet enn et eneveldig rike. De tre stendene innleverte sine privilegiesøknader da kongen hadde lovet å garantere deres rett. Adelen ønsket å beholde sine privilegier i henhold til den kasserte håndfestningen, mot at de frasa seg retten til å velge konge. Borgerskapets ansøkning lå i forlengelse av 20. september-forslaget og samtidig ønsket de at stendene fikk seg forelagt alle lover og forordninger til gjennomlesing og bemerkninger «førend de til trykken forfærdigedes». Geistligheten ønsket bare status quo. Kongen innførte en forbruksskatt og en koppskatt som adelen også skulle betale og oppløste stendermøtet i desember.

Rikets styre ble organisert ved at det ble opprettet et statskollegium som skulle ordne alle viktige innen- og utenrikssaker. Samtidig opprettet man skattkammerkollegiet, kansellikollegiet, admiralitetskollegiet, krigskollegiet og i 1661 Højesteret samt i 1668 commercekollegiet til behandling av den borgerlige næring. Et kollegium og Højesteret besto av 8–12 medlemmer med en president i ledelsen. Det skulle behandle kongens eller deres egne forslag, hvoretter kongen skulle ta stilling til dem. For Højesterets vedkommende skulle minst halvparten av medlemmene være adelige og resten kyndige borgerlige.

Da det nye statsapparatet var på plass, sendte kongen 10. januar 1661 ut aktstykket enevoldsarveregeringsakten, som dannet grunnlaget for det nye eneveldige styret. Aktstykket var utformet som et forpliktelsesbrev som de adelige og representanter fra borgerskapet og de geistlige underskrev av egen fri vilje og uten kongelig tilskyndelse, hyllet og bekreftet Hans Kongelige Majestet som een absolut og suveræn arve herre... Med denne underskrevne akten var Danmark i likhet med enkelte andre europeiske land blitt en eneveldig stat. Noen få ikke-innflytelsesrike adelige skrev ikke under, men det betydde ikke noe, og eneveldet varte de neste 187 år. Den 24. juni utstedte Frederik III de tre stendenes privilegier. Adelen beholdt sine rettigheter over bønder og gods, men mistet alle politiske fordeler. Borgerskapet fikk skattelikhet med adelen og adgang til embeter. Til gjengjeld var det ingen provinsborgermøter eller selvstyre til kjøpstedene. Kongen ville selv sørge for at kjøpstedene fikk råd og borgmestre. Likeledes var Københavns privilegier fra 1658 skrumpet betydelig inn. Det var bare stabelretten tilbake. De geistliges privilegier var uforandret. Året etter ble lensvesenet opphevet og lenene omdøpt til amt med kongelig utnevnte og fastlønnede amtmenn i spissen. Amtets økonomiske forvaltning ble ivaretatt av en amtskriver, senere kalt amtsforvalter.

For å modernisere statsstyret ble adelens politiske privilegier opphevet, og for å redde statsfinansene ble borgerskapets økonomiske privilegier opphevet. Kongen hadde tatt makten, men i praksis ble makten over den økonomiske politikk og de mange daglige beslutninger lokalt liggende hos borgerskapet i byene, også i det fjerntliggende Norge. Under arvehyllningen i København tvang nordmennene igjennom kjøpstadsprivilegiene av 1662 og noe senere det gunstige sagbruksreglementet av 1688, som de norske handelsborgerne med Gyldenløve i spissen hadde ivret for.

Saneringen av rikets gjeld gjensto. Kreditorene var mange, men penger var det ingen av, og kongens rådgivere besluttet å nedskrive eller slippe gjelden ved å overlate store deler av kronens gods til kreditorene. Ofte satte de prisen per tønne hartkorn så høyt at kreditorene ikke fikk mye for de pengene de hadde til gode. Men valget sto mellom det eller ingenting. De største kreditorene fikk så store godseiendommer at de kunne oppnå adelskap. Utlegget gjorde et stort innhugg i krongodset, så fra å ha utgjort omkring halvparten av jordegodset før eneveldet utgjorde det kun litt over en fjerdedel i 1688.

Et eksemplar av Kongeloven utstilt på Frederiksborg slott.

Frederik III underskrev Kongeloven 14. november 1665, og dette markerte overgangen fra adelsvelde til enevelde. Kongeloven var utarbeidet av kongens sekretær Peder Schumacher (Griffenfeld) og bekreftet at «kongen var det ypperste og højeste hoved her på jorden over alle menneskelige love...». Han skulle kun svare overfor Gud og de eneste innskrenkinger i hans makt var at han skulle tilhøre den evangelisk-lutherske kirke og ikke måtte forminske riket; bestemmelser som går igjen i Danmarks Riges Grundlov. Man ville ha riket udelt og derfor inneholdt loven en del paragrafer som fastslo akkurat hva som skulle skje ved kongens død dersom det ikke var en voksen sønn til å etterfølge han. Nettopp derfor var Kongeloven likeså mye en arvelov som en grunnlov for eneveldet, forøvrig den eneste i verden. Loven ble til dels utarbeidet fordi man ønsket å fjerne den følelsen av militærkupp, som mange næret ved innføringen av arveriket og eneveldet. Selve loven ble først trykt og offentliggjort i 1709, muligens fordi dens ordlyd ville ha gjort motstanderne av eneveldet misfornøyd.

Frederik III døde den 9. februar 1670, og hans sønn Christian V var automatisk ny arvekonge og enevoldsherre. Ved kroningshøytideligheten den 7. juni 1671 i Frederiksborg slottskirke satte kongen selv kronen på hodet før han ble salvet av Sjællands biskop.

Ledelsen av riket ble omorganisert under den nye kongen. Sammen med Ulrik Fredrik Gyldenløve, Norges stattholder siden 1664, og Frederik Ahlefeldt, Slesvig–Holsteins stattholder siden 1663, overtok Peder Schumacher (fra 1671 adlet som Griffenfeld) ledelsen av monarkiet. Statskollegiet ble avløst av gehejmekonseilet som ble landets øverste myndighet. Det besto av kongen selv og de seks øverste embetsmenn og med Griffenfeld som sekretær. Christoffer Gabel, som hadde hatt Frederik IIIs gunst, mistet all innflytelse.

For å styrke sin posisjon som eneveldig konge overfor den gamle adelen, innførte Christian V i 1671 et nytt adelig rangsystem. Godseiere som eide minst 2 500 tønner hartkorn, kunne bli greve mens de som kun hadde 1 000, måtte nøye seg med å bli friherre (baron). Alle som hadde anførte eiendom og var i kongens nåde, kunne oppnå disse titler uansett tidligere sosial posisjon. Til titlene var det knyttet en rekke fordeler som utstrakt skattefrihet og rettsmyndighet innenfor godsets område. Disse fordelene fikk mange gammeladelige til å skifte til den nye rangklassen tross deres forakt for de nye borgerlige grever og baroner. De nye greve- og friherregodsene var i motsetning til de gammeladelige udelelige og kunne hverken deles eller selges, men skulle arves av den førstefødte sønn. Var det ingen arvinger, tilfalt godset kronen.

Den skånske krigen

Utdypende artikkel: Den skånske krig

Statue av Axel Ebbe i Hässleholm over snapphanen Lille Mats, snapphanene var datidens geriljasoldater som sloss sammen med de danske styrkene mot svenskene i Skåneland

Foto: David Castor

Kristianstad inntas av danske tropper

Sjøslaget i Køge Bugt. Maleri av Claus Møinichen.

Christian V hadde et sterkt ønske om å gjenvinne sin fars tapte landsdeler. I 1673 ble det inngått en forsvarstraktat med De forente Nederlandene som året før var blitt angrepet av Frankrike, som igjen var alliert med Sverige. Det innebar at kongen nå skulle slutte seg til krigen hvis en av Frankrikes forbundsfeller gikk til krig mot Nederlandene. Det ble et svensk angrep på Brandenburg, som Danmark også hadde søkt en allianse med, som utløste krigen. Griffenfeld som var blitt rikskansler i 1673, forsøkte å megle og fryktet at Danmark ved å støtte Brandenburg ville komme i et motsetningsforhold til Sveriges allierte, Frankrike, som var Europas sterkeste militærmakt. Men et svensk nederlag for kurfyrst Fredrik Vilhelm av Brandenburg bidro til at Christian V ble vunnet for den delen av statsrådet som ønsket en krig.

De danske styrkene angrep først Gottorp slott, hvor hertugen ble tatt til fange og tvunget til å overgi tropper og festninger til Danmark. Danmark angrep deretter Svensk Pommern og i desember ble Wismar beleiret. Byen ble inntatt den 16. desember og erklært som dansk besittelse, og flere tyske fyrstedømmer erobret Bremen, hvor Danmark fikk den vestlige delen under administrasjon.

Griffenfeld var fortsatt i forbindelse med franskmennene for å unngå en direkte konflikt med Frankrike. Griffenfelds fiender fikk tak i et av hans brev og brakte det til kongen, som fengslet Griffenfeld 11. mars 1676. Griffenfeld ble dømt til døden, men ble benådet på retterstedet til livsvarig fengsel. De krigsglade kreftene i statsrådet hadde nå fritt spill med hensyn til å påvirke kongen.

I april ble Gotland erobret, og den 1. juni ble den svenske flåten slått av en dansk-nederlandsk flåte utenfor Øsel. Den 27. juni landsatte Danmark tropper ved Ystad, som straks ble inntatt. To dager etter ble Helsingborg beleiret og der overga man seg straks. Den 11. juli falt Landskrona og det ble innledet en blokade av Malmö, mens hovedstyrken marsjerte mot Kristianstad, som ble inntatt natten mellom 14. og 15. august. Snart var alle de tapte østdanske landsdelene, Skåne, Halland og Blekinge, gjenerobret.

Som under Karl Gustav-krigene (1657–60) dukket snapphanene opp. De hadde stor oppslutning, da de fleste av almuens folk i området var utilfredse med byrdene de nye svenske herrer hadde pålagt dem. Den danske hærledelsen prøvde med skiftende hell å organisere størstedelen av dem i friskyttekorps under ledelse av offiserer. Svenskene var presset, men etter en mindre seier i Halland omorganiserte den svenske kong Karl XI sine tropper og den 4. desember 1676 angrep han med 8 000 mann danskenes 11 000 utenfor Lund. Det ble det hittil blodigste slag i danmarkshistorien med rundt 5 000 danske og 3 000 svenske falne. Det ble et dansk nederlag, men Christian V proklamerte at hans tropper hadde vunnet en strålende seier.

Krigen medførte store byrder for baklandet, som var kommet seg dårlig etter krigene i 1657–60. Det ble innført formuesskatter, skatt på ildsteder, på kveg, korn- og fleskeytelser og tvangsleveranser av høy, halm, havre og hester til rytteriet. Tvangsinnkvarteringer plaget både bønder og borgere, og i tillegg kom soldatutskrivningene, som fikk mange til å stikke av før de militære myndighetene kunne få tak i dem.

Krigen fortsatte, og i juni 1677 stormet danske tropper Malmö, hvor de led nederlag. Svenskene presset Danmark med sine flåtestyrker, dels ved å avskjære de danske troppene i Skåne fra Sjælland, dels ved å komme en nederlandsk hjelpeflåte i forkjøpet før den kunne forenes med den danske og til slutt ved å landsette tropper på Sjælland. En dansk flåte under kommando av Niels Juel klarte ved slaget ved Køge bukt den 1. juli å splitte den svenske flåten og senke 20 av skipene deres. Denne seieren innebar at svenskene ikke lenger dominerte Østersjøen og var antakelig avgjørende for at Danmark ikke tapte krigen.

Etter en rekke sammenstøt som et angrep fra Norge inn i Sverige og en okkupasjon av Rügen, satset danskene på å komme Kristianstad til unnsetning. Men dette mislyktes og byen og festningen måtte overgi seg til svenskene 4. august 1678. Danskene innså at de ikke kunne holde Skånelandene og valgte å bruke den brente jords taktikk. Landsbyer og grøde gikk opp i flammer da den danske hæren trakk seg tilbake. Det gagnet neppe danskenes popularitet hos skåningene. Derimot hadde danske og brandenburgske tropper hellet med seg i å erobre Rügen, Stralsund og Greifswald. I forbindelse med fredsforhandlinger i juni 1679 hadde svenskene i tillegg til de førnevnte byene mistet Gotland, Bremen, Verden, Helsingborg, Landskrona og deler av Bohus len. De svenske og danske forhandlerne i Lund kunne ikke bli enige, så Ludvig XIV dikterte fredsbetingelsene. Formelt oppfordret Christian V ham til det, men den reelle årsaken var at den franske kongen hadde sendt tropper til Tyskland og tvunget Brandenburg til fred.

Den 23. august 1679 ble det sluttet fred mellom Danmark og Frankrike, og Frankrike påtok seg å representere Sverige. Danmark kunne ikke beholde noe som helst av det erobrede; alt skulle være som før krigen. Sverige skulle godkjenne fredsavtalen senest tre måneder etter inngåelsen. Selv om Sverige ikke tapte noe med den inngåtte fredsavtalen, fant svenskene det ydmykende at den franske kongen handlet på deres vegne. Den svenske regjeringen utnyttet det til den 25.–26. september å slutte fred med Danmark i Lund og samtidig slutte et forsvarsforbund med Danmark. De to landene lovte ikke å blande seg i hverandres indre anliggender og ikke å slutte forbund med andre uten den andre parts vitende og samtykke.

Spørsmålet om Gottorp

Danmark vendte nå øynene mot Gottorp, for den franske kongen hadde lovet å ikke blande seg i forholdet mellom Gottorp og Danmark. I 1682 kom det enda til Griffenfelds gamle kongstanke: en alliansetraktat mellom de to landene, hvor Danmark anerkjente Frankrikes ekspansjon i Tyskland, mens Frankrike ga Danmark frie hender i forholdet til Gottorp. Tross svenske krigstrusler, som ble dempet av en fransk flåtes tilstedeværelse i Østersjøen, ble den gottorpske delen av Slesvig i 1684 innlemmet i kongelige deler og danske tropper besatte hele hertugdømmet. Året etter ble Christian V hyllet av de slesvigske stendene, som anerkjente innlemmelsen.

Christian Albrecht, hertug av Slesvig-Holstein-Gottorp 1659–95

Som holsteinsk hertug angrep Christian V i 1686 Hamburg, som han mente å ha overherredømme over. Hamburg fikk støtte fra den tyske keiser, Brandenburg og en rekke andre tyske fyrster. Angrepet på hansestaden ble en fiasko og tilskyndet av Sverige ble det gottorpske spørsmål tatt opp igjen. Etter forhandlinger fikk den gottorpske hertugen i 1689 fornyet alle de rettigheter han hadde hatt før innlemmelsen i 1684.

Men det gjorde ikke slutt på Christian Vs bestrebelser på å løse problemet, og han angrep de gottorpske delene av hertugdømmene i 1697, da han mente at svenskene var svekket etter Karl XIs død. Hans begrunnelse var at gottorphertugen hadde bygget festningsverker vendt mot Danmark. Danske tropper erobret festningsverkene og ødela dem. Danmarks skiftende allierte tok alle avstand fra angrepet og den nye svenske kongen, Karl XII, lot til og med sin søster inngå ekteskap med Fredrik IV av Holstein-Gottorp i 1698 og gjorde ham til øverstkommanderende over de svenske styrker i Nordtyskland.

Konflikten med Gottorp og Sverige tilspisset seg ytterligere da Danmark inngikk forbund med August, konge av Polen og kurfyrste av Sachsen. Danmark forsøkte også å få tsar Peter den store med i alliansen. Det fikk gottorperne til å føle seg truet og de fikk i juli 1699 svenske tropper til å komme seg til unnsetning. Christian V døde midt under denne krisen og hans sønn Frederik IV fortsatte hans politikk. I november samme år gikk Russland med i det dansk-polske forbundet. Da forbundsfellen Polen-Sachsen angrep de svenske stillingene i Livland våren 1700, erobret danskene det meste av det gottorpske Slesvig.

De to stormaktene England og Frankrike ønsket ikke maktbalansen i Østersjøområdet forrykket, og en engelsk-hollandsk flåte viste seg i Øresund og ankret opp ved Hven, mens en svensk flåte nærmet seg fra syd. Den danske flåten forsøkte forgjeves å forhindre de to flåtene i å forene seg, men måtte søke ly ved Kastellet i København. Den 4. august 1700 dekket den fiendtlige flåten en overføring av en svensk hær under ledelse av Karl XII fra Skåne til Humlebæk. Da det meste av den danske hæren befant seg i Slesvig, forberedte København seg på et stormangrep. Krisen ble løst ved forhandlinger, stormaktene ønsket ikke at svenskene skulle få overtaket i hele området, så etter at forhandlingene var innledet, nektet de å støtte Karl XII, som trakk seg tilbake fra Sjælland. Den 18. august ble det sluttet fred i Traventhal; den danske kongen lovte å respektere hertugen av Gottorps rettigheter.

Det regulerte samfunn

Den skånske krigen ble en dyr affære for Danmark, og 1680-årene ble preget av skatter. Godseiere med under 200 tønner festegods ble også rammet, selv om de hadde vært fritatt siden 1670. Det innebar at en del av disse godseierne måtte oppgi sin eiendom, noe som ga plass til dem som hadde skaffet seg så mye bondegods, at de kom over 200-tønner grensen. Det oppsto en storgodseierklasse som kom til å besitte og konsentrere mer jord enn den gamle danske adel noensinne hadde hatt, og på grunn av krongodsutleggene eide de også en større andel av Danmarks jord. Skattegrunnlaget for staten ble mindre fordi gårder og hele landsbyer ble lagt øde; derfor vokste byrden for de som var tilbake. Da det gikk dårlig i landbruket, ble skatterestansene større og det rammet de skattefrie godseierne. Fra 1660 og ut århundret befant både Danmark og Norge seg i en landbrukskrise og i den klassiske «Malthusfella», hvor landbruksproduksjonen vokste saktere enn befolkningen.

Forutsetningen for å få skattefrihet var at godseieren heftet for bøndenes skatter, og kunne de ikke betale måtte godseieren gjøre det. Blant de godseierne som kom i klemme, var flere av de statskreditorer som etter 1660 var blitt godseiere ved krongodsutleggene. Samtidig nedsatte staten på slutten av 1670- og begynnelsen av 1680-årene en revisjonskommisjon som fikk til oppgave å undersøke pengeutlånernes og storleverandørenes transaksjoner før og rundt 1660. Denne undersøkelsen viste at staten var blitt snytt og flere av de tidligere så mektige statskreditorene måtte betale mange tusen riksdaler tilbake. De som ikke var i stand til det fikk sine gods konfiskert.

Rytterskole i Brønshøj

Foto: Thomas Bredøl

Det meste av statens inntekter gikk til militærvesenet i form av en kostbar, vervet hær. Et mislykket forsøk på å benytte en del av krongodset som ryttergods – hvor bonden fikk nedsatte alminnelige avgifter og stilte som rytter eller forsørget en stedfortreder – ble etter den skånske krig avløst av en pengeavgift. Likeledes ble adelens rosstjeneste avløst av kontant betaling. Selv etter alle disse tiltakene ble det først orden på finansene i 1690-årene.

Konsolideringen av eneveldet ble videreutviklet på tross av de økonomiske problemene. Ettersom staten ønsket et ensartet grunnlag for jordbeskatning, ble all jord oppmålt og vurdert utfra størrelsen på gården, jordens fruktbarhet og verdien av grensearealene. Resultat ble matrikkelen av 1688, som var det første gjennomarbeidede grunnlaget for en årlig beskatning.

I 1661 hadde Frederik III nedsatt en kommisjon som skulle utarbeide et lovkompleks for hele landet. Dette arbeidet kom til å ta over 20 år og førte frem til Danske Lov fra 1683. Den var hovedsakelig en samling av de mest brukbare delene av de tidligere landskapslovene. I strafferetten bygget den på den mosaiske rettsgrunntanken om øye for øye og tann for tann. Nytt var de harde straffene for dem som begikk majestetsfornærmelse. Blant annet ble alle handlinger som «ville bringe nogen forandring i kongens absolutte arveregjering», herunder anti-eneveldig propaganda, ansett for majestetsforbrytelser og skulle straffes med avhugging av hånd, halshogging og steile og hjul. Danske Lov inneholdt også en trolldomsparagraf, selv om heksebrenninger siden starten av århundret var falt drastisk. Den siste fant sted i 1693. Staten forsøkte også å skaffe seg makt over laugene og i 1681 ble derfor alle laug avskaffet da staten utarbeidet felles regler for de samme håndverk over hele landet.

I 1700 innførte Danmark sammen med de fleste andre protestantiske land den mer presise gregorianske kalender i stedet for den julianske kalender. For å rette opp på skjevheten i den julianske kalenderen, ble dagene mellom 18. februar og 1. mars i 1700 slettet.

Frederik IV foretok en del endringer etter sin tronbestigelse i 1699. Blant annet ble bøndenes avlønning av arbeids- og tjenestefolk i lønnesæd forbudt, da den kunne svekke festebøndenes evne til å svare landgilde og skatt. Avlønningsmetoden fortsatte imidlertid langt inn på 1800-tallet. I 1701 ble landmilitsen opprettet. Den skulle få ned de store utgiftene til leiehæren Danmark hadde. For hver tyve tønner hartkorn skulle det stilles en mann til militsen. Han skulle hver søndag etter gudstjenesten øve i eksersis og våpenbruk på en egnet plass bak kirken. Godseieren var den som hadde makt til å bestemme hvilke menn som skulle delta i militsen og fikk med dette et nytt våpen mot bøndene, ettersom oppsetsige kunne trues med deltakelse i militsen.

Ikke alle beslutninger var like dårlige for bøndene. I 1702 ble vornedskabet på de østdanske øyene opphevet for gutter født etter tronbestigelsen i 1699. Et forsøk på å komme fattigdommen til livs med en fattiglov i 1708 virket ikke. Ifølge loven skulle det betales en skatt til prestene, som så skulle hjelpe dem som ikke kunne sørge for seg selv. Men da prestene ikke fikk maktmidler til å inndrive skattene, løp forsøket ut i sanden. Enda et forsøk i 1730-årene lyktes heller ikke.

Den store nordiske krig

Utdypende artikkel: Den store nordiske krig

Sverige ble ikke bare sett på som en nabo man måtte kunne forsvare seg mot; Danmark hadde også offensive planer blant annet for å gjenvinne landsdelene som tidligere var avstått fra begge tvillingrikene og fravriste Sverige dets stormaktsposisjon. I 1709 oppsto en gunstig situasjon da Frederik IV på vei hjem fra en Italia-reise avtalte et militærforbund vendt mot Sverige med kurfyrst August II av Polen, som var blitt avsatt som Polens konge i 1704 etter svenskenes erobring av landet. Kongen av Preussen lovet å forhindre svenskene i å marsjere gjennom hans land, og da Frederik IV var tilbake i København, forsøkte han å få Russland til å slutte seg til forbundet. Karl XII hadde åpnet et felttog mot russerne i 1707. Et avgjørende kapittel kom da russerne på egen hånd knuste den svenske hovedhæren i slaget ved Poltava 28. juni 1709 (8. juli etter moderne tidsregning). Etter dette lyktes det Friedrich August å gjenerobre Polen, og den sårede Karl XII måtte flykte til Tyrkia, hvor han ble de neste 5 år.

Slaget ved Helsingborg

Den danske utsendingen i Stockholm meldte at svenskene var villige til enhver rimelig innrømmelse for å bevare freden, men danskene ønsket i stedet å benytte den gunstige situasjonen til å erklære krig mot Sverige. 12. november 1709 gikk den danske hæren i land litt syd for Helsingborg med 15 000 mann. Svenskene trakk seg uten sverdslag tilbake mot øst, og snart var størsteparten av Skåne og Blekinge på danske hender. Den danske hæren var bedre utrustet og trenet enn den svenske, men det lyktes den svenske generalguvernør Magnus Stenbock å lokke danskene ut av deres taktisk fordelaktige stillinger. De danske styrkene tapte deretter slaget ved Helsingborg 10. mars 1710 og måtte i all hast forlate Skåne igjen.

5 000 hester ble stukket ned og drept for at de ikke skulle falle i fiendens hender, og på bare fem dager var alle danske soldater ute av Skåne, mens all proviant og alt materiell var blitt igjen. At den øvede felthæren hadde lidd nederlag var et stort tap, som betydde at landmilitsens soldater fra da av måtte forsterke den regulære hæren og bondesoldatene måtte gjøre tjeneste resten av krigen. Den 4. oktober samme år angrep svenskene den danske flåten ved Køge Bugt, og selv om svenskene ble nødt til å avbryte slaget grunnet sterk vind, lyktes de å skyte det 94 kanoner store linjeskipet «Dannebroge» i brann, og da ilden nådde kruttkammeret, sprang skipet og den 550 store mann besetningen i luften.

Befolkningen var hardt rammet av krigen, som ble finansiert ved forhøyelse av skatten på landbruksjord og innføring av skatt på den hittil skattefrie hovedgårdsjorden, og ved tvangsutskrivninger av hester og havre. I 1711 rammet enda en tragedie København i form av byllepest. Mer enn 20 000 mennesker, en tredjedel av innbyggerne, døde av den orientalske byllepesten som hadde bredt seg gjennom Europa fra Istanbul og nådd Helsingør året før. Det ble den siste pestepidemi i Danmark.

Karl XIIs likfärd, maleri av Gustaf Cederström fra 1884.

I Nordtyskland fortsatte krigen for Danmarks vedkommende. Den nye svenske øverstkommanderende i Svensk Pommern, Magnus Stenbock, landsatte en unnsetningshær på 10 000 mann i Rügen 24. september 1712, slik at de svenske styrkene kom opp i 16–17 000 mann. Da veien mot øst var sperret av en russisk-saksisk hær, marsjerte hæren i strid med Karl XIIs ordre mot vest inn i Mecklenburg og støtte 20. desember sammen med en dansk hær på 12 000 mann ved Gadebusch. Den danske hæren led nederlag, og de allierte russisk-saksiske styrker rykket mot vest for å komme danskene til unnsetning. Da Stenbock nå var fanget mellom to hærer, besluttet han å gå direkte mot Danmark i den tro at russerne og sakserne ville forbli i Pommern.

Rundt nyttår 1713 krysset Stenbocks tropper grensen til Holstein, forfulgt av de russisk-saksiske styrker. Den 9. januar brente svenskene Altona ned til grunnen, for så å kjempe seg videre til den gottorpske festningsbyen Tønning, hvor de ble sluppet inn. En beleiring av festningen fikk Stenbocks tropper til å overgi seg i mai, mens selve festningen holdt ut inntil 7. februar året etter. Ved inntakelsen av festningen fikk danskene tak i den gottorpske administrator Christian Augusts ordre om å la svenskene slippe inn i Tønning i 1713. Det ble senere brukt som bevis på at de gottorpske landsdelene ikke forholdt seg nøytrale i krigen. Dessuten innebar det at Danmark fikk anledning til å undertegne forbundstraktater med Hannover-England og Preussen, hvor Danmark ble garantert besittelse av de gottorpske delene av Slesvig mot å delta i et felles felttog mot Karl XIIs tropper i Stralsund.

Dette felttoget endte med et overveldende nederlag for de svenske tropper og Karl XII, som med nød og neppe unnslapp Stralsund kort før byens kapitulasjon. Han rettet nå blikket mot Norge for å få erstatning for det han hadde tapt i Tyskland. Etter flere forfeilede invasjonsforsøk i 1716, bl.a. på grunn av Tordenskjolds angrep på den svenske transportflåten, ga svenskene opp forsøkene. Men i 1718 innledet den russiske tsar Peter den store separate forhandlinger med Sverige om en fred. Dermed fikk Karl XII ryggen fri til et nytt angrep på Norge. Den svenske hæren med Karl XII i spissen gikk mot Fredriksten festning og erobret 8. desember 1718 det fremskutte fortet Gyldenløve.

Situasjonen endret seg helt den 11. desember, da Karl XII ble truffet av en kule og døde på stedet. Den svenske hæren innledet straks en tilbaketrekning, og i juli 1719 lyktes det Tordenskjold å erobre Marstrand og Carlstens festning, som ble et pant i fredsforhandlingene med Sverige året etter. Freden ble diktert av Storbritannia og Frankrike ved freden i Frederiksborg 3. juli 1720. Danskene skulle rømme de holsteinske delene av Gottorp, men fikk lov å beholde de slesvigske delene. Sverige skulle betale 600 000 riksdaler for å få de erobrede områdene tilbake, idet stormaktene ikke ville la Danmark-Norge beholde dem. Dessuten måtte svenskene oppgi den tollfriheten de hadde hatt i Øresund siden freden i Brömsebro i 1645.

Den fredelige perioden

Stavnsbåndet

Utdypende artikkel: Stavnsbåndet

Etter den store nordiske krig fortsatte kongemakten å prøve å få innflytelse over samfunnet på landsbygden. Blant annet ble godseierne pålagt å føre rettsgyldige festeprotokoller, slik at det kunne påvises hva som var blitt avtalt mellom partene. Dessuten ble det forbudt å sette landgildet opp i festets løpetid. Det innebar at godseierne måtte finne andre måter å få større utbytte av jorden sin på. Det kunne blant annet gjøres ved å sette innfestingssummen i været eller ved å kreve mer hoveri av festebøndene, da omfanget av hoveriet nesten aldri fremgikk av festekontraktene.

I krongodsets 12 distrikter ble det mellom 1721–27 oppført rundt 250 rytterskoler til almuens barn. Kretsen rundt kongen og enkelte storgodseiere fulgte senere dette eksempelet, men det manglet fremdeles en ensartet skolegang.

En av Christian VIs første handlinger som ny konge var å oppheve landmilitsen den 30. oktober 1730, en beslutning som var alt annet enn populær hos godseierne. Da frigjøringen fra vornedskabet også var gått igjennom, mistet hæren og godseierne kontrollen over bondebefolkningen og startet en prosess for å få kongen til å gi dem midler til å få henholdsvis festebønder og soldater.

1730-årene ble imidlertid preget av en avsetningskrise i landbruket og kornprisene sank helt til bunns. Det medførte at det ble mer vanlig at mange bønder måtte gå fra gårdene sine som følge av at de hadde misligholdt sin del av festekontrakten. Samtidig ble godseierne som normalt tjente godt på kornsalget hardt rammet og deres plikt til å garantere for bøndenes skattebetalinger kunne bringe dem på konkursens rand. Og det ble verre dersom for mange gårder sto øde eller for mange bønder fikk henstand med betalingen av avgifter og skatter. Godseierne klaget sin nød da flere og flere bønder forlot godsene og nektet å ta anviste gårder i feste. Regjeringen forsøkte i første omgang å avhjelpe det ved den 5. mars 1731 å forby dem å forlate det gods de bodde på uten eierens tillatelse. Nektet en person å ta en gård i feste, kunne godseieren overlate han til flåten eller et av de vervede regimentene.

Klagene fortsatte fra godseierne over flere bønder som lot jordbruket være, og fra hæren over mangel på mannskap og materiell, så i 1733 ble det besluttet å gjeninnføre landmilitsen. Heretter skulle godseierne stille med en soldat for hver 60 tønner hartkorn, noe som svarte til 10–12 gårder. Det ga landmilitsen en størrelse på omkring 5 000 mann og statsmakt og hærledelse fikk hva de ønsket. Til gjengjeld ble stavnsbåndet innført til godseiernes fordel. Det medførte at alle gutter og menn mellom 18 og 36 år ikke kunne forlate sitt fødegods. Det ble utvidet til å gjelde fra det 14. år i 1735.

Avsetningsproblemene for korn ble blant annet forsøkt løst ved å innføre høye tollmurer overfor utenlandsk korn. Senere ble det endret til et importforbud for korn til Danmark og det søndenfjeldske Norge. Det fikk prisene i været og øket den norske motstanden mot unionen og flere ganger måtte det gis dispensasjon fra forbudet på grunn av feilslått høst. Forbudet ble først opphevet i 1788.

Til tross for de stigende kornprisene ble antallet utskrevne menn i 1741 øket til 7 500 mann. Dette tilsvarte at det ble stilt en soldat for hver 40 tønner hartkorn. Året etter ble stavnsbåndet utvidet til å gjelde alle gutter og menn mellom 9 og 40 år. Allikevel vandret mange fra landsdel til landsdel eller til byene, da godseierne selv skulle oppspore og bringe hjem dem som brøt stavnsbåndet.

Godseieren kunne tjene på de bøndene han ikke hadde bruk for ved å selge dem et såkalt fripass.

Økonomiske kursendringer

Det første danske kartet over Saint Croix. Johan Cronenberg og Johan Jægersberg, 1750.

De dårlige tidene fikk regjeringen til å hjelpe byenes selskaper og handelskompanier til vekst. Dette var en blomstringstid for merkantilistisk tenking i statsapparat og blant økonomiske tenkere i Danmark. I Bergen anla den et Grønlands Kompagni som hadde kongelig privilegium til handel med den fjerne provinsen, som hadde levd i glemsel i over 300 år. Kompaniet gikk snart konkurs og det ble den norske presten Hans Egedes misjons- og handelsvirksomhet som gjenetablerte forbindelsen med Grønland, da han og ektefellen i 1721 innledet 15 års misjonsvirksomhet i Godthåb. Det ble starten på den senere oppblomstringen av handelen med Grønland på 1700-tallet.

Ostindisk Kompagni ble nedlagt i 1670, men ble gjenopprettet i 1732 som Asiatisk Kompagni og fikk enerett på handelen med India og Kina inntil 1772. Vestindisk-guineisk Kompagni fikk et 20-årig monopol på raffinering og salg av sukker i Danmark-Norge og den nyervervede øya Saint Croix ble snart beplantet med sukkerrør. Arbeidskraften var slaver kjøpt inn fra private redere, som andre europeiske land på den tid var også Danmark involvert i slavehandel.

Et annet forsøk på å gjøre seg mindre avhengig av landbruket var opprettelsen av General Landets Økonomi og Kommerce Kollegium, som skulle fremme den militære fabrikkproduksjonen og tekstilmanufakturene. Det skjedde ved å innkalle utenlandske spesialister samt ved å skaffe billige råvarer og innføre importforbud og monopoler. De velstående københavnske kjøpmenn fikk i 1736 konsesjon på opprettelsen av den første danske banken, Kurantbanken, som blant annet skulle finansiere handel og industri. Staten opprettet året etter også General-Magasinet, som skulle hjelpe de mange nye tekstilmanufakturene ved å sentralisere innkjøp av råvarer og salg av det ferdige produktet.

Christian VI brukte en del penger selv da han i perioden 1732–42 oppførte Christiansborg slott. Ved innvielsen i 1740 fikk han slått en mynt med en latinsk innskrift som sa at kongen hadde bekostet byggingen av egne midler fra blant annet Øresundstollen og «uden at afpresse sine undersåtter en eneste skilling».

Pietisme og kontroll med samfunnet

Utdypende artikkel: Pietisme

Frederik IV og hans hoff ble påvirket av den pietistiske vekkelsesbevegelsen som bygget på den enkeltes inderlige fromhet og gudsfrykt samt indre- og ytre misjon. Derfor ble de første lutherske misjonærer sendt avsted til Trankebar og i 1714 ble Missionskollegiet, som skulle ivareta evangeliets forkynnelse, opprettet. For å fremme den personlige troen interesserte pietistene seg blant annet for barneoppdragelse og opprettet rytterskolene fra 1720 samt i 1727 Vajsenhuset i København som hjem for foreldreløse barn.

Vajsenhuset på Nytorv i København

Dessuten kom en kongelig helligdagsforordning i 1730 som foreskrev at ingen måtte utebli fra søndagsgudstjenesten. Dersom det allikevel skjedde, vanket det bøter. Ved gjentakelsestilfeller kunne synderen settes i halsjern eller gapestokk utenfor kirken til spott og spe for resten av menigheten. Lystighet og selskapelighet på helligdager ble forbudt under Frederik IV, men det var spesielt under etterfølgeren Christian VI at pietismen virkelig slo igjennom.

Under pietismens fremmarsj oppsto det en «åndelig borgerkrig» i København i 1735 og byens prekestoler gjenlød av krangling mellom prester preget av den lutherske ortodoksien og pietistene. De tradisjonelle prestene satte den ytre tro i høysetet mens pietistene ønsket statsreligionen endret og appellerte til den enkeltes inderlige kristentro. Dette gjorde at den eneveldige kongemakten kom opp i et dilemma. Den sympatiserte med pietistenes religiøse budskap og ønsket på samme tid at den autoritetstroen som den offisielle kirken sto som garantist for, skulle bevares. I 1706 hadde regjeringen forbudt de private religiøse forsamlingene som pietistene avholdt, men nå forbød den også de ortodoksiens angrep på pietismen. Det skjedde samtidig med at øvrigheten holdt øye med at pietismen i Danmark bare ble en fornyet statsreligion, som fortsatt hadde presten og kirken som autoriteter og at de mer radikale formene av pietismen ikke bredde seg.

Annerledes gikk det da regjeringen innførte konfirmasjonen for alle landets kristne innbyggere 13. januar 1736. Det ble forlangt at de skulle ha lest og lært sin katekisme før de bekreftet sin dåp. Dette kravet var både i pietismens og kongemaktens interesse, ettersom det først var etter konfirmasjonen at de unge fikk rett til å tre inn i de voksnes samfunn. Dermed ble innskjerpelsen av kristendommens grunnleggende bud en betingelse for at den enkelte kunne bli oppfattet som et medlem av samfunnet. Dessuten medvirket kravet om lesing av katekismen til utbredelsen av leseferdigheten.

Året etter fulgte enda en ensretting av den katekismeforklaringen barna skulle kunne; biskop Erik Pontoppidans Sandhed til Gudfrygtighed, udi en enfoldig Forklaring over M. Luthers liden Katekismus kom ut og det ble pålagt prestene at de utelukkende skulle bruke den og Luthers lille katekisme i konfirmasjonsundervisningen. Pontoppidans verk var i høy grad preget av pietismen – med dens vekt på den enkeltes tro – og statsmaktens ønske om at autoritetstroen ikke måtte forsømmes. Barna ble innøvet i de riktige samfunnsnormer ved å lære Pontoppidans spørsmål og svar utenat.

En stor hindring for utbredelsen av «den rette lære til den enkelte» var den store forskjell på om barn kom på skole og fikk lære å lese. Da leseferdigheten hos barn og unge ble undersøkt etter innføringen av konfirmasjonen, var resultatet alt annet enn tilfredsstillende. Derfor kom den store forordning om skolerne på landet den 23. januar 1739 som innførte undervisningsplikt for alle barn. Dessverre fulgte ikke staten opp med penger og det ble beboerne på landsbygden som skulle betale. Ettersom det var krise i landbruket, strømmet det inn med protester fra godseierne på deres egne og bøndenes vegne. Det innebar at statsmakten den 29. april året etter måtte oppheve forordningen. I de neste 50 årene var det opp til den enkelte godseier om det skulle opprettes skoler på godset. Det ble opprettet over tusen skoler før landboreformene på slutten av århundret.

De sterkt pietistiske strømningene ble ytterligere holdt nede da statsmakten i 1741 forbød de religiøse forsamlingsmøtene som sognepresten ikke hadde tillatt eller kunne være til stede ved.

I diplomatisk strid med Sverige

I 1734 endret den politiske situasjonen i Sverige seg da det russisk-fiendtlige partiet Hattene fikk flertall i den svenske riksdagen. Hattene ville ha en rask revansjekrig mot Russland for nederlaget i den store nordiske krig. For å holde ryggen fri ble Danmark tilbudt en femtenårig dansk-svensk forsvarsallianse hvor Sverige til gjengjeld garanterte den danske konges besittelse av Slesvig. Danmark slo til, først og fremst i håpet om at den svenske tronen ved den nær forestående tronledighet kunne tilfalle Christian VI eller et medlem av hans slekt.

Etter Den store nordiske krig hadde England og Frankrike stått sammen om å garantere Danmarks besittelse av Slesvig, men forholdet de to landene imellom hadde utviklet seg i en ny retning og i perioden 1720–1740 var England Danmarks nærmeste utenrikspolitiske allierte. Men da Frankrike og England endte på hver sin side under den østerrikske arvefølgekrigen i (1740–1748), benyttet Danmark situasjonen til å slutte seg til Europas sterkeste makt, Frankrike, som samtidig tilbød større årlige subsidier enn England (siden 1743). Kongen hadde allerede i 1740 akseptert et alliansetilbud fra Frankrike, men satte først sitt navn under avtalen da en treårig engelsk alliansetraktat utløp 14. mars 1742. Frankrike fornyet på sin side garantien rundt den gottorpske delen av Slesvig. For Danmark var den store fordelen at det var snakk om en dansk-fransk-svensk allianse hvor Danmark kunne forsøke å oppnå en avspenning til naboen.

I 1743 ble visse militskompanier innsatt i de vervede kompanier igjen, ettersom det trakk opp til en krig mot Sverige. Bakgrunnen var denne gang kampen om arvefølgen i Sverige. Sverige hadde i 1741 innledet den revansjekampen mot Russland som Hattene hadde ønsket i 1740 og krigen hadde endt med russisk okkupasjon av Finland. Som betingelse for å trekke seg tilbake forlangte Russlands keiserinne Elisabeth at Sverige valgte hennes nevøs fars fetter, den gottorpske Adolf Frederik, til tronfølger. Svenske bønder ønsket heller en nordisk union og med danske pengemidler i ryggen utpekte deres riksdagsrepresentanter den danske kronprins Frederik til tronfølger. For å sette makt bak bøndenes krav dro rundt 5 000 dalkarer inn til Stockholm. De øvrige stendene ville imidlertid ikke miste Finland og fikk med militærets hjelp nedkjempet dalkarene og gjennomtrumfet valget av Adolf Frederik.

Danmark prøvde å få et tålelig forhold til Russland som motvekt til trusselen fra Sverige. Det ble imidlertid vanskeliggjort da Russland siden Peter den store hadde støttet den gottorpske hertugens krav om gjeninnsettelse på hans slesvigske områder. Faren for en svensk-russisk allianse ble enda større i 1742, da Elisabeth av Russland kalte sin nevø, den gottorpske hertugen Carl Peter Ulrich, til Russland for å gjøre ham til sin etterfølger. Med gottorpske hertuger på både den svenske og russiske tronen ble ethvert håp om en snarlig løsning på det gottorpske problemet knust. Danmarks redning ble Hattpartiet, som hadde stor makt i Sverige og stadig ønsket en krig mot Russland. Danmark og Russland inngikk derfor en femtenårig forbundstraktat i 1746 som garanterte hverandres territorium. Russland erklærte dessuten at det ikke ville tillate en svensk konge å bli hertug i gottorpsk Holstein.

Samme år inngikk Danmark en traktat med barbarstaten Algerie for å utvide sin handel i Middelhavet. Uten en avtale kunne skip bli oppbragt og mannskapet gjort til slaver. Staten hadde oftest løskjøpt mannskapet med midler samlet inn i kirkene og ved skatt på sjømennenes lønninger. I 1751 og 1752 inngikk Danmark liknende traktater med både Tunis og Tripoli og i 1756 inngikk Danmark en samlet traktat med statenes formelle overherre, sultanen i Istanbul.

I 1750 bar Danmarks traktat med Frankrike frukt da det lyktes å få den svenske konge Adolf Frederik til å gi avkall på sine arverettigheter til de gottorpske deler av Slesvig og Holstein. Dessuten lovet han at såfremt arverettigheten tilfalt ham eller hans slekt, skulle den i stedet gå til Danmark. De danske kongers arveland Oldenburg og Delmenhorst skulle til gjengjeld gå til gottorperne. Avtalen kom først i havn da Hattpartiet tvang den svenske kongen til å inngå den; de ønsket en fortsettelse av den dansk-svenske forsvarsalliansen fra 1734.

Den opplyste eneveldet

Utdypende artikkel: Opplysningstiden

Forsiden av den første utgaven av Kjøbenhavnske Danske Post-Tidender fra 1749

Eneveldet i Danmark-Norge var ifølge professor Rolf Hobson det mest markerte blant 1700-tallets europeiske stater. På midten av 1700-tallet forsøkte kongemakten å gjøre seg mer uavhengig av den danske adelen ved å benytte utenlandske adelige og borgerlige embetsmenn. Det største problemet var imidlertid at det som regel kun var på lengre utenlandsreiser at unge kunne få den undervisning i jus og statslære som var nødvendig for å bestride embetene og at det kun var adelige, som hadde råd til disse reisene. For å avhjelpe dette opprettet man den juridiske embetseksamen ved Københavns Universitet i 1736. I 1743 ble det videre bestemt at studentene skulle ha mottatt undervisning ved Københavns Universitet i en årrekke for å kunne studere i utlandet. Det ble gjort for å unngå at de unge studentene skulle bli påvirket av blant annet de mer radikale pietistiske tanker i Tyskland. I 1747 ble Det adelige Sorø Akademi, som var blitt nedlagt i 1665, gjenopprettet. Det ble mulig for adelens sønner å studere statsrettsfagene på høyere nivå i Danmark uten å måtte gå på Københavns Universitet.

Kunstakademiet

I tillegg til frykten for utenlandsk innflytelse oppsto en ny begeistring og interesse for dansk språk, kultur og historie innenfor de høyere lag. Disse snakket som regel fransk og tysk og var fransk- og tysk-dannede. De ledende kretser ønsket at Danmark skulle bli et selvstendig kulturland som kunne tilfredsstille de unges behov for en utdannelse på europeisk nivå og satte i gang en språkrensing; danske ord i stedet for de utenlandske. Ludvig Holberg gikk for eksempel med stor iver i gang med å erstatte fremmedord med danske i nye utgaver av sine bøker.

I 1742 ble Det kongelige danske Videnskabernes Selskab dannet og de sendte ut alle sine skrifter på dansk. I 1745 ble Det kongelige Danske Selskab til den nordiske Histories og Sprogs Forbedring opprettet. Samme år begynte de å utgi skriftet Danske Magazin som offentliggjorde kildeskrifter fra Danmarks historie. 3. januar 1749 utkom første nummer av Kjøbenhavnse Danske Post-Tidender, det senere Berlingske Tidende. De nye kulturmediene kom senere til provinsen: Det ble gitt kongelig privilegium til et boktrykkeri i Odense, Danmarks nest største by, i 1729 og i 1735 begynte landets første provinsavis å komme ut i byen. I 1766 kom enda en provinsavis til da Aalborg fikk de Nyttige og fornøjelige Jydske Efterretninger.

Danmark skulle også hevde seg i kunsten: i 1754 ble Det kongelige danske Maler og Skulptur Akademi opprettet, i dag Det Kongelige Danske Kunstakademi, hvor unge danske talenter kunne få sin grunnutdannelse. Spesielt de første årgangene fikk penger slik at de ved avslutningen av utdannelsen kunne foreta studiereiser til bl.a. Paris og Roma. Danmark ble i løpet av ca. 15 år selvforsynt med fremragende malere og billedhuggere. I 1769 tilbød Kunstakademiet undervisning til byens håndverkere for å påvirke byggingen i en mer smakfull retning; grunnen var lagt til den senere arkitektutdannelsen.

Ludvig Holberg var beundret, men han hadde for det meste stått alene som representant for opplysningstankene. I hans siste år oppsto det en krets av opplysningsvenner blant tidens unge studenter. En av dem var Jens Schielderup Sneedorff, senere professor i jus og politikk ved Sorø Akademi. Gjennom undervisning og utgivelse av skrifter satte han sitt preg på den nye generasjon av embetsmenn og var i 1759 en av initiativtakerne til opprettelsen av Selskabet til de skønne og nyttige Videnskabers Forfremmelse, som fremmet utgivelsen av ny dansk skjønnlitteratur. I perioden 1761–1763 utga han tidsskriftet Den patriotiske Tilskuer, hvor han to ganger ukentlig diskuterte moralske, økonomiske og sosiale problemer. Sneedorff gjorde på ingen måte opprør mot det bestående samfunn, men han var fortaler for det borgerlige menneskesyn: alle samfunnets innbyggere er likeverdige og enhver kan fra sin plass i samfunnet gjennom opplysning og strevsomhet bidra til fremdrift for hele samfunnet.

De første landboreformene

Utdypende artikkel: Landboreformene

A.G. Moltke overtar styret

Frederik V

I 1746 døde Christian VI og ble etterfulgt av sin sønn Frederik V. Han hadde imidlertid hverken lyst eller evner til å regjere landet. I stedet ble det hans kammerpasje og oppdrager, A.G. Moltke, som kom til å styre Danmark. Han ble utnevnt til overhoffmarskalk og fra denne normalt ikke særlig innflytelsesrike posten lyktes det ham å bli Danmarks faktiske førsteminister resten av Frederik Vs regjeringstid. Moltke tok seg godt betalt for sine tjenester og han ble etter hvert en av landets største godseiere. Han var samtidig opptatt av hva man kunne gjøre for å fremme landets økonomi.

Etter maktskiftet fremla Moltke en plan hvor han rådet styret til å fremme landbruket og til å nedsette en landbrukskommisjon. Han fremhevet særlig at Danmark kunne lære noe av det moderne kobbelbruket i Holstein som han selv innførte på sine sjællandske gods. Kobbelbruket innebar en omlegging av jorden til mellom 9 og 11 innhegnede marker, hvor noen ble sådd til med nytt fôr som kløver. Det lot seg best gjennomføre på hovedgårdsjorden, som imidlertid krevde en større innsats for hoveribøndene. Fordelene ved denne metoden var at kløveren bant nitrogenet i jorden, som derfor ikke krevde så mye kveggjødsel.

De økte grødene betydde at det kunne holdes mer kveg og dermed produseres mer gjødsel, slik at det ikke var nødvendig å legge så mye jord brakk. Det krevde bedre informasjon om landbruket før reformene tok til og Moltke ba om opplysninger fra alle amtmennene. Det var nok å rette opp i, men det ble vanskeliggjort av voldsomme epidemier av lungetuberkulose og munn- og klovsyke, som herjet de mindre velernærte og ikke særlig motstandsdyktige danske kvegbesetningene på rundt en halv million dyr. Innen nyttår 1746 døde ca. 150 000 dyr og da sykdommen ebbet ut i 1752, var det samlede tap antakelig på mellom tre og fire hundre tusen dyr.

Borgerne spørres til råds

I 1755 ba det eneveldige styret alle «rettskafne patrioter» om å sende inn forslag som kunne gagne landets økonomi og innbydelsen var undertegnet av Moltke selv. Han lovte at de beste forslagene ville bli offentliggjort. Reaksjonene var overveiende positive og i 1757–1764 kunne han sende ut åtte tykke bind av Danmark og Norges oeconomiske Magazin med mange bidrag om alt fra øket biavl til gjennomgripende reformer av landbolovgivningen. Mange mente at bøndenes hoveriarbeid og naturalieavgifter burde avløses av pengeavgifter. Enkelte mente at avvikling av festesystemet ville være til nytte, ettersom bøndene da ville bli selveiere. Landsbyfellesskapet og det gamle vangesystemet ble av mange sett på som en hindring for fremskritt. Det ble foreslått at landsbyens jorder skulle utskiftes slik at hver bonde fikk samlet sitt jordtilliggende og at gårdene ble flyttet ut på vedkommendes jord. Godseierne og bøndene ventet på at noen skulle gå i spissen og vise at disse endringene kunne henge sammen rent økonomisk. De første utskiftninger og utflytninger fant sted i Slesvig i 1750- og 1760-årene. I kongeriket ble eksperimentene fulgt med interesse.

Landevernskommisjonen

Sandflukt under en storm i 2006 på Grenen ved Skagen.

Moltke hadde foreslått en landevesenkommisjon i 1746. Den ble nedsatt i 1757 og da han selv tok sete i den, var det store forventninger til resultatene. Disse forventningene ble imidlertid ikke innfridd. Kommisjonen utga kun tre lover 1758–1760 og de nøyde seg med å lette utskiftingen av arealer som var eiet av flere gods i fellesskap. Imidlertid besluttet kongefamilien og ledende embetsmenn seg for å gjennomføre noen av de mange forslag på landboreformer på sine egne gods.

Enkedronning Sophie Magdalenes gods i Hørsholm ble det første. Bøndene fikk arvefeste, noe som innebar at de fikk samme råderett over sine gårder som om de hadde vært selveiere. Fremover skulle de betale en årlig pengeavgift i stedet for å yte landgilde, hoveri og tiende. De kunne i tillegg la gården gå i arv eller selge den. Dessuten begynte kongen i 1763–1765 å selge ut av krongodset for å styrke landets finanser. I tråd med tankene om at selveie var veien frem i landbruket, ble landsbyjordene på Fyn og i Jylland overveiende solgt til bønder.

Også skogbruket ble lagt om. I årevis hadde skogene vært på tilbakegang på grunn av gressende kveg, fremmede hærers hugst av hele skoger og den hjemlige flåtes og den kongelige byggingens umettelige behov for tre til skip, brenning av teglsten og oppvarming av de store residensslottene. Verst så det ut i Jylland, hvor halvparten av landet var dekket av hede og ødelagt skog. I Nordjylland, Vestbornholm og Nordsjælland var skogene også borte og markene ble truet av ukontrollerbar sandflukt, ettersom bøndene i sin jakt på brensel hadde fjernet marehalmen samt gress- og lyng som ellers bant sanden til kystområdene.

Det sto fortsatt skog i Østjylland samt på Fyn og Sjælland, som eierne vernet om, for både kongefamiliens og høyadelens kjæreste fritidsfornøyelse var jakt. I Danmark hadde man aldri hatt gran og lerk og i mange områder hadde det ikke vært furutrær siden oldtiden. Men alle disse nåletreartene ble nå innført av den tyske skogeksperten Johann Georg von Langen, som ble kalt til Danmark for å gjenopprette de nordsjællandske skogene. Det viste seg senere at nåletrær kunne trives på jord hvor andre trær måtte gi opp.

I 1788 ble den første jyske furuplantasjen anlagt på Alheden, og i 1792 kom en lov som tilstrebet å bekjempe sandflukten ved beplantning. Året etter ble Tisvilde Hegn påbegynt med planting av furu for å redde det nordsjællandske landbrukslandet. Dette lyktes ikke alltid i første omgang, da en tilsvarende beplantning i de jyske klittområdene mislyktes. Skagens gamle kirke var i 1795 så tilsandet, at den måtte oppgis.

Omorganisering av hæren

I begynnelsen av 1760 ble det tydelig at det var behov for en omorganisering av hæren. Styret ønsket en stor og profesjonell hær som samtidig var billigere enn de vervede utenlandske regimentene. Forbildet ble Preussen. Militæreksperten Claude Louis de Saint-Germain ble kalt til Danmark. Han ønsket en sentralisert militærledelse med militærfolk i ledelsen, innfødte soldater som kjernen i hæren og reduksjon av det store antallet offiserer. Danmark øket utskrivingen til militsen sterkt og utvidet stavnsbåndet fra 4. til 40. år. Krigskanselliet ble omdannet til et generalkrigsdirektorium med offiserer i ledelsen. Denne omorganiseringen ble imidlertid nærmest nøytralisert etter motstand fra offiserskorpset og de sivile lederne som Moltke og J.H.E. Bernstorff. Utvidelsen av stavnsbåndet (fra 4. til 40. år) sto ved makt. I de følgende årene skrev generalitetet ut et stigende antall bønder til tjeneste ved de vervede regimentene.

J.H.E. Bernstorff malt av J.L. Tocqué.
Portrettsamlingen på Frederiksborg slott

Holdningen i regjeringskretsene skiftet i 1760-årene fra en velvillig innstilling til landbrukstekniske forbedringer til en betraktning av bondebrukets overgang til frihet og eiendom som nøkkelen til avgjørende fremskritt. J.H.E. Bernstorff gjennomførte som den første en mer varig modell for de danske landboreformene da han solgte gårdene under Bernstorff gods i landsbyene Gentofte, Ordrup og Vangede til festebøndene. Hoveriet ble avløst av en pengeavgift, landsbyjordene utskiftet og gårdene utflyttet. Fremover skulle husmennene ernære seg utelukkende som landarbeidere eller håndverkere og det ble lagt vekt på at de ved utskiftingen kun fikk tildelt så mye jord at de kunne ha en liten have og gressområder nok til en ku. Folkene bak reformene hadde tro på at den økte arbeidskraften som avløsningen av hoveriarbeidet ga, samt den forbedrede landbruksdrift på bondegårdene ville bety at det var arbeide nok til å forsørge flere husmenn uten jord. Modellen var imidlertid ikke uten problemer.

• Hadde bøndene for eksempel råd til her og nå å kjøpe sine gårder? Enten krevde det bedre lånemuligheter eller en så velstående godseier at han kunne la en stor del av kjøpesummen henstå som prioritet i de nye bondegårdene.
• Hvilke bønder skulle ha rett til å kjøpe de fruktbare jordene tett inntil den gamle landsbyen?
• Hvem skulle bekoste den dyre utflyttingen av gårdene fra landsbyen? Hvis man bevarte festesystemet ville det være godseieren, da han jo var eieren av gårdene, men mange godseiere hadde hverken råd eller lyst til det. Ved selveie skulle bonden selv bekoste et nytt hus og avlsbygninger, men dette gjorde overgangen til selveie til en hasardiøs handel for bonden.

Det siste spørsmålet ble virkelighet da mange av de bøndene som i begynnelsen av 1760-årene hadde kjøpt krongods, ikke kunne trekke fra den store delen av kjøpesummen, som staten hadde la stå som prioritet i gårdene. Derfor endret staten i slutten 1760- og 1770-årene strategi, og ved det fortsatte salg av krongods utbød man i stedet nøkkelklare hovedgårder med tilhørende festegods. Denne kursendringen kom tusener av festebønder på Falster og i Sydsjælland til å betale dyrt for. De nye eierne skulle i en fart ha godset til å forrente seg og utveien var ofte en betraktelig økning av hoveriet og det til og med for en gruppe bønder, hvis hovbyrde tidligere ikke hadde været særlig stor.

Det gottorpske spørsmål igjen

Da den prøyssiske syvårskrigen brøt ut i 1756 mellom Preussen på den ene side og Østerrike, Russland og Frankrike på den andre, fikk Danmark stor fordel av sine kolonier og avtale med barbareskerne. Mens de store landene lå i krig med hverandre kunne Danmark, som erklærte seg nøytralt, holde handelen i gang.

Tsar Peter III av Russland også kjent som Karl Peter Ulrich

På tross av nøytraliteten bevarte Danmark sin alliansetraktat med Frankrike og denne ble utvidet to år senere, da Danmark i en forbundstraktat lovte å postere 24 000 mann i Holstein samt ikke å yte Preussen og dens støtte England noen form for hjelp i krigen. Til gjengjeld ville franskmennene legge press på sine russiske allierte for å få Karl Peter Ulrichs anerkjennelse av inkorporasjonen av 1721. Franskmennene lovet også etter krigen med Preussen å arbeide for et makeskifte mellom Danmark og den russiske tronfølgeren, idet Danmark var villige til å overlate Oldenburg og Delmenhorst til Peter, hvis han ga avkall på sitt krav om det gottorpske Holstein. Dette ønske kom etter at man var blitt kjent med storfyrst Peter Ulrichs planer om å gjenerobre sin gottorpske slekts rettigheter i de danske hertugdømmene.

Da den danske regjeringen var desperat for å finne en løsning på problemet, stilte J.H.E. Bernstorff i midten av 1750 Russland et ultimatum. Hvis Russland gikk med på makeskiftet og ankerkjente inkorporasjonen av 1721, ville Danmark gå inn i krigen mot Preussen på Russlands side. Hvis Russland avslo, ville Danmark føle seg tvunget til å gå inn i krigen på Preussens side. Elisabeth av Russland avviste blankt det danske ultimatum og da det kom til stykket turde ikke regjeringen å gjøre alvor av trusselen. Episoden gjorde ikke storfyrsten mildere stemt overfor danskene.

Da Elisabeth døde i 1762, tok problemet nettopp den vendingen de hadde fryktet. Karl Peter Ulrich var nå blitt tsar under navnet Peter III, og han innstilte krigen mot Preussen og omrokerte i stedet hæren til et felttog for å erobre tilbake de gottorpske delene av Slesvig. England og Sverige erklærte seg nøytrale, Frankrike kunne ikke avse tropper til hjelp og Østerrike og Preussen var glade for at krigen mot dem var stoppet og støttet tsaren. Danmark hadde dermed ingen andre muligheter enn å ta opp kampen. En dansk hær på 27 000 mann ble utrustet og i juni oppstilt i Mecklenburg. Overfor dem 300 km mot øst sto en russisk styrke på 40 000 mann, som rykket frem mot danskene.

Men midt i fremrykningen stanset russerne og innledet i stedet et tilbaketog. Forklaringen var at Peter III var blitt avsatt av sin ektefelle Katarina II av Russland, som samtidig hadde overtatt makten og hun hadde i årene forut intrigert med danskene mot sin mann. Imidlertid var problemet ikke løst, ettersom hennes åtteårige sønn Paul fremdeles var gottorpsk hertug, og Katarina ivaretok i denne forbindelse hans interesser. Katarina ville ikke fortsette den aggressive linjen og de to landene fikk et mer tålelig forhold. Da den dansk-franske alliansen utløp to år senere, ønsket ingen av partene den fornyet, og Danmark satset i stedet for på direkte forhandlinger med Russland og så Russland som en god partner i kampen for å holde Sverige stangen.

Året etter i 1765 gikk det hele opp i en større sammenheng for Danmark. Sverige hadde planer om å gjenerobre det sydøstlige Finland, som de hadde måttet avstå til Russland. Katarina ønsket derfor å støtte Danmark. Dessuten var Katarina oppsatt på å danne en nordeuropeisk allianse mellom Russland, England, Preussen, Sverige og Danmark overfor den fransk-østerriksk-spanske maktblokken. Resultatet ble et dansk-russisk forsvarsforbund; Russland lovet Danmark en løsning på det gottorpske problemet og Danmark lovet til gjengjeld å medvirke til å demme opp for Sveriges aggressive utenrikspolitikk.

Christian VII

Det var innledningen på en turbulent periode da Christian VII etterfulgte sin far på tronen i 1766. Mange mener han led av schizofreni og med årene satte sykdommen ham ut av spill som regent. Sammen med den prostituerte Anna Cathrine Benthagen – «Støvlett-Cathrine» – turet den unge kongen rundt på byens vertshus og bordeller. Kongen og hans drikkekamerater var alltid parat til slagsmål, selv med ordensmakten. Statsrådet grep inn og fikk tvunget gjennom at «Støvlett-Cathrine» ble deportert til Wandsbeck i Holstein, hvorfor hun mottok en årlig ytelse på 400 riksdaler.

Christian VII

Fra starten av den nye kongens regjeringsperiode forekom det en del ministeravskjedigelser og de nye ministrene satt ganske kort tid. Det var tydelig at kongen hadde til hensikt å regjere, og han var utsatt for intriger. Avskjedigelsene gjorde det vanskelig å finne et egentlig program for kongens regjering, da politikken ble bestemt av den ministeren som i øyeblikket hadde kongens gunst. De fire excellenser fra farens tid; J.H.E. Bernstorff, Otto Thott, A.G. Moltke og Ditlev Reventlow var enige om at et sivilt styre med konseilet som sentrum var det riktige. De fire herrenes maktbase var blitt svekket under Frederik V blant annet på grunn av ekstraskatt og innføringen av utenlandsk arbeidskraft. Økonomien ble styrt ved ansettelse av den pommerske finansmannen H.C. Schimmelmann for å få ned den store utenlandsgjelden.

Deres største problem var ikke utilfredse borgere, men de reformtankene som hadde vunnet gehør i selve administrasjonen i form av grev Saint-Germain. Han ønsket en reform av militærvesenet som forutsatte både sosiale og økonomiske konsekvenser, da den var betinget av en endring av landbrukets struktur. Derfor var godseierne imot den. Problemet ble løst ved tronskiftet, for den nye kongen ble overbevist om at Saint-Germain måtte fjernes. Hans avløser ble Karl av Hessen, som var en direkte motstander av Saint-Germains ideer. Karl av Hessen var oppvokst ved hoffet og kongen og han var gode venner og snart ble han på vårparten 1766 utnevnt til både generalløytnant, sjef for garden til fots, medlem av konseillet, stattholder og visekonge i Norge samt sjef for Generalkrigsdirektoratet, som i den anledning ble døpt om til Vort høje krigsråd.

Dessverre for Karl ble han en brikke i et større politisk spill, da han beilet til Christian VIIs yngre søster prinsesse Louise. Det spilte medlemmene av konseilet ut mot hverandre og ble utnyttet av bl.a. enkedronning Juliane Marie. Da det ikke lyktes å hindre ekteskapet, falt først Moltke og senere Bernstorff i unåde ved hoffet. Senere viste kongens flyktige gunst seg igjen, da prins Karl så seg distansert av to prøyssere som hadde arbeidet i Generalkrigsdirektoratet under Saint-Germain.

Nedsettelsen av en ny landvesenkommisjon i 1766 og opprettelsen året etter av det nye Generallandvæsenskollegiet betydde at det nye styret ville ta fatt på problemene i landbruket. De fortsatte den praksis som var innført under A.G. Moltke, da de oppfordret undersåttene til å sende inn forslag til landbruksmessige forbedringer. Hoveriet var steget støtt de siste 30 årene og som resultat var det kommet en økning i organiserte bondeprotester samt festere som likefrem oppsøkte medlemmer av den politiske ledelsen og klaget sin nød. Staten forsøkte å løse problemet ved å innføre regler for godseierne; et hoverireglement som fastla den enkelte bondes hoveri, slik at han unngikk de glidende økningene i fremtiden. Disse reglementene skulle så fremvises for staten og godseierne ble oppfordret til frivillig å nedsette hoveriet.

For eneveldet og militæret var det viktig å vite hvor stor befolkningen var. Det hadde innvirkning på de skattene man kunne inndrive, samt på hærens og flåtens forsyning av mannskap. Derfor var interessen for å fremme landbruket nettopp viktig, da man gjennom forbedringer her kunne understøtte en større befolkning. Økningen i befolkningen kunne sees av de kirkebøkene som prestene var begynt å føre på 1600-tallet. Men det var først i 1735 at landets biskoper fikk plikt til årlig å innberette hvor mange personer det ble begravet og døpt i stiftet. Det var ikke en særlig presis opptelling og først i 1769 kom en riktig folketelling, da alle sogneprester fra 15. august 1769 ble satt til å føre opp sognets befolkning på spørreskjemaer. Resultatet ble 797 584 sjeler, men ettersom militæret ikke ble talt med, var det riktige tallet nok nærmere 810 000.

Struensee

Utdypende artikkel: Johann Friedrich Struensee

I mai 1768 reiste Christian VII til Slesvig som forberedelse til en lengre utenlandsreise som skulle komme til å vare resten av 1768. Den 5. april 1768 ble den tyske legen Johann Friedrich Struensee engasjert som lege for kongen under den store reisen. Under reisen fikk kongen tillit til Struensee og da reisen tok slutt i januar 1769, ble Struensee ansatt som kongens livlege og året etter begynte omgivelsene å ane at legen var i ferd med å få en ekstraordinær posisjon i hoffet. Utpå vårparten 1770 ble det en offentlig hemmelighet at legen var dronning Caroline Mathildes elsker og at hun på slutten av året ventet hans barn.

Struensee malt av Jens Juell

Sommeren 1770 oppholdt hoffet seg i Holstein og her lyktes det Struensee å isolere kongen fra andres innflytelse og få utnevnt sin barndomsvenn Enevold Brandt til en rekke hoffstillinger som gjorde ham i stand til å holde oppsyn med kongen. Utnevnelsen var skrevet av Struensee og underskrevet av kongen. På slutten av 1770 fikk Struensee på denne måten også underskrevet to kabinettordre som dels innskrenket tildelingen av ordener og titler, dels avskaffet all sensur og innførte innskrenket trykkefrihet. Den 10. desember fikk Struensee avskjediget alle statsministre og dermed var gehejmekonseilet reelt avskaffet. Åtte dager senere ble Struensee utnevnt til maître des requêtes. Tittelen betydde at alle administrasjoner skulle fremlegge sine saker for Struensee, som så ville fremlegge dem for kongen. Dermed var sjansen for at andre enn Struensee kunne fremlegge ting for kongen minimal og 27. desember ble gehejmekonseilet formelt avskaffet og all makt samlet i gehejmekabinettet, dvs. hos Struensee.

Våren 1771 begynte Struensee å utstede kabinettordre kun med hans egen underskrift. Han hevdet at han hadde fått kongens muntlige samtykke til utstedelsen av ordrene. Mange av de over 600 forordningene som ble utstedt på grunnlag av disse kabinettordrene var allerede blitt forberedt av de forskjellige administrasjoner i 1760-årene, men Struensee utstedte dem raskt og det ble negativt mottatt hos adelen og de hoffolkene som var satt utenfor innflytelse. Slik ble innskrenkingen av helligdagene sett på som et anslag mot religionen og forargelsen ville ingen ende ta da det ved Den kongelige Fødselsstiftelse ble satt opp en kasse hvor enslige mødre kunne legge sine uønskede barn. Selv ikke avskaffelsen av tortur som middel til å oppnå tilståelser ble godt mottatt hos alle.

Struensees plan var å systematisere alle samfunnsplaner og derfor tok han også fatt på landbruket og bystyret i København. Bystyret i København ble omorganisert med en ny overpresident, den tidligere amtmannen i Tønder, U.A. Holstein. Hoverireglementene sendt inn fra godseierne var blitt gjennomgått og hadde avslørt hvor omfattende hoveriet var: bl.a. hadde bøndene på de sjællandske gods ytet hoveri på 265 dager i året. Her skar Struensee igjennom og fastsatte det maksimale antall hoveridager på en gjennomsnittlig festegård til 48 spanndager og 96 gangdager. Ved Struensee og dronningens datter Louise Augustas dåp i juli 1771 lot Struensee seg tildele rang og tittel som passet med hans faktiske stilling. Han lot seg utnevne til lensgreve, en tittel Enevold Brandt også fikk, samt gehejmestatsminister.

Arrestasjonen av Struensee

Alle disse handlingene innebar at Struensee laget større avstand til de menneskene han burde bygget sin makt på. Den ubegrensede trykkefriheten medførte at det ble utgitt atskillige smedeskrifter om ham, og først for sent endret han det til trykkefrihet under ansvar. Sentraladministrasjonen var blitt redusert til et ekspedisjonskontor og ved reorganiseringen av bystyret i København hadde den fungerende magistraten og borgerrepresentasjon bare i en administrativ skrivelse fått vite at deres tjeneste var opphørt. På den måten var Københavns borgere blitt underlagt et mer direkte og eneveldig styre, som ikke falt i smak hos den voksende borgerlige selvfølelsen i hovedstaden. En planlagt nedskjæring i hærstyrken vendte også militæret imot ham. Ettersom Struensee var tysker og kun snakket og skrev tysk, fikk han en nasjonal harme mot seg, og samtidig spredte det seg i København det ryktet at dronningen og han planla å kvitte seg med kongen og regjere i hennes og hennes sønn Frederiks navn.

Motviljen mot Struensee kulminerte i begynnelsen av 1772 og et kupp iverksatt av utilfredse offiserer i samarbeide med enkedronning Juliane Marie ble satt i verk natten mellom 16. og 17. januar etter et stort maskeradeball. Enkedronningen klarte å få Christian VIIs underskrift på arrestordrer på Struensee, dronning Caroline Mathilde, Brandt og flere av deres tilhengere og de ble alle bokstavelig talt tatt på sengen og ført til Kastellet. På grunn av sin stand ble dronningen ført til Kronborg slott. Hun levde sine siste år i den tyske byen Celle i sin brors arveland, Hannover, mens Struensee og Brandt ble stilt for en kommisjonsdomstol anklaget for majestetsforbrytelse. Etter at de begge ble dømt skyldige, ble de 28. april 1772 brakt til Østre Fælled og i henhold til Danske Lov ble deres adelige skjold ødelagt, deretter ble først høyre hånd hugget av og så hodet. Likene ble partert i fire deler og lagt på steile og hjul. På denne måten fremviste de nye makthaverne en demonstrasjon av sin makt. Blant de få av Struensees reformer som ble beholdt var likhet for loven.

Høegh-Guldbergs styre

Ove Høegh-Guldberg

«En skribent får ris», satirisk tegning fra 1772 mot den nylig innførte sensuren

Den 13. februar 1772 lot kongen opprette et gehejmestatsråd som erstatning for konseilet, som Struensee hadde nedlagt to år tidligere. Den nye herskerkretsen besto av enkedronning Juliane Marie, hennes sønn, kongens halvbror, arveprins Frederik og dennes huslærer Ove Høegh-Guldberg. De hadde ikke større legitimitet enn Struensee, men de forsto seg på politikk. I forbindelse med opprettelsen av gehejmestatsrådet gjorde de det derfor til en betingelse at Christian VII skulle være til stede og at han dér og kun dér kunne underskrive lovgyldige dokumenter. Dette gjorde det umulig for hoffolk eller folk i administrasjonen å skaffe seg kongens underskrift på tomannshånd.

Likeledes ble arveprins Frederik gjort til statsrådets formann. Av kollegienes sjefer kunne bare utenriksministeren ha sete i rådet. På denne måten sikret herskerkretsen seg at hoffet bevarte makten over statsrådet og det sørget for kun å utnevne ministre, hvis lojalitet lå hos kongehuset. Etter å ha lært av Struensees feiltakelser bygget Høeg-Guldberg i de kommende årene opp en maktbase ved å knytte folk til seg ved tildelinger av titler, ordener og pengebeløp. Mange av Struensees forordninger ble opphevet og en mer godseiervennlig linje ble fremmet. Blant annet ble Struensees hoverireform trukket tilbake i 1773.

Høeg-Guldberg tok ikke selv sete i statsrådet, men han lot seg utnevne til arveprinsens gehejmekabinettsekretær i 1774, noe som svarte til den posisjonen som A.G. Moltke og Struensee tidligere hadde hatt. I likhet med Struensee styrte han for det meste gjennom kabinettordrer som han selv utformet og fikk underskrevet av kongen, og så ble de sendt til formell godkjennelse og underskrift i statsrådet. Dermed hadde statsrådet ikke noen reell makt og det pinte utenriksministeren, A.P. Bernstorff, som forgjeves prøvde å få mer makt til statsrådet. Den eneste grunnen til at Høegh-Guldberg beholdt Bernstorff, var hans faglige kompetanse. Dessuten utgjorde han ingen risiko, da han ikke hadde makt til å forandre noe etter styrereformen. Etter dronning Caroline Mathildes tidlige død i 1775 og det forhold at kronprins Frederiks var mindreårig, gjorde at det bare var mulig å føre et legitimt styre i arveprins Frederiks navn.

A.P. Bernstorff hadde vist sin verdi i 1773 da han endelig klarte å løse det gottorpske spørsmål i forståelse med Russland. Forliket ble oppnådd kort tid etter at Peter III av Russland ble myndig. Peter III hadde arveretten til de gottorpske delene av Slesvig-Holstein etter sin far. Ved forliket anerkjente den gottorpske hertugslekten inkorporasjonen fra 1721 og overlot de gottorpske delene av Holstein til den danske konge i hans egenskap av hertug av Holstein. Til gjengjeld overlot den danske konge sine arveland Oldenburg og Delmenhorst til gottorperne. Forliket var samtidig et uttrykk for de to lands aktpågivenhet overfor Sverige, hvor kong Gustav III året før hadde latt seg utrope til eneveldig konge. Dette skapte frykt hos både Danmark og Russland for at Sverige hadde planer om å annektere enten Norge eller Østfinland. Derfor undertegnet Danmark og Russland kort etter makeskiftet den «evige allianse», hvor de to landene lovet hverandre gjensidig hjelp i tilfelle av et svensk angrep.

Høegh-Guldberg-styret hadde også lært av andre av Struensees feiltakelser og var svært opptatt av danskheten. Dette utkrystalliserte seg den 15. januar 1776 i utstedelsen av innfødtrettsloven, som betydde at statsembeter for fremtiden var forbeholdt folk som var født i kongens land. Den likestilte dansker, nordmenn samt holsteinere og var derfor ikke en nasjonalistisk lov utelukkende basert på dansk språk og kultur. Den ga allikevel anledning til festligheter i de danske borgerlige kretsene da man her i mange år hadde sett seg forbigått til fordel for utlendinger i statsapparatet. Mot slutten av 1700-tallet var det en økende nasjonal bevissthet blant de ulike provinsene av kongeriket, og økte motsetninger blant folkegruppene. I Norge viste økt nasjonal bevissthet seg ved kravet om eget universitet, og egen bank, som ble avvist av styresmaktene i København.

Den blomstrende perioden

Parti fra Frederiksholms Kanal, maleri 1794 av C.A. Lorentzen

Da Frankrike erklærte krig mot England i 1778 i forbindelse med den amerikanske uavhengighetskrigen, betydde det et stort oppsving for den nøytrale sjøfarten. De krigførende landenes handelsflåter kunne ikke seile i fred og derfor kunne nøytrale land som Danmark overta seilasen. Et Vestindisk Handelsselskab ble stiftet for å ta seg av de viktige handelsrutene og København ble brukt som stabelplass for alle varene som ble importert for senere å bli reeksportert.

I 1780 inngikk Bernstorff en viktig avtale med England om hvilke varer som ble betraktet som kontrabande og derfor var forbudt for de nøytrale land å levere til de krigførende partene. Denne avtalen kom i havn da England fryktet opprettelsen av et væpnet nøytralitetsforbund, men få dager etter avtalens inngåelse inngikk Danmark allikevel et slikt forbund sammen med først Russland, Preussen, Sverige og senere De forente Nederlandene. De forente Nederlandene ble snart tvunget ut igjen ettersom England erklærte dem krig. Dette kom Danmark til gode, da hollandske redere seilte proforma under dansk flagg.

For A.P. Bernstorff kom hans kontrabandeavtale med England til å bety hans avgang ettersom Høegh-Guldberg utnyttet russernes vrede over at en rekke av deres store eksportartikler var blitt definert som kontrabande. Med freden i 1783 vendte konkurransen fra de andre europeiske handelsflåter tilbake og den danske handel gikk sterkt tilbake. En større krise ble kun avverget ved at regjeringen stilte lånekapital til rådighet for en rekke av handelshusene.

Frederik VI overtar

Utdypende artikkel: Regjeringsforandringen 14. april 1784

Andreas Peter Bernstorff og kronprins Frederik.

En av grunnene til Bernstorffs avskjedigelse var frykten for at han sammen med kronprins Frederik, skulle ta makten i statsrådet ved et kupp. Kronprinsen ble ifølge Kongeloven myndig i 1781 da han fylte 13 år, men ved å utsette konfirmasjonen hans, kunne Høegh-Guldberg utsette det uunngåelige litt. Etter Bernstorffs avgang ledet Høegh-Guldberg også de utenrikspolitiske sakene.

4. april 1784 ble kronprins Frederik omsider konfirmert og ti dager senere deltok han i statsrådet. Høegh-Guldberg og to av hans støttespillere ble utnevnt til medlemmer av statsrådet samme dag for å hindre en eventuell maktovertakelse, men like lite hjalp det. Da de nye medlemmene ville overrekke Christian VII sin embetsed, leste kronprinsen i stedet for opp et utkast til beslutning; kabinettstyret ble nedlagt og nye ministre utnevnt. Han fremla det til underskrift for sin far, som alltid automatisk underskrev det som ble lagt foran ham, og samtidig fikk kronprinsen et enda viktigere dokument underskrevet; som innebar at alle kongelige befalinger heretter skulle bære både kongens og kronprinsens underskrift for å ha gyldighet.

Arveprins Frederik protesterte voldsomt, men da kongen også underskrev det andre dokumentet, så han ingen annen utvei enn først å prøve å fravriste dokumentet fra sin nevø (altså kronprins Frederik). Da det ikke lyktes, løp han etter den flyktende kongen og låste ham inne i et gemakk. Da arveprins Frederik noe senere ville følge kongen ned til sin mor, Juliane Marie, ble han innhentet av kronprins Frederik i Eremitagesalen, hvor kronprinsen etter et kort slagsmål kunne trekke kongen med seg.

De avsatte makthaverne fikk en mildere skjebne enn den som ble Struensee og Brandt til del 12 år tidligere. Ove Høegh-Guldberg ble stiftamtmann i Århus, mens andre ble pensjonert. Enkedronningen forble ved hoffet, men levde tilbaketrukket resten av livet. Arveprinsen forlot også politikken, men hans eldste sønn ble senere konge av Danmark under navnet Christian VIII.

De store landboreformene

Utdypende artikler: Landboreformene og Stavnsbåndet

Christian D.F. Reventlow Portrettsamlingen på Frederiksborg slott

I 1785 vant tilhengerne av landbruksreformer et avgjørende slag. Rentekammerets unge sjef Christian D.F. Reventlow hadde sett svarene på rentekammerets undersøkelse av konsekvensene av godseiernes utnevnelse av syns- og skjønnsmenn. Svarene viste at det som regel ikke ble foretatt et nytt syn når en festebonde døde og en ny skulle overta gården. På denne måten kunne den nye bonden og hans arvinger komme til å måtte hefte for feil og mangler som var der ved overtakelsen. Derfor syntes Reventlow at tiden var inne til å gjøre noe og sommeren 1786 forela han saken for kronprinsen og anbefalte at man lettet bøndenes kår.

Kronprinsen stilte seg positiv til dette og ba Reventlow utarbeide et forslag. Reventlow foreslo i statsråd den 11. juli 1786 at det burde rettes opp på det usikre rettsforholdet mellom godseierne og festebøndene. Dessuten mente han at festeinngåelse, hoveri, stavsbånd og prylestraff burde avskaffes. Revetlow anbefalte å nedsette en landbrukskommisjon som skulle se nærmere på det hele. Ikke alle ministrene var enige i det, men Christian VII kunne sette sin underskrift på dokumentet, da både kronprinsen og A.P. Bernstorff støttet forslaget.

Den 16 mann store kommisjonen kom til å bestå av både tilhengere og motstandere av Reventlows planer. Kommisjonen besto imidlertid overveiende av hans støtter og 8. juni 1787 utstedte kongen de første reformlovene, som krevde at det skulle foretas uhildete syn og skjønn både ved festeinngåelse og -avståelse. Bønder skulle ikke lenger miste sine gårder uten en rettskjennelse og endelig ble bruken av trehest, hundehjul og halsjern forbudt.

Den største endringen kom allikevel først i 1788 med avskaffelsen av stavnsbåndet, som skulle avvikles frem til 1800. Utskrivelsen av soldater ble overført til et statsligt sessionsvæsen. Det innebar at bøndene ikke lenger behøvde fripass for å forlate et gods, og godseierne kunne ikke lenger tvinge dem til å ta et feste ved å true med utskrivelse til de vervede regimenter.

Frihetsstøtten i København. Grunnstenen ble lagt i 1792

Alle disse endringene fikk J.O. Schack-Rathlou og F.C. Rosenkrantz til å trekke seg tilbake fra sine stillinger. Det var et eksempel på de protestene som kom fra godseierne over at deres rettigheter ble avskaffet uten kompensasjon.

Soldatplikten påhvilte stadig bare bøndene og da hæren avskjediget flere og flere av de utenlandske vervede soldatene, steg antallet utskrevne bønder. Loven ga imidlertid en del utveier for å slippe soldattjeneste. Blant annet var gårdeiere og -festere unntatt hvis de kunne stille en annen i sitt sted. Også gårdeiersønner uten egen gård kunne stille en annen i sitt sted mot en betaling på 30 riksdaler til statskassen. Endelig kunne bondestanden i henhold til lovens §25 adoptere en fattig gutt fra kjøpstaden og la ham bli soldat i stedet for en av bondens egne sønner. Det medførte at de velstående innenfor bondestanden kjøpte de fattigste til å utføre militærtjenesten for seg, akkurat slik det hadde vært før 1788. Da man i 1803 gjennomførte en ny hærlov, viste det seg at vervingen av bondesoldater var kommet opp på et nivå slik at vervingen av utenlandske soldater kunne opphøre.

Avviklingen av stavnsbåndet var ikke det beste som kunne skje for regjeringen, da den dermed mistet den viktige støtten fra godseierstanden. Da regjeringen ble sprengt ved avgangen av de to tidligere omtalte godseierne, fikk Bernstorff utnevnt noen moderate ministre til statsrådet fra «det danske parti» blant godseierne. Reventlow ble det derimot ikke plass til i statsrådet, men han fikk tittel av president for rentekammeret og fikk lov til å forsette sine bestrebelser på å innføre flere landboreformer. Det oppsto uventet motstand mot regjeringen fra penneførerne for de mest reformvennlige københavnske borgerne i 1789–90. De følte seg tilsidesatt av den tyske eliten som regjerte landet og dominerte hovedstadens adelige salonger. I den såkalte tyskerfeiden fremførte de det synspunkt, at holsteinere kunne få embeter i Holstein og ellers ikke.

Dermed var innfødtrettens idealer utskiftet til fordel for en nasjonal aggressivitet, og det svekket paradoksalt nok regjeringens initiativer, som de reformvennlige københavnere hittil hadde forsvart overfor de mer konservative danske godseiere. Rundt om i landet fanget bøndene opp signalene fra reformtilhengerne i København og mange steder besluttet de seg for å legge press på godseierne – særlig for å komme det trykkende hoveriet til livs. Spesielt i Østjylland ble det gjennomført hoveristreiker og nyheten om den franske revolusjon i 1789 økte bare bøndenes forventninger om å kunne slippe hoveriarbeidet. Protestene var forståelige, men de gjorde det klart for kronprinsen at han ikke kunne leve med en regjering hvis politikk ga næring til utstrakt sosial uro i landet.

Den jyske proprietærfeiden og revolusjonære etterdønninger

Da de jyske godseierne møttes i juni 1790 på det halvårlige markedet i Viborg (det såkalte snapstinget), snakket de om bøndenes oppsetsighet og på den bakgrunn tok to godseiere, Lüttichau til Åkjær og Beenfeldt til Serridslevgård initiativ til en innsamling av underskrifter. 102 jyske godseiere skrev under på et «tillidsskrift til kronprinsen». I virkeligheten var det et klageskrift til kronprinsen over hans styres reformpolitikk, som de 102 mente gikk godseiernes eiendomsrettigheter for nær.

Da kronprinsen i august 1790 ble gift med sin kusine Marie, var Lüttichau og Beenfeldt blant gratulantene og benyttet anledningen til å overrekke tillitsskriftet. Kronprinsens og styrets svar var bestemt og sint. De to godseinerne ble forfulgt rettslig og fikk bøter for å ha klaget over landets lover og styret brukte også Christian Colbjørnsens sarkastiske vidd. Colbjørnsen ga ut klageskriftet, som side for side ble ledsaget av hans egne nedsablende kommentarer.

Mens borgerne jublet over at godseierne ble satt på plass, var regjeringen imidlertid slått inn på en ny kurs med lovgivning til fordel for de innflytelsesrike godseierne. Først begynte den å slå hardt ned på de hoveristreikende bønder med advarsler og bøter og samtidig utkom en forordning som innskjerpet bøndenes lydighetsplikt. Borgerne slapp heller ikke unna, da Højesteret 13. november 1790 idømte den københavnske forfatteren P.A. Heiberg en bot for den såkalte Indtogsvise. Karakteristiske adelsfiendtlige linjer lyder:

Ordener hænger man på Idioter,
Stierner og Baand man kun Adelen gier
Og ei, som Jydernes Proprietærer,
Ønske os Slaver, og Bønder at flaae.

P.A. Heiberg

I desember ble politimesterens myndighet i straffesaker avskaffet. Heretter skulle straffesaker behandles ved domstolene som skulle dømme etter de strengeste straffebestemmelser i Danske Lov. Året etter meddelte regjeringen at den ikke ville føye bøndene i hoveristriden, men oppfordret partene til å nå til et forlik om nåværende og fremtidig hoveri. Statsmakten forbeholdt seg rett til å gripe inn hvis det viste seg umulig å komme til enighet. Regjeringen gjorde det klart at den ville legge seg fast på det høye nivå hoveriet i forveien var skrudd opp på og bøndene fikk derfor ikke noe ut av å forhale en forhandling ved å dra staten inn i den. I 1791 ble oppdelingen i bondestanden enda tydeligere da det ble forbudt for godseiere og fogder å refse hoverigjørende festegårdmenn og deres koner, mens det samme ikke ble utstrakt til festehusmenn. De siste var samtidig de som kom til å bære hovedbyrden av den militærplikten som påhvilte bondestanden.

Den raske gjennomføringen av landboreformene skyldtes først og fremst den store byrden husmennene og landarbeiderne overtok fra hoveriarbeidet. Disse to gruppene ble en ny underklasse og deres kår ble klart forverret etter landboreformene og gjorde dem til et landproletariat. Husmennene måtte fortsatt arbeide på bøndenes vilkår: bøndene utnyttet den billige arbeidskraften til å etablere sine egne gårder da husmennenes hoveri ikke avtok med reformene. Husmennene ble bevilget de såkalte husmannsplasser og fikk så lite og så dårlig jord at de var tvunget til å arbeide for føden hos bøndene. Husmennene mistet etter reformene dessuten de felles beiteområdene hvor de før i tiden hadde kyrne på gress. Mens gårdmennene var garantert livsfeste, ble husmennene underlagt et fritt kontraktforhold. Godseierne og gårdmennene kunne uten innblanding fra staten selge små husmannslodder (i gjennomsnitt 3 tønner land) av den dårligste jord dyrt eller leie dem ut på åremål i bytte for store forpliktelser til arbeide på arbeidsgiverens jord.

Landboreformene medførte en slutt på det lokale selvstyret da bylaugene ble overflødige ettersom landsbyfellesskapet ble opphevet. Også godseierne mistet sin makt som herremenn, i takt med bøndenes overgang til selveie og arvefeste. Statsmakten var hurtig til å tre inn i stedet, bl.a. med opprettelsen av sognefogdembetet, som ble den stedlige politimyndighet i landkommunene. I 1793 fikk sognefogedene også tilsynet med veiene underlagt seg. Landboreformene førte til en avgjørende endring i det danske landbruket, og anses som «et av de mest gjennomgripende, og vellykkede, reformprosjektene til det opplyste eneveldet i noe land.».

Oppblomstring av handelen

Skytsborg er det eneste gjenværende vakttårnet på St. Thomas og Vestindia fra kolonitiden på 1600-tallet som har beholdt sitt opprinnelige utseende. Ifølge et sagn hadde sjørøveren Edward «Blackbeard» Teach tilhold i Skytsborg.

Foto: Martin Lie

Utdypende artikkel: Dansk-norsk slavehandel

Danmarks økonomi ble kraftig liberalisert mot slutten av 1700-tallet, monopoler ble opphevet, handel med utenlandske besittelser ble frigitt og tollsatsene ble sterkt redusert. Den nye tolloven av 1797 var et markert brudd med proteksjonisme og gikk lenger i retning av frihandel enn i noe annet land i samtiden.

I 1792 forbød Danmark som det første europeiske land sine innbyggere å delta i eksporten av negerslaver fra Afrika til Amerika. Et egentlig forbud mot slaveriet var det ikke, og slaveriet opphørte da også først på de dansk-vestindiske øyer i 1848. Forbudet trådte først i kraft fra 1803 fordi regjeringen på denne måten mente at de danske plantasjeeiere i mellomtiden kunne sikre seg tilstrekkelig med slaver før et eventuelt europeisk forbud mot slavehandel. Etter offentliggjøringen av forbudet ytet regjeringen store lån til plantasjeeierne til en siste sluttspurt i slavehandelen.

Den store oppgangen i handelen under den prøyssiske syvårskrigen, ble avløst av gradvis nedgang i takt med at de krigførende land gjenopptok sine gamle handelsruter etter freden. Storbritannia gikk i 1793 til krig mot Frankrike sammen med en rekke andre europeiske land i kjølvannet av den franske revolusjon. Det medførte ny oppgang for den danske handelen. Utenlandske kjøpmenn – især britiske – fikk igjen midlertidig borgerskap i København, slik at de kunne seile under beskyttelse av det nøytrale danske flagget. Tross danske protester gjorde Storbritannia det klart at det ikke ville respektere kontrabandavtalen fra 1780. Det medførte at en del danske skip ble oppbrakt av britiske kapere.

Året etter inngikk Danmark-Norge og Sverige et nytt væpnet nøytralitetsforbund, og de to lands flåter hadde hell med seg i å få antallet kapringer ned.

I 1794 brant slottet Christiansborg ned, og året etter ble store deler av København lagt øde i en storbrann. Gjenoppbyggingen medførte at de fattige som hadde bodd i de nedbrente kvarterene ble fordrevet til byens avkroker.

Napoleonskrigene

Utdypende artikler: Englandskrigene, Forbundet av bevæpnet nøytralitet og Kanonbåtkrigen

Da utenriksminister A.P. Bernstorff døde i 1797, satte kronprins Frederik for alvor sin politiske vilje igjennom i alle spørsmål. Det betydde at den nederlandsk fødte storkjøpmannen Frédéric de Coninck året etter, via finansminister Ernst Heinrich von Schimmelmann, fikk innvilget en flåtekonvoi for førti handelsskip, på tross av protester fra den nye utenriksministeren Christian Bernstorff. Konvoien var på vei fra Nederlandsk Østindia til København og hovedsakelig lastet med franske og nederlandske varer. På denne måten var den danske nøytraliteten blitt væpnet og Danmark var ikke mer forsiktig i sine signaler overfor andre land, men sto fast på det nøytrale flaggets ukrenkelighet.

Flere tilsvarende konvoier ble seilte i det følgende året og sjefene for dem fikk ordre om uansett en eventuell overmakt, å sette seg til motverge, hvis fremmede flåteenheter forsøkte å undersøke papirer og last på skip under dansk flagg. Det var et høyt spill, for alle visste at mange skip kun rent proforma seilte under dansk flagg. Det viste seg imidlertid at denne politikken lyktes riktig godt i de første årene og Storbritannia holdt seg til å fremsette diplomatiske protester. I desember 1799 ble en britisk matros drept da britiske orlogsfartøy forsøkte å utføre en visitasjon ved Gibraltar. Da det imidlertid i 1800 så ut til at Russland ville stille seg i spissen for et nytt væpnet nøytralitetsforbund, reagerte Storbritannia.

Sommeren 1800 oppbrakte en britisk eskadre ved Oostende en dansk konvoi som ble eskortert av fregatten «Freya». I overensstemmelse med sine ordre nektet fregattkapteinen å la engelskmennene visitere skipene og det brøt ut kamp. «Freya» var underlegen med sine 40 kanoner mot engelskmennenes 130 og etter en times kamp måtte man heise det hvite flagget. Det fikk Danmark til å be tsaren om å aktivisere det væpnede nøytralitetsforbundet. I august ankret en britisk flåte opp ved København og under trussel om bombing av hovedstaden ble det innledet forhandlinger, hvor Christian Bernstorff lovet å innstille konvoiseilasen midlertidig mens de to regjeringene fant felles regler om hvor og hvordan konvoiene kunne benyttes. Danmark ga ikke formelt avkall på retten til å benytte konvoier. Måneden etter kom en russisk kurer til Danmark med en formell invitasjon til å delta i det væpnete nøytralitetsforbundet, og i desember 1800 ble forbundet dannet med Danmark, Sverige, Russland og Preussen som medlemmer.

Dette forbundet utviklet seg i en uheldig retning året etter. Som leder av nøytralitetsforbundet inngikk den russiske tsaren en allianse med Frankrike og de to stormaktene tvang gjennom at alle europeiske havner skulle stenges for Storbritannia. På bakgrunn av dette forlangte Storbritannia at Danmark øyeblikkelig trådte ut av forbundet. Men hvis man etterkom det kravet ville man indirekte bli alliert med Storbritannia, og Russland og Frankrike ville med stor sannsynlighet tvinge en eller flere av sine allierte til å erobre Danmark. Sverige hadde interessa av Norge og hvis Preussen samtidig kunne erobre den jyske halvøya, ville man stenge Storbritannias adgang til Østersjøen. Danmark valgte derfor det minste av to onder og avslo alle britiske forhandlingsforslag. Det resulterte i at Storbritannia 12. mars 1801 sendte en flåte under ledelse av admiral Hyde Parker og hans underordnede Horatio Nelson mot Danmark med henblikk på å tvinge Danmark ut av nøytralitetsforbundet.

Slaget på Reden

Utdypende artikkel: Angrepet på Københavns red

Danmark var dårlig forberedt på den britiske flåtens ankomst. Mesteparten av den danske flåten var ikke seildyktig ettersom de fleste skipene ikke var taklet til etter vinteren. Resten av fartøyene lå i flåtens leie uten stenger, ror, tauverk eller seil. Takkelasjen lå som alltid beskyttet i Holmens magasiner. En tiltakling ville ta 6 uker og så lang tid hadde man ikke. Derfor benyttet man de få tiltakkede skipene man hadde til å beskytte innseilingen til København ved å legge dem i Kronløbet.

Det egentlige forsvar ble en linje av utrangerte linjeskip som ble slept ut av havnen og svinebundet med fire ankre i en buet linje fra Trekroner til Amager. Små fartøyer og prammer med kanoner ble plassert imellom disse. Kommandoen over enhetene ble gitt til kommandør Olfert Fischer, som holdt til på «Dannebrog», som lå omtrent i midten av linjen. Ettersom det manglet mannskap til å bemanne alle skipene, tilbød man folk 15 riksdaler i hånden, en hurtig øvelse i hvordan man betjente en kanon og beskjed om å kjempe tappert for konge og fedreland.

Linjeskipene «Kronborg» og «Dannebrog» i kamp

Den britiske flåten kunne passere Kronborg 30. mars, men holdt seg tett opp fra den svenske kysten. Av frykt for krav om fritakelse av øresundstoll hadde kronprinsen frabedt seg svensk hjelp i kampen. Derfor anrettet kampen mellom Kronborg festning og den britiske flåten ikke større skade på noen av sidene. Ved middagstid samme dag kunne flåten derfor ankre opp ved Taarbæk rev. Parkers plan var å angripe kongedybslinjen sydfra med halvparten av flåten, mens to av flåtens brannskip skulle angripe blokkskipene i Kronløbet. Angrepet skulle så avsluttes med en storm på Trekroner. De neste dagene gikk med til forberedelser, bl.a. lodding av farvannets dybder og rekognosering. De britiske skipene seilte sydover forbi København, da man herfra bedre kunne unngå de danske landbatterier, Sixtus, Quintus og Trekroner.

Den britiske flåtestyrken angrep 2. april 1801, men etter fire timers intens kamp var slaget ikke kommet nærmere en avgjørelse. De resterende britiske skipene lå forankret ved stevnen kun 200 meter fra den danske forsvarslinjen, som inkluderte både skip og det tilsynelatende uovervinnelige Trekroner fort.

Under disse kampene signalerte Parker til Nelson at han skulle trekke flåten tilbake, men Nelson var fast bestemt på å seire og ignorerte signalet. Det var ved denne anledning at Nelson etter sigende satte kikkerten for det blinde øyet og sa at han ikke kunne se signalet. Kritikere har senere forsvart Parker og hevdet at Parker aldri ga ordre til retrett, men i virkeligheten bare ga Nelson tillatelse til å trekke flåten ut av kampen dersom han mente at det dansk-norske forsvaret var en for stor munnfull.

Men samtidig sendte Nelson kurerer avsted med et hvitt flagg som ikke kunne unngås å sees av kronprins Frederik, som overvar slaget fra Citadellets voller. Kurerene avleverte en beskjed hvor Nelson truet med å brenne ned alle tilfangetatte batterier, stykkprammer og blokkskip uten å være i stand til «at redde de tapre danske sjæle, der forsvarede dem». Beskjeden ankom på et tidspunkt hvor en rekke danske skip allerede hadde måttet se seg slått og de var ikke kampdyktige. Da kronprinsen leste brevet, aksepterte han straks en våpenhvile – uten å konsultere de dansk-norske kommandørene Olfert Fischer og Steen Bille.

Etterspill

På det tidspunkt den britiske flåten var på vei mot Danmark endret den politiske situasjonen seg dramatisk. Den 21. mars hadde Storbritannia innledet fredsforhandlinger med Frankrike. Likeledes var det den 24. mars blitt sendt ut en kurer fra utenriksministeriet med viktige depesjer som skulle bane veien for en politisk forståelse med Russland. Hva britene ikke visste var at tsaren var blitt myrdet dagen før og at hans sønn, Alexander, hadde overtatt makten. Han ønsket å komme til en politisk forståelse med Storbritannia og hadde den 25. mars også avsendt en kurer.

Hverken den britiske østersjøflåten eller den danske regjering kjente til disse planen. Derfor ble slaget på Reden utkjempet selv om det hadde mistet sin politiske betydning: Danmark kjempet fordi man fryktet den russiske tsaren mer enn britene, men på det tidspunktet slaget ble utkjempet, var han død og meldingen om det nådde først Danmark 8. april. Etter våpenhvilen 9. april kunne man gå i gang med å innordne seg etter den nye politiske situasjonen. Med tsar Pauls død falt det væpnede nøytralitetsforbundet fra hverandre og Danmark ble redusert til en maktesløs tilskuer, mens stormaktene nyordnet Europa etter 8 års krig. Den svenske kongen valgte å betrakte våpenhvilen som et forræderi mot nøytralitetsforbundet og utnyttet det til å svekke Danmarks posisjon i St. Petersburg. Samtidig hadde Sverige planer om et angrep på først Norge og senere København, så man kunne utnytte Danmarks svake stilling etter våpenhvilen.

Planene måtte imidlertid oppgis på grunn av manglende støtte fra stormaktene. Preussen, som Danmark hadde vært med på å presse inn i nøytralitetsforbundet, forlot det i samme øyeblikk som meddelelsen om tronskiftet nådde Berlin. Samtidig forlangte Preussen at Danmark øyeblikkelig forlot Hamburg, mens Danmark maktesløst måtte se Preussen opprettholde sin besettelse av Hannover og Lauenburg. Danmarks utenrikspolitikk baserte seg avgjørende på forholdet til Russland og i København studerte man derfor omhyggelig informasjonene fra St. Petersburg: Danmark lot tsaren vite at han kunne forhandle på nøytralitetsforbundets vegne. Tsaren forhandlet seg imidlertid på egen hånd til en avtale med Storbritannia og ga avkall på de tre nøytralitetsprinsippene som utgjorde en trussel mot britene. Prinsippene var de nøytrales rett til:

• å seile med krigskontrabande.
• å transportere de krigsførendes gods
• å avvise visitasjon av konvoier

Da de den 17. juni ble presentert for Sverige og Danmark med krav om øyeblikkelig aksept, ga den svenske kongen sin aksept da han av hensyn til anneksjonsplanene overfor Norge hadde bruk for et godt forhold til Russland. Danmark kunne derimot ikke akseptere et så ydmykende nederlag for sin offensive nøytralitetspolitikk og forsøkte seg med forhandlinger direkte med lord Hawkesbury. Christian Bernstorff hadde reist til London i slutten av mai for å forhandle om tilbakelevering av de oppbrakte danske skipene samt de besatte danske kolonier. Under sitt opphold fikk han fra kronprinsen meddelelsen om den russiske avtalen og ble instruert om å oppnå bedre betingelser gjennom forhandlinger med den engelske utenriksministeren.

Spesielt prinsippet om nøytrale konvoiers ukrenkelighet fant kronprinsen det vanskelig å oppgi. Planen mislyktes totalt. Den britiske utenriksministeren hadde nemlig skaffet seg adgang til korrespondansen mellom Bernstorff og København. Og han hadde koden. Derfor visste han at Danmark ikke hadde noe å tilby til gjengjeld og heller ikke noe å true med. Storbritannia hadde i hundre år kjempet mot de nøytrale lands rettigheter og konvensjonen med Russland ga nå landet nesten alle de rettigheter det hadde prøvd å oppnå.

Mens man hadde forsøkt forhandlinger, hadde den russiske utsendingen presset den danske regjering for et svar. Derfor kunne depesjeskonnerten «Ørnen» seile den 26. september med instruks til grev Danneskjold-Løvendal om betingelsesløst å tiltre den britisk-russiske nøytralitetskonvensjonen. Den danske tiltredelsen skjedde under tsarkroningens høytideligheter og ball. I fyrst Kurakins palass måtte den danske utsendingen sette sitt navn under tiltredelsesdokumentet 10. oktober og dermed en ende på kronprins Frederiks offensive nøytralitetspolitikk.

Intermesso

Med endringene i nøytraliteten kunne Danmark fortsette sin handel, men Storbritannia og Frankrike gjenopptok krigen i mai 1803. Etter at Frankrike vant et avgjørende slag over Østerrike og Russland ved Austerlitz 2. desember 1805, behersket Napoleon størstedelen av Sentral-Europa. Frankrike oppfordret Danmark til å innlemme Holstein i det nyopprettede Rhinforbundet, som besto av en lang rekke tyske stater som tidligere hadde hørt til det nå oppløste tysk-romerske rike. Den danske regjeringen gjorde det, ikke på grunn av den franske oppfordringen, men mer for å unngå å bli dratt inn i det nordtyske forbund som Preussen var i ferd med å samle under seg til forsvarskampen mot Frankrike.

På grunn av de franske styrkene som nærmet seg landets grenser, besluttet Danmark å stille en hærkontingent i Holstein for å signalisere at Danmark ikke ville dras inn i noen av de nordtyske krigshandlingene. Fra oktober 1805 tok kronprinsen og utenriksministeren fast opphold i Kiel og statsrådsstyret var dermed reelt oppløst. I de kommende år ble alle beslutninger tatt av kronprinsen, enten alene eller i samråd især med utenriksministeren. Etter Frankrikes seier over Preussen høsten 1806 erklærte Napoleon 21. november samme år kontinentalblokaden mot Storbritannia, som 7. januar året etter svarte med en erklæring som forbød nøytral skipsfart på Frankrike, franske allierte og havner, som britene ikke hadde adgang til.

Det var et hardt slag for den danske nøytralitetsutnyttelsen og antallet konflikter med Storbritannia over oppbrakte danske skip steg kraftig. Etter at Frankrike hadde slått de siste rester av den prøyssiske hær og deretter slått den russiske hær på flukt på høstparten 1807, inngikk Russland og Frankrike freden i Tilsit 7. juli 1807. Her gikk Russland med på å slutte seg til kontinentalblokaden og i en hemmelig bestemmelse ble det avtalt at de øvrige nøytrale europeiske landene skulle tvinges til det samme. Da det ble kjent, besluttet Storbritannia seg for å stille Danmark et ultimatum: Danmark skulle enten slutte seg til den britiske alliansen eller utlevere flåten som pant på landets fortsatte nøytralitet.

Bakgrunnen for dette ultimatum var dels mistro til at Danmark ville eller kunne forsvare seg mot den fransk-russiske alliansen, dels franske rykter om at Frankrike ville innlemme den danske flåten i sin egen. For Danmark var disse kravene uspiselige: hvis man allierte seg med Storbritannia ville landet bli angrepet av Frankrike og Sverige og britenes mulighet for å forsvare Danmark var urealistisk.

Bombardement av København

Utdypende artikkel: Slaget om København (1807)

Gråbrødretorv etter bombardementet

Uten noen formell krigserklæring landsatte britene en større styrke på Sjælland ved Vedbæk den 16. august 1807. Da den danske hovedstyrken befant seg i Holstein sammen med kongen og kronprinsen, måtte den nyutnevnte kommandanten Ernst Peymann kjempe med overveiende utrente landevernssoldater. Etter en britisk beleiring av København kom det til kamper syd for hovedstaden. En større dansk landevernshær ble slått i slaget ved Køge den 29. august.

Da ethvert forsøk på å slå de britiske landstyrker mislyktes og da flåten stadig var i opplag for ikke å utfordre Storbritannia, gjorde danskene seg klar til et britisk stormangrep. Det kom aldri, men i stedet ble København i nettene mellom 2. og 6. september utsatt for et bombardement som i stor grad rammet sivilbefolkningen. 1 600 innbyggere ble drept og like så mange såret. Etter den siste nattens bombardementer ga Peymann opp og overga betingelsesløst byen til britene, noe han senere ble dømt til døden for.

Britene overtok nå alle danske skip som lot seg klargjøre, mens de ødela resten og alt verktøy og andre ting av verdi på marinebasen Holmen. Et tilbud om en britisk-dansk allianse ble avvist da Frankrike allerede hadde stilt ultimatum om enten å slutte seg til kontinentalblokaden eller belage seg på krig. Det britiske overfallet på Sjælland dyttet Danmark i armene på Napoleon, som 31. oktober samme år kunne underskrive en fransk-dansk allianse i Fontainebleau slott. Danmark var nå offisielt i krig med Storbritannia, og alle danske kolonier ble heretter besatt.

Alliert med Frankrike

Utdypende artikler: Kanonbåtkrigen og Krigen med Sverige 1808-1809

Resten av krigen kunne Danmark kun hevde seg i de danske farvannene ved hjelp av små, effektive kanonbåter. Med dem lyktes det å erobre mindre britiske fartøyer i de danske farvann i den såkalte kanonbåtkrigen.

I motsetning til Danmark hadde Sverige sluttet seg til Storbritannia og mistet Finland og Ålandsøyene til Russland etter finskekrigen. Danmark ble tvunget til å gå inn i krigen mot Sverige for å få landet til å tiltre kontinentalblokaden. Et spansk-fransk hjelpekorps under ledelse av Jean Baptiste Bernadotte (senere kong Karl XIV Johan av Sverige) ble sendt til Danmark med henblikk på en felles landgang i Skåne. Troppene rakk imidlertid aldri lenger enn til Kolding, hvor de var skyld i brannen på Koldinghus hvor de var innkvartert. Her hørte de spanske troppene om opprøret mot Frankrike i sitt hjemland og de gjorde heretter mytteri. 13. mars 1808 døde Christian VII og Frederik VI var nå ikke bare konge i gagnet, men også i navnet. Dette merket man raskt da det ble pålagt alle kollegier å innhente Frederik VIs avgjørelse i alle saker og statsrådsmøtene ble avlyst inntil 1813.

Briggen HMS «Turbulent» tas av danske kanonbåter den 9. juni 1808

For å holde det følsomme forholdet til utlandet i ro og unngå konflikter på grunn av rykter i danske aviser, innførte kongen i 1810 stramme retningslinjer for pressen. Heretter skulle aviser søke om privilegium for å kunne bringe utenlandske nyheter og det ble fratatt dersom avisene allikevel trykte usikre rykter. Fire år senere ble det utvidet til forhåndssensur: politimesteren skulle ha tilsendt alle trykksaker først og han kunne så beslaglegge dem om han fant dem i strid med bestemmelsene av 1799 eller 1810. Sensuren besto inntil 1848.

I 1812 brøt den fransk-russiske alliansen sammen og Sverige og Russland ble allierte. Etter Napoleons mislykkede invasjon av Russland, sluttet Storbritannia seg til denne alliansen. Russland hadde lovet Sverige at det etter krigen ville støtte at Norge ble overgitt til Sverige som kompensasjon for tapet av Finland. Etter at Russland hadde tvunget de franske arméer på tilbaketog vinteren 1812, prøvde Russland å få Danmark til å slutte seg til den anti-franske alliansen, men da russerne opprettholdt kravet om frivillig avståelse av Norge, avviste Frederik VI tilbudet. Under våpenstillstanden sommeren 1813 sluttet Danmark seg igjen til Frankrike som en siste mulighet for å holde Danmark-Norge samlet.

Den 11. august 1813 begynte krigen og nå sto Danmark alene sammen med Frankrike. Etter Napoleons nederlag ved Leipzig i oktober kunne de svensk-russiske troppene med den svenske kronprins Karl Johan (tidligere Jean Baptiste Bernadotte) vende seg mot Danmark. Det ble utkjempet noen små avvergelsesslag og 6. januar 1814 falt Glückstadt og de siste danske styrkene ble innesluttet i Rendsburg. Fredsforhandlinger ble innledet og 14. januar ble freden i Kiel underskrevet: Avståelsen av Norge til den svenske kongen og hans etterkommere. Danmark fikk imidlertid beholde Grønland, Island og Færøyene. Etter tapet av Norge i 1814 var det om lag 40 % tysktalende innenfor Danmarks grenser. På høstparten ble Wienerkongressen innledet. Her skulle freden i Europa gjenopprettes etter nesten 20 år med krig. Den danske kongen deltok i dette møtet sammen med alle Europas overhoder.

Statsbankerotten

Utdypende artikkel: Statsbankerotten (1813)

Krigsårene 1807–1813 ble preget av stor inflasjon. Mens lønningene steg flere hundre prosent, steg kornprisene enda mer. Det var ikke billig å opprettholde en hærkontingent i Holstein og selv om regjeringen i 1810 innførte en progressiv inntektsskatt for å dekke underskuddet, innførte den ikke det administrative apparatet som krevdes for å kunne få det nye systemet til å fungere. I stedet dekket regjeringen underskuddet ved å trykke flere pengesedler. I perioden 1806–1813 steg den samlede seddelmengdes pålydende verdi til det seksdobbelte, mens sedlenes reelle verdi samtidig falt betydelig mer. Staten var i og for seg gått bankerott.

Man forsøkte å forhindre situasjonen i å løpe løpsk ved forordningen af 5. januar 1813 om forandring af pengevæsenet. I den ble det bestemt at en nyopprettet riksbank skulle avløse de tidligere bankene og begynne å trykke nye riksbankdalersedler. Det innebar at småsparere, folk som hadde sine penger bundet i statsobligasjoner eller lå inne med større seddelbeholdninger, med ett ble fattigere. Det gikk nemlig ca. ti av de gamle kurantdalerne på én ny riksbankdaler. På lengre sikt kunne de nye pengene kun komme i pari ved en stadig inndraging av sedler. Som om det ikke var nok ble all fast eiendom i landet pålagt en førsteprioritet på 6 % kalt bankheftelsen, som enten kunne innbetales direkte eller forrentes med 6½ % årlig, men en betingelse var at betalingen ble gjort i sølv.

Da det ikke var sølv å oppdrive, foregikk betalingen i stedet for i sedler til dagens kurs. Reformen hadde imidlertid ikke den ønskede virkning og snart hadde befolkningen like så lite tillit til de nye pengene som den hadde til de gamle. I september 1813 var en riksbankdalers verdi falt til under en tiendedel. En rentebetaling for bankheftelsen på for eksempel ti sølvdaler var hermed blitt til 100 riksbankdaler eller 600 kurantdaler. Pengesystemet var i ferd med å bli satt ut av kraft gjennom privat utstedte betalingsmidler og situasjonen ble først bedre etter krigen.

Litteratur

• Bagge, Sverre; Mykland, Knut (1987), Norge i dansketiden, København: Politikens Forlag,  
• Bech, Svend Cedergreen (1989), Struensee og hans tid (2. udgave), København: Politikens Forlag,  
• Cramer-Petersen, Lars (1997), Carlstad - Københavns naboby 1958-60, København: Brønshøj Museum,  
• Danmarks skæbnetime. En beretning om svenskekrigene 1657–60, København: Forlaget carlstad.dk, 2006,  
• Feldbæk, Ole (2001), Slaget på Reden, København: Politikens Forlag,  
• Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
• Det Humanistiske Fakultet, Københavns Universitet (2001), Christian 4. og 30-årskrigen, København: Gyldendal Uddannelse,  
• Lademanns Leksikon, bind 4 (1972), Danmark→Historie→Enevælden 1660-1834, København: Lademann .
• Lindeberg, Lars (1974), De så det ske : Englandskrigene 1801-14 : Slaget på Reden • Guldalder • Statsbankerot, København: Lademann,  
• Scocozza, Benito (1997), Politikens bog om danske monarker, København: Politikens Forlag,  
• Scocozza, Benito; Jensen, Grethe (1999), Danmarkshistoriens Hvem, Hvad og Hvornår, København: Politikens Forlag,  
• Skougaard, Mette (2002), Gottorp - et fyrstehof i 1600-tallet, København: Gyldendal og Frederiksborgmuseet,  
• Thiedecke, Johnny (1999), Magten, Æren, og Døden. Kampen om Norden 1563-1720, København: Pantheon,  

Eksterne lenker

• «Enevælde, 1660-1814», fra danmarkshistorien.dk

Autoritetsdata