Hopp til innhold

Dominatet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme
(753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk
(509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket
(27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet Dominatet
Vestromerriket Østromerriket
Magistrat
Konsul Pretor
Kvestor Promagistrat
Aedil Tribun
Censor Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator Magister equitum
Triumvirat Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus Legatus
Dux Officium
Prefekt Vicarius
Vigintisexviri Liktor
Magister militum Imperator
Princeps senatus Keiser
Augustus Caesar
Tetrarki Ridder
Politiske institusjoner
Senatet Cursus honorum
Folkeforsamlingene Kollegialitet
Romerretten Romersk borger
Imperium Concilium Plebis

Dominatet (284-476 e.kr), det sene Romerriket, var den siste av de to fasene av Romerriket og en sentral del i utviklingen av europeisk rettshistorie. Den første fasen var principatet og dominatet var den «despotiske» senere regjeringsfasen. Historiske perioder er konstruksjoner fremmet av historikere, og dominatet er forstått som å ha begynt med styret til keiser Diokletian i 284 etter krisen i det tredje århundret (235–284) og endte med Vestromerrikets sammenbrudd i 476, eller med styret til Justinian I den store (527 til 565) eller med Herakleios (610 til 641). I den østlige halvdelen av Romerriket, og særlig fra tiden med Justinian I, utviklet systemet dominatet seg til autokratisk enevelde.[1]

Begrepet Dominatet er avledet fra latinske dominus, som betyr herre. Denne formen for tiltale, allerede benyttet av slaver for sine eiere og herrer, ble benyttet på keisere fra det julo-claudiske dynasti (det første dynasti), men ikke konsekvent. Tiberius i særdeleshet er sagt å ha rakket ned på det som spyttslikkeri. Det ble derimot vanlig under Diocletian, som derfor er et logisk valg som den første hersker av det «tidlige» dominatet ettersom han oppga de tidligere titlene Imperator Caesar for de nye Dominus Noster.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Goldsworthy, Adrian Keith (2009): How Rome Fell: Death of a Superpower. New Haven, Conn.: Yale University Press. ISBN 0-300-13719-2. OCLC 262432329. s. 405–415.