Hopp til innhold

Legatus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi


Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme
(753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk
(509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket
(27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet Dominatet
Vestromerriket Østromerriket
Magistrat
Konsul Pretor
Kvestor Promagistrat
Aedil Tribun
Censor Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator Magister equitum
Triumvirat Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus Legatus
Dux Officium
Prefekt Vicarius
Vigintisexviri Liktor
Magister militum Imperator
Princeps senatus Keiser
Augustus Caesar
Tetrarki Ridder
Politiske institusjoner
Senatet Cursus honorum
Folkeforsamlingene Kollegialitet
Romerretten Romersk borger
Imperium Concilium Plebis

Legatus (legat, som opprinnelig betydde som betyr utsending, sendemann) var i romersk tid en embetstittel for en militær leder, tilsvarende dagens generaloffiser, i den romerske hær. Hans direkte overodnede var duxen, og han utrangerte alle militære tribuner. Legater måtte ha graden pretor eller høyere. Legatene fikk store utbytter av hærens gevinst, slik at en stilling av denne typen var svært lukrativ.

De som ble legater kom ofte fra senatorklassen i Roma, og det var to hovedstillinger: legatus legionis, en tidligere pretor som var i føringen for en av Romas elitelegioner, og legatus propraetor som var en tidligere konsul som fikk utdelt en guvernørstilling i en av Romas provinser med magistergrad, som i noen tilfeller gav ham kontrollen over fire eller flere legioner.

  1. under republikken (ca. første og andre hundreåret f.Kr.) var en legat øverste embetsmann under guvernøren for en romersk provins.
  2. Julius Cæsar tok i bruk tittelen legatus som betegnelse for den øverste kommanderende offiser av en legion, og denne praksisen ble beholdt gjennom keisertiden. Frem til rundt 200 var en provins som hadde en eller flere legioner stasjonert, styrt av en militær kommandant med tittelen legatus Augusti pro praetore, altså «keiserlig legat».