Hopp til innhold

Ecuador

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Republikken Ecuador
República del Ecuador

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Dios, Patria y Libertad
(Norsk: Gud, Fedreland og Frihet)

Kart over Republikken Ecuador

InnbyggernavnEcuadorianer, ecuadoriansk
Grunnlagt16. februar 1840
Oppkalt etterekvator
HovedstadQuito
TidssoneUTC-5
Areal
 – Totalt		Rangert som nr. 73
255 586,91 kvadratkilometer[1]
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 67
16 938 986[2] (2022)
Bef.tetthet66,27 innb./kvadratkilometer
HDI0,740 (2021)
StyreformDemokratisk republikk
PresidentDaniel Noboa
VisepresidentVerónica Abad Rojas
Offisielle språkSpansk, minoritetsspråk quechua
Uavhengighet fraSpania
24. mai 1822
ValutaAmerikansk dollar1 (USD)
Nasjonaldag10. august
Nasjonalsang«Salve, Oh Patria»
ISO 3166-kodeEC
Toppnivådomene.ec
Landskode for telefon+593
Landskode for mobilnett740
Ecuador på Commons
1Før 2000: Sucre

Ecuador, offisielt Republikken Ecuador, er et land ved ekvator, nordvest i Sør-Amerika. Landet grenser til Colombia og Peru og har kystlinje mot Stillehavet. Ecuador er et av de minste landene på dette kontinentet, det åttende største målt i areal. Sammenlignet med europeiske land er Ecuador litt mindre enn for eksempel Italia. Ecuadors hovedstad er Quito.

Befolkningen i landet er preget av etnisk mangfold med 71,9 % mestiser, 7,4 % montubio, 7 % indianere, 6,1 % hvite, 4,3 % afroecuadorianere, 1,9 % mulatter og 1 % svarte.[3] Urfolket er en samling av mange ulike grupper indianerfolk hvor majoriteten snakker ulike dialekter av quechua. Spansk er offisielt språk i landet.

Økonomien i landet er påvirket av fluktuasjoner i råoljepris. På siste halvdel av 1990-tallet var landet preget av politiske og økonomiske kriser. Etter at inflasjonen nådde 60 % i 1999 innførte styresmaktene amerikanske dollar som offisiell valuta fra mars 2000. Fra da av ble også økonomien stabilisert.

Geografisk og klimatisk er landet tredelt i en varm kystsone, et mildt høyland og en våt og varm regnskog. Petroleum, fisk, tømmer og vannkraft er viktige naturressurser.

Geografi

[rediger | rediger kilde]
Kratersjøen Quilotoa

Landet ligger på vestkysten av Sør-Amerika, under ekvator, som også forklarer navnet på landet. Landet blir grovt delt inn i tre geografiske regioner: høylandet Andes, la Sierra, deler landet på langs. I vest har man kystområdet la Costa, og i øst det lavtliggende området som er dekket av Amazonasregnskogen, el Oriente. Galápagosøyene er dessuten en del av Ecuador. Kystområdet er fruktbart om enn varmt fordi det ligger lavt. I sør finner man havnebyen Guayaquil ved utløpet av Rio Guayas. Høylandet strekker seg midt gjennom landet fra nord til sør ca. 2500 moh. og har en moderat temperatur. I høylandet finner man provinshovedstedene Quito, Ambato og Cuenca. Mange av fjellene her er delvis aktive vulkaner som når til 5–6000 moh. Blant disse er Chimborazo på 6310 moh. det høyeste fjellet i Ecuador. I høylandet ligger det flere kratersjøer, for eksempel Quilotoa, 35 km vest for Latacunga. El Oriente (østen), det ecuadorianske navnet på amazonasområdet, ligger lavt. Der er det fuktig og varmt, og alle elvene der drenerer til Amazonas. De viktigste elvene er Napo, Coca, Pastaza, Putumayo og Aguarico. I tillegg til disse tre sonene er Galápagosøyene, som ligger ca. 1000 km ut i Stillehavet, en del av Ecuador. Øyene er kjent for et plante- og dyreliv med mange endemiske arter. Pilgiftfrosken er en av artene som lever i Ecuador. Det er en svært giftig frosk som dreper flere mennesker hvert år.

Politisk inndeling

[rediger | rediger kilde]
Provinsene i Ecuador.
Kart over Ecuador med markering av de største byene. Landegrenser: totalt 2010 km, av dette 590 km mot Colombia og 1420 km mot Peru. Kystlinjen er 2237 km.

Ecuador er delt inn i 22 provinser (provincias, provinshovedstad oppgitt i parentes):

La Sierra


Galápagosøyene (Puerto Baquerizo Moreno)

La Costa


El Oriente

Areal

[rediger | rediger kilde]
  • totalt areal: 283 560 km², inkludert Galápagosøyene
  • landareal: 276 840 km², av dette er 5 560 km² (1994) dyrket land
  • vannareal: 6 720 km²

Arealet er fordelt slik:

  • dyrkbart land: 6 %
  • korn og andre nyttevekster: 5 %
  • gressland: 18 %
  • skog: 56 %
  • annet areal: 15 % (tall fra 1993)

Byer

[rediger | rediger kilde]

Hovedstaden i Ecuador, Quito, hadde et folketall på 1,8 millioner i 2004.

Lonely Planets bok fra 2001 nevner følgende folketall for andre byer i landet:

La Costa-regionen

[rediger | rediger kilde]

Kystområdet er en opp mot 100 kilometer bred lavtliggende stripe av det landet som er avgrenset av Stillehavet i vest og foten av Andesfjellene i øst. Opprinnelig var landet her også skogkledd med mangroveskog, men nå har jordbruk tatt over med bananplantasjer og kakao- og kaffefarmer. Mangroveskogen er i stor grad fjernet for å gi plass til oppdrettsanlegg for reker, ofte i ulovlig virksomhet. Langs kysten finnes fine strender, men også viktige havner. Havnen i Balao, i provinsen Esmeraldas, er eksporthavn av råoljen som er fraktet i rør fra nordre del av Oriente. Kysten har regntid fra desember til mai. I motsetning til Peru har ikke Ecuador ørken i kystområdet.

La Sierra-regionen

[rediger | rediger kilde]
Chimborazo sett fra nordvest.
Foto: André Hübner.

Høylandet er et belte gjennom det sentrale Ecuador fra nord til sør, og regnes som en del av Andesfjellene. Flere av områdene er avskoget for jordbruksformål, mens andre områder ligger i en sone som er kjennetegnet av tåkeskog. Lengst nord i Ecuador er Andes to parallelle fjellkjeder (spansk cordilleras) som strekker seg i en S-form mot sør. De blir kalt vestre og østre cordilleras. Lengst sør er de ikke distinkte. Fjellkjeden ble dannet tidlig i kenozoikum, nyere geologisk æra, da Nazcaplaten ble subdusert under Den søramerikanske kontinentalplaten og fjellområdene reiste seg.

Fjell og vulkaner

[rediger | rediger kilde]

Ecuador har 20 vulkaner på fastlandet og 10 på Galápagosøyene. Fem av disse er nord for ekvator, inkludert Cayambe, den høyeste vulkanen på den nordlige halvkule. Åtte vulkaner i Ecuador er over 5 000 meter, med Chimborazo på 6267 moh. som den høyeste. Chimborazo er likevel bare den tjuende høyeste vulkanen i Sør-Amerika. Det er utviklet turisme basert på fotturer og klatreturer på vulkanene. Cotopaxi er lett tilgjengelig fra Quito, og kan være vulkanen med flest oppstigninger.

Følgende tabell viser en liste over de åtte høyeste vulkanene i Ecuador, som alle er høyere enn 5 000 moh., og to andre kjente aktive vulkaner i landet, ordnet fra nord til sør. Det finnes også to andre topper over 5 000 moh. i landet, som er søstertopper til Illiniza Sur og Chimborazo.

Navn på vulkanen Geodetiske koordinater Høyde over havet (moh.) Utbrudd eller gassutslipp
Cayambe 0.029 N, 77.986 W 5 790 aktiv
Reventador 0.07 S, 77.65 W 3 562 2005
Guagua Pichincha 0.171 S, 78.598 W 4 784 2004
Antisana 0.48 S, 78.14 W 5 753 1802
Illiniza Sur 0.659 S, 78.714 W 5 248 hviletilstand
Cotopaxi 0.667 S, 78.43 W 5 911 1904
Chimborazo 1.467 S, 78.8 W 6 310 utdødd
Tungurahua 1.467 S, 78.442 W 5 016 2006
Altar 1.67 S, 78.42 W 5 319 2000
Sangay 2.03 S, 78.34 W 5 230 2005

El Oriente-regionen

[rediger | rediger kilde]

Geografisk samsvarer regionen El Oriente med de seks østligste provinsene i landet. Dette er i hovedsak tropisk regnskog, og en del av regnskogen i Amazonas. Vest for El Oriente ligger Andesfjellene og La Sierra-regionen. El Oriente er lavtliggande, det meste av arealet ligger mellom 200 og 800 moh., mens vestre del av provinsen Pastaza også ligger noe høyere, med provinshovudstaden Puyo på nesten 1 000 moh., og i grenseområdene mot Andes stiger høyden raskt. Klimaet er i hovedsak varmt og fuktig. Det er mindre variasjoner mellom årstidene, perioden fra april til juni kan være våtest, men her er det også lokale variasjoner. En finner to store nasjonalparker i Oriente, Cuyabeno og Yasuni. Sistnevnte ligger lengst øst i Pastazaprovinsen og Orellanaprovinsen, mot Peru. Petroleumsvirksomheten i Ecuador finner sted i Oriente og skaper konflikter med folkegrupper som ikke kan klare seg uten det sårbare økologiske systemet i regionen. I 1998 undertegnet presidentene i Ecuador og Peru en endelig fredsavtale som gjorde slutt på en nær 200 år gammel grensekonflikt mellom de to landene i Oriente.

Noter til Ecuadors geografi og klima

[rediger | rediger kilde]
  • Toppen av Chimborazo er det høyestliggende punktet i verden dersom man måler fra jordsenteret.
  • Stadige jordskjelv, jordras, vulkansk aktivitet og periodiske flommer er en belastning for kommunikasjon og økonomi.
  • El Niño gjør stor skade for fiskeri og annen virksomhet i kystområdet.

Historie

[rediger | rediger kilde]

De eldste boplassene i landet er funnet nær Quito og antas å være ca. 10 000 år gamle. På kysten har man funnet spor av kulturell aktivitet med spesialisert produksjon og arbeidsdeling som er ca. 5 500 år gamle og kan være det eldste funnet av slik aktivitet i hele Sør-Amerika.

Den første statsdannelsen i området kom en gang på 1300-tallet i Quito. En av de nyere kulturene som vokste fram på begynnelsen av 1400-tallet på høylandet var cañarikulturen.

Ecuador er regnet som en del av inkariket da det var mest utbredt, men bare Sierra-regionen var fullt integrert, og det kom stadige nye opprør fram til spanjolene invaderte. Inkaenes erobring av Ecuador startet ca. 1455, var brutal og varte i omtrent 50 år. Cañarifolket var de sterkeste opponentene til inkaene. Inkastaten tok med seg språket quechua, nye dyrkingsmetoder, lamaer som pakkdyr, veibygging og annet. Ingapirca er det viktigste byggingsmonumentet i Ecuador fra inkatiden.

Etter at spanske conquistadorer hadde erobret den sørlige delen av inkariket satte de inn et erobringstokt mot Ecuador fra sør med assistanse fra styrker fra cañari, og Quito falt i 1534. Området kom inn under visekongedømmet Peru. På 1600-tallet opplevde økonomien i landet framgang ved å bruke innfødte som arbeidskraft i tekstilindustrien.

I 1822 ble Ecuador frigjort fra Spania. Det kom inn i en føderasjon kalt Stor-Colombia, men som bare varte til 1830. Fra da var Ecuador selvstendig, men den forente nasjonen var ennå ikke bygd.

Det frie Ecuador har vært preget av vold og ustabilitet. I hovedsak har man observert en polarisering mellom et liberalt forretningsorientert Guayaquil og en konservativ elite av kreoler i Quito. Rundt landets første århundreskifte kom en liberalistisk bevegelse over landet med revolusjonære omveltninger. Ikke lenge senere ble kirke og stat skilt fra hverandre, det ble innført ytringsfrihet og religionsfrihet, og monopol som bruk av indiansk arbeidskraft ble brutt.

I 1941 okkuperte Peru store deler av Oriente. Ecuador måtte gi fra seg ca. 137 000 km² for å slutte fred, men striden ble ikke løst før en endelig fredsavtale kom i gang i 1998.

Fra 1948 kom en oppgangstid med «bananboomen». Den førte med seg en større grad av stabilitet frem til ca. 1960. Fra 1979 har man hatt demokratisk valgt lederskap i landet, noe som har resultert i omveltninger i politikk og byråkrati, og ingen større grad av stabilitet. Vekst i oljeinntekter på starten av 1970-tallet førte med seg store opptak av utenlandske lån og en gjeldskrise på 1980-tallet.

President Lucio Gutiérrez ble tvunget til å trekke seg og gikk i eksil i april 2005. I oktober kom han tilbake til Ecuador, hvor han straks ble arrestert. Alfredo Palacio var visepresident under Gutiérrez.

Befolkning

[rediger | rediger kilde]

Den ecuadorianske befolkningen representerer et pluralistisk samfunn, men det er ikke mulig å fastsette sikre tall for prosentvis fordeling mellom hovedgruppene av etnisitet i landet. Grunnen er først og fremst flytende grensedragning mellom grupper med opphav fra urfolk og fra mestiser, sistnevnte en blanding av amerikanske urfolk og kreoler. Det igjen kan forklares ut fra at grensene er mer basert på sosiale forhold enn på rase. CIA faktabok Arkivert 12. juni 2007 hos Wayback Machine. oppgir fordelingstallene til å være omtrent 65 % mestiser og omtrent 25 % urfolk, mens PAHO Arkivert 19. mai 2006 hos Wayback Machine. oppgir 72 % mestiser, 15 % hvite, 6 % indianere, 4 % svarte og 2 % mulatter. I dag[når?] finnes det ti ulike grupper av urfolk i landet som fortsatt gjør krav på egen nasjonalitet, språk og kultur. En av gruppene, den største, kaller seg quichuaer, mange av dem bruker i noen tilfeller quechua-dialekter, og denne gruppen kan være en sammensmelting av tidligere ulike etnisiteter. Navnene på de ti gruppene av urfolk er:

Sett under ett utgjør disse ti gruppene i alt 25–30 % av den totale befolkningen i landet, men i realiteten vil en enda større del av folket selv regne seg som etterkommere av amerikanske urfolk, indígenas – kanskje over 50 %.

I førkolumbisk tid var Ecuador et område i Sør-Amerika med stor befolkningstetthet og stort mangfold i etnisitet, språk og kultur. Dette endret seg betydelig i den relativt korte perioden under inkariket da quechua fikk utbredelse og befolkningsgrupper som var i opposisjon til styret fikk en tibakegang, for eksempel cañarifolket. Mot slutten av perioden var det også en generell nedgang i folketallet grunnet epidemier. I inkatiden ble befolkningen i Sierra-regionen utsatt for en utbredt kontroll og organisering fra sentrale myndigheter, veinettet gjorde kommunikasjonen bedre, og tidlig urbanisering ble igangsatt. Da spanjolene ankom, levde for eksempel 2–300 000 mennesker i Otavaldoområdet, mange av disse i byer.

I hacienda i den spanske kolonitiden oppstod det et undertrykkende rasistisk klassesystem, hvor hvite hacendados eide all jord og alle produksjonsmidler og dominerte handel, kirkevesenet og statsadministrasjonen, og de innfødte etniske folkegruppene stod i gjeld til hacendados. På 1500-tallet endret dette demografien noe. Befolkningen var fremdeles konsentrert i høylandet, men senere på 1700- og 1800-tallet kom det en sterkere utvikling i Costa-regionen. Alt i alt har en etter ca. 1700 sett migrasjon fra høylandet til Costa og i mindre grad til Oriente, og i tillegg kommer sesongmessig migrasjon til plantasjer på kysten. Provinser i høylandet som Imbabura, Pichincha og Cotopaxi i nord ble styrket sammen med Azuay (Cuenca) og Loja i sør. Etter oppgang med kaffeplantasjar og særleg etter «bananboomen» utover 1950- og 1960-tallet ble det en oppsving i Manabí, Guayas og El Oro. Flere tidligere kulturer i Costa-regionen og Sierra forsvant og smeltet sammen til en «quichuakultur».

En større endring i samfunnsstrukturen kom med oljeinntektene på 1970-tallet. Inntektene førte med seg industrialisering, bygging av infrastruktur og styrking av de største byene. Det foregikk også en viss migrasjon til Oriente-regionen, hvor petroleumsforekomstene finnes. Byer som Santo Domingo og Puyo i Oriente vokste. Utviklingen kan eksemplifiseres med tall: I 1950 bodde cirka 25 % av befolkningen i byer, i 1981 hadde tallet økt til 51 %, og av disse bodde 25 % i de to byene Quito og Guayaquil. Det har også skjedd en urbanisering som kan forklares med økonomisk utvikling for jordbruksentrene. Machala og Manta er eksempel på slike byer.

Ulempen med urbanisering i store byer som Quito og Guayaquil er at framveksten av infrastruktur for drikkevann, elektrisitet og helsetjenester ikke holder tritt med befolkningsveksten, og det fører til dårlige sosiale forhold for vanskeligstilte.

I dag er det ca. 13,5 millioner innbyggerne i Ecuador, og grovsortert fordeler de seg med ca. halvparten bosatt i Costa-regionen, 45 % i Sierra-regionen og 5 % i Oriente. Mellom en og to millioner benytter quechua i dagligtalen, av disse er mange tospråklige, og med urbaniseringen vinner det spanske språket terreng. De siste årene har man sett at relativt mange ecuadorianske borgere har emigrert til USA og til Europa, særlig Spania og Italia. Mellom 1996 og 2001 reiste 378 000 [1] for å arbeide i utlandet, mer enn 8 % av arbeiderne i Ecuador. En fordel ved arbeidsutvandringen er at mange av fremmedarbeiderne bidrar med å overføre fremmed valuta til Ecuador, fra 2000 til 2002 ble det årlig tilført 1,4 milliarder amerikanske dollar til Ecuador, [2] Arkivert 19. mai 2006 hos Wayback Machine. og nest etter petroleumsinntektene representerte dette den største inntjeningen av hard valuta for landet. Dermed har arbeidsemigreringen på sett og vis medført bedre levekår for de gjenblivende innbyggerne i landet.

Økonomi

[rediger | rediger kilde]
Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP 40,89 mrd US$ 2006, UN Statistics
BNP (vekst) (Verdensbanken) 3,93 % 2005, UNDP
Industriprod 11,6 % 2006, UN Statistics
Konsumpriser 7,0 % 2006, UN Statistics
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet 9,0 % 2004, UN Statistics (unstats.un.org)
Handelsbalanse -0,39 mrd US$ 2005, UNDP
Betalingsbalanse -0,06 mrd US$ 2005, UNDP
Utviklingshjelp 0,21 mrd US$ 2005, UNDP
BNP per innb 2.499 US$ 2005, UNDP

Oppføring på UNESCOs lister

[rediger | rediger kilde]

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://www.ecuadorencifras.gob.ec/wp-content/plugins/download-monitor/download.php?id=321; 2010 census of Ecuador; besøksdato: 5. juli 2022.
  2. ^ "Ahora hay 16,9 millones de ecuatorianos, según el Censo"; besøksdato: 22. september 2023; redaktør: Primicias.
  3. ^ «The World Factbook — Central Intelligence Agency». www.cia.gov (på engelsk). Arkivert fra originalen 12. juni 2007. Besøkt 25. mai 2017. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ecuador&oldid=24415676»