Egon Schiele

Egon Schiele Egon Leo Adolf Ludwig Schiele
	Egon Schiele på et fotografi fra 1910-årene
Født	Egon Leo Adolf Ludwig Schiele; 12. juni 1890; Tulln, Niederösterreich
Død	31. oktober 1918 (28 år); Wien
Beskjeftigelse	Kunstmaler, grafiker, tegner, litograf, fotograf, arkitekt, billedhugger
Utdannet ved	Akademie der bildenden Künste Wien
Ektefelle	Edith Schiele
Partner(e)	Wally Neuzil
Søsken	Gertrude Peschka; Melanie Schiele
Nasjonalitet	Østerriksk
Gravlagt	Ober Sankt Veiter Friedhof
Felt	Malerkunst
Utdannelse	Akademie der bildenden Künste Wien
Elev av	Christian Griepenkerl, Gustav Klimt
Periode	Ekspresjonisme
Kjente verk	Portrett av Albert Paris Gütersloh, 1918; Selvportretter
Inspirert av	Gustav Klimt
	Signatur
	Egon Schiele på Commons

Egon Schiele (født 12. juni 1890 i Tulln i Østerrike, død 31. oktober 1918 i Wien) var en østerriksk maler, som i ettertid blir regnet blant de store figurative malerne på det tidlige 1900-tallet. Blant verkene finnes en stor andel intense selvportretter. Hans figurer er vanligvis vridde og skjeve, noe som gjør ham til en representant for ekspresjonismen. Hans intense og korte liv og malestil gjorde ham også til et ikon blant tidens bohemer.

Bakgrunn

Schiele ble født i Tulln an der Donau, en liten by omtrent 40 km nordvest for Wien, hvor faren var stasjonsmester. Byen spilte en viktig rolle i datidens Østerrike-Ungarn som trafikknutepunkt til og fra Böhmen. Jernbanen ble ansett som framtidens kommunikasjonsmiddel, særlig for varetransporten, og var et symbol på industrialiseringen. Schieles oppvekst var preget av farens tiltagende galskap og tidlige død;^{[trenger referanse]} han døde av syfilis da Schiele var 15 år. Dette kan ha medvirket til det alvorlige og litt dystre preget i Schieles strek og fargebruk i årene fra ca. 1909 til 1915.^{[trenger referanse]}

Faren Adolf mistet stillingen ved jernbanen allerede i 1902 på grunn av «mentale forstyrrelser».^{[trenger referanse]} Familien hadde da bodd i Krems siden 1901, og flyttet i 1904 til Klosterneuburg, halvveis mellom Wien og Tulln. Her gikk Schiele på en skole drevet av Stift Klosterneuburg, hvor hans tegnelærer Ludwig Strauch støttet og oppmuntret hans kunstneriske talent. Fra Klosterneuburg foreligger det en rekke skisser av byens arkitektur, samt oversiktsbilder over byen malt som akvareller. Måten Schiele håndterte denne teknikken på viste hans talent.^{[trenger referanse]}

Moren Marie Soukoup kom fra Krumau i Böhmen, dengang en del av Østerrike-Ungarn, og tilhørte en velstående jernbanefamilie. Schieles fadder og onkel, Leopold Czihaczek, en relativt velstående jernbaneingeniør, ble etter farens død Schieles formynder. Czihaczek var også en kunstelsker, men ble noe skuffet over guttens manglende interesse for videre skolegang.^{[trenger referanse]} Imidlertid viste han etter hvert forståelse for Schieles ønske om å forfølge sitt kunstnertalent, som ble tydelig i svært ung alder.^{[trenger referanse]} Allerede i sjuårsalderen kunne han sitte hele dagen og gjøre nøyaktige, presise nedtegnelser av tog og lokomotiver på den travle jernbanestasjonen hvor de bodde. Allerede i denne alderen viste Schiele blant annet en sikker forståelse av hvordan skyggelegging skapte romfølelse.^{[trenger referanse]} Czihaczek understøttet derfor Schiele under hele hans kunstutdanning og i den første tiden mens han etablerte seg som kunstner.

Utdanning

Schiele begynte i 1906 på kunsthåndverkskole i Wien, men allerede samme år besto han opptaksprøven til kunstakademiet i Wien, Akademie der bildenden Künste Wien og begynte der, 16 år gammel. Han studerte tegning og maling, men reagerte på skolens svært konservative pedagogiske tenkning som ikke hadde forandret seg de siste 200 år.^{[trenger referanse]} Det ble lagt vekt på teknisk perfeksjon og dyktighet, og ble gitt lite rom for individualitet og originalitet.^{[trenger referanse]} I den klassiske kunstteorien ble det lagt vekt på studier av anatomisk tegning og aktstudier. (Skolens dokumenter viser for øvrig at Adolf Hitler ble avvist fra opptak i 1907. Dette har ført til en misforståelse om at Hitler og Schiele kjente hverandre.^{[trenger referanse]})

Da han vel var begynt på akademiet fikk Schiele kontakt med Gustav Klimt, som var en veletablert kunstner på dette tidspunktet og den ledende representanten for art noveau i Wien. Klimt fungerte som mentor og mesen for flere lovende unge kunstnere. Han var interessert i Schiele som et nytt talent, byttet tegninger med ham, skaffet ham modeller og introduserte ham for potensielle kunder. Schiele ble også med i Wiener Werkstätte, som var et kunst- og brukskunst-arbeidsfellesskap knyttet til kunstnergruppen Wiener Sezession, som ble dannet for å vise verker som impresjonistene ikke fikk stille ut hos de etablerte visningsstedene. Gjennom Wiener Werkstätte hadde Schiele på denne tiden noen inntekter gjennom design av postkort og herreklær. Særlig postkortene er sterkt influert av Klimt og viser hvilken innflytelse Klimt hadde på Schiele i denne perioden.^{[trenger referanse]}

Det later ikke til at tiden ved kunstakademiet bidro nevneverdig til Schieles utvikling, og han sluttet der allerede i 1909, midt i den perioden hvor elevene kopierte antikkens skulpturer og klassiske kunstverk. Siden han sluttet før de fikk undervisning i tradisjonelle teknikker, fortsatte han studiene på egen hånd, og eksperimenterte med forskjellige teknikker. Schiele malte på denne tiden i klare, lyse farger og arbeidet som impresjonistene ute i naturen. Han eksperimenterte videre med deres teknikker, noe han ikke ville ha fått anledning til ved akademiet.^{[trenger referanse]}

Debut og tidlig utvikling

Klimt inviterte Schiele til å stille ut fire malerier på kunstutstillingen i Wien (Wiener Kunstschau) i 1909. Der kom han i godt selskap, da det også var bilder av blant andre Edvard Munch, Jan Toorop, Henri Matisse, Pierre Bonnard, Oskar Kokoschka, Paul Gauguin og Vincent van Gogh.

Frigjøringen fra akademidisiplinen besto for Schieles vedkommende i at de menneskelige formene ble vridd, og mange av verkene utforsket det erotiske. Det lå ikke i tidsånden at slikt var akseptabelt, noe den samtidige Wien-legen Sigmund Freud utforsket på sin måte.^{[trenger referanse]} Schiele var sterkt fascinert av den nakne kroppen og menneskets seksualitet.

I 1909 var han ferdig på akademiet og dannet raskt sin egen Neukunstgruppe (nykunstgruppe) sammen med andre studenter som syntes den klassiske disiplinen på akademiet var for stram.

Onkelen, som fortsatt hadde støttet Schiele økonomisk, var ikke særlig begeistret for hans kunstneriske utvikling, og trakk i 1910 tilbake ytterligere økonomisk støtte. For Schiele innebar dette at han utelukkende måtte leve av sin egen kunst.

Schieles strek og fargebruk

På samme tid frigjorde Schiele seg også fra Klimts kunstneriske innflytelse, selv om de bevarte vennskapet. Klimt skal flere ganger ha gitt uttrykk for at den 28 år yngre vennen og kollegaen var en langt dyktigere billedkunstner enn ham selv.^{[trenger referanse]} Schiele utviklet i denne perioden en tydeligere individuell stil, med en kantete strek. I tillegg distanserte han seg fra art nouveau-stilens forfinede erotiske beskrivelser ved å ta for seg erotikk som en mer impulsstyrt menneskelig handling.^{[trenger referanse]}

Schiele hadde en tynn og presis strek, som i hans tegninger av menneskekroppen gav den en hard, skarp linje, hvor også de runde, myke delene ble kantete, noe som ga et avmagret inntrykk.^{[trenger referanse]} Kroppene er hovedsakelig tegnet i omriss, bortsett fra ansiktene som har en portrettmessig individualitet.^{[trenger referanse]} De kroppsdelene som er forbundet med seksualitet er tydeligere tegnet. Han kunne fargelegge deler av tegningene, men fargeleggingen overlappet ikke streken. Han lot ofte være å fullføre streken, og utelot områder som betrakteren må fylle selv.

I selvportrettet Sittende mannsakt fra 1910 er kroppen forlenget og er uten føtter. Den avmagrede kroppen gjør at muskulaturen trer unaturlig tydelig fram. Den uttørkede kroppen får imidlertid en indre glød ved at øyne, brystvorter, navle og kjønnsorgan er fargelagt rødt.

For Schiele er det streken som angir omrisset, ikke fargebruken. Særlig i årene 1910–1915 har han dystre, mørke farger; særlig brunt, sort og grønt, med enkelte små områder med lysere farger. Men utover i årene under første verdenskrig ble fargebruken lysere, og han fortsatte eksperimentering med forskjellige virkninger av fargebruken.^{[trenger referanse]}

Schieles motiver

Schiele har et ganske bredt motivvalg, både naturlandskap, bylandskap, trær og blomster, og ikke minst mennesker.

Hans landskapsbilder kan deles inn i to faser: I perioden etter at han sluttet ved kunstakademiet i 1909, og under hans eksperimentering under påvirkning fra impresjonismen, malte han en rekke landskapsbilder hvor han i likhet med impresjonistene prøver å fange det skiftende lyset og fargene i landskapet. I de senere landskapsbilder, særlig fra 1916 hvor han behandler landskapet tredimensjonalt, er det stemninger og forfall og død som videreformidles, både gjennom fargebruk og strek.^{[trenger referanse]} Dette er relatert til mennesker og individets forgjengelighet.^{[trenger referanse]} Han viste ikke uberørt natur, men natur preget av mennesker. Årstidene er som oftest høst og vinter, og han viser nakne grener og visnende blomster, og indikerer slik død og forfall.

Død og forfall preger også Død by-serien, med bymotiver fra Krumau og Neulengbach (se nedenfor).

Schiele hadde også en rekke religiøs-symbolske og allegoriske figurative bilder, særlig i årene 1911–1915. I denne perioden anså han også selv dette for å være hans hovedmotiv, og han la mye energi ned i beskrivelsene av disse motivene, som gjerne var historiske.^{[trenger referanse]} Selv om motivvalgene er mer tradisjonelle, som Oppstandelse, Eremitter i bønn, Gravid kvinne og døden, er uttrykksmidlene nye og særpregede. De to eremittene har for øvrig Schieles og Klimts ansikter.

Hans bilder av mennesker inkluderer både portretter, herunder en rekke selvportretter, barneportretter, akt - også som selvportrett, og erotikk.

Skildringer av særlig unge jenter er et mye brukt motiv hos ham. Jentene er tidlig i puberteten og som oftest avbildet nakne, eller bare delvis påkledd. I noen bilder synes jentene også å være seksuelt aktive, på en tegning er det en ung jente som masturberer. Det som kan skille disse bildene fra vanlig pornografi er fremstillingen av personen og mennesket i modellen, de magre, usunne kroppene, de forvirrede øyene som stirrer rett på betrakteren og de voksnes seksualiserte verden, samt usikkerheten på egen identitet som bildene formidler.^{[trenger referanse]}

Erotikk er et sentralt motiv hos Schiele, hvor han beveger seg langt utenfor det vanlige formatet for akttegninger. Schiele ønsket å bryte seksuelle tabuer og beskriver seksuell aktivitet svært direkte. I en tid hvor masturbasjon ble ansett som skadelig, og derfor ble bekjempet, er hans avbilding av dette svært provoserende, ikke minst selvportrettene med slik aktivitet.

Schiele kan ha hatt økonomiske interesser av å lage denne typen direkte erotisk kunst, da det var et visst marked for dette i habsburgernes Wien, hvor offentlig visning av erotisk kunst var forbudt; og disse bildene ville ha blitt oppfattet som obskøne og støtende mot den offentlige moral.^{[trenger referanse]} Schiele gikk langt utover hva hans samtid aksepterte som erotiske skildringer. Hans utvikling som erotisk kunstner løp forøvrig parallelt i tid med utvikling av teorier om forbuden seksualitet hos et bysbarn, nemlig Sigmund Freud som anga samtidens syn på erotikk som hovedårsak til mange av de nevrosene og mentale lidelsene han etterhvert behandlet.

Neukunstgruppe

Som en konkurrent til Klimts Kunstschau var Schiele aktiv sammen med andre likesinnede kunstnere i å organisere utstillinger. Neukunstgruppe arrangerte med Schiele i spissen en utstilling i Salon Pisko i Wien som ble en stor publikumssuksess, og dette gjorde det lettere for kunstnerne å få solgt kunsten. Men utstillingen var sterkt kontroversiell. I 1912 arrangerte kunsthandleren Hans Golz utstilling i München med Schiele, noe som ble gjentatt i 1915, men Schiele stilte så strenge krav at det var lite fortjeneste for utstillere i å vise ham.^{[trenger referanse]}

Den mest aktuelle måten å overleve økonomisk som kunstner i Wien på denne tiden, var å male portretter av rike kunder. Schiele arbeidet hardt for å få slike oppdrag og tiltrekke seg oppmerksomhet fra de aktuelle kundekretsene. Både portrettene av kollegene Hans Massmann og Anton Peschka, som senere giftet seg med Schieles søster Gertude, er uttrykksfulle og nok ment å være «reklame» overfor nye kunder, da de synes tilpasset den tids kunstsmak, men han klarte som regel bare å få oppdrag fra en liten krets beundrere.^{[trenger referanse]}

Bildene av Massmann og Peschka var like i komposisjonen: en ganske tom, abstrakt bakgrunn, lenestolen som den portretterte sitter i er dekorativ, men vinkelen og selve portrettet er utformet noe forskjellig. Hodene er gjengitt ganske presist, men også hendene til de portretterte får en fremtredende plass. I denne perioden fullførte han 11 portretter. Disse har fortsatt et art nouveau-preg, men Schiele ga dem et eget uttrykk gjennom hendene og kroppsstillingene. Den tomme bakgrunnen, den særegne kroppsstillingen og hendenes framtredende rolle kommer også tydelig fram i portrettet av vennen Arthur Rössler.

Krumau og Neulengbach

Lite er kjent om Schieles forhold til kvinner på denne tiden, bortsett fra at han hadde et nært og godt forhold til sine søstre. Både Melanie (1886–1974), men særlig Gertrude (kalt «Gerti») (1894–1981) satt mye modell for ham helt siden de var ganske unge. Det sier noe om et åpent forhold i familien når Gerti kunne sitte aktmodell for broren gjennom hele puberteten og helt fram til han døde.

Det er kjent at Schiele i 1911 innledet et forhold til den da 17 år gamle Valerie Neuzil (kalt «Wally») som i Wien hadde sittet modell for noen av hans mest kjente kvinnebilder. De flyttet da til Krumau, fødebyen til Schieles mor. Der fikk de mye negativ oppmerksomhet fra lokalbefolkningen fordi de bodde sammen uten å være gift. For Schiele var det å flytte til den gamle middelalderbyen en flukt fra storbyen, og han ble svært inspirert av de trange gatene og de gamle bygningene i Krumau, han fant ingen glede i moderne «steinørkener».^{[trenger referanse]}

Han tegnet derfor en rekke bybilder fra Krumau, og dette var en svært produktiv periode for ham. Han tegnet fragmenter av hus og kvartaler. Det å lage fullstendige gjengivelser var for ham meningsløst.^{[trenger referanse]} Bildene framstår derfor som folketomme byer, og bildene ble en del av Død by-serien. Her virker det som om alt livet er kvalt av de sammenpressede husene og de trange gatene. Tittelen Død by var inspirert av den franske poeten Arthur Rimbaud og Schiele ble også inspirert til å skrive dikt selv.^{[trenger referanse]}

Men lokalbefolkningens misbilligelse av det ugifte paret, og ikke minst det at Schiele engasjerte noen av byens tenåringsjenter som modeller, førte til at han og Valerie måtte flytte. De dro da til Neulengbach, ca. 35 km vest for Wien, hvor Schiele også fant inspirerende omgivelser og ikke minst billigere opphold. Men akkurat som i Wien og i Krumau, ble studioet et oppholdssted for byens ungdom, og da kanskje ikke de som ble ansett for å være de mest veloppdragne.^{[trenger referanse]}

Også her så byens befolkning med stor skepsis på det ugifte paret, og i april 1912 ble Schiele arrestert for seksuell fornærmelse mot en mindreårig. Han hadde tidligere blitt advart av venner mot å la barn og ungdom få gå inn og ut av studioet, og frarådd å gjøre noe uten foreldrenes godkjennelse, men dette hadde han ikke tatt hensyn til. Bakgrunn for anklagen var en erotisk tegning som hang i studioet og var synlig for alle, inklusive barn. Det var på denne tiden ikke lov å vise erotiske motiver offentlig.

Hadde Schiele blitt dømt for seksuell misbruk av mindreårige, hadde han risikert 5–20 års fengsel, men han slapp unna med en advarsel og tre dagers fengsel som ble ansett sonet gjennom de 21 dagene han satt i varetekt.^{[trenger referanse]} I varetekten laget han 13 akvareller med motiver fra fengselet, som illustrerte den frykt han hadde i seg da han satt inne.

For Schiele, som nettopp også hadde opplevet motstanden fra befolkningen i Krumau, bekreftet arrestasjonen og prosessen mot ham opplevelsen av å være omgitt av et fiendtlig og avstumpet samfunn, hvor han selv framsto som et offer og en outsider møtt av fordømmelse. Disse opplevelsene gjorde at han identifiserte seg stadig mer med Vincent van Gogh, og han studerte dennes arbeider inngående.

Dette kommer blant annet fram i Schieles avbildning av sitt eget soverom, tilsvarende van Goghs motiv. Her er klare forskjeller, som den enklere, men mer elegante møbleringen, en annen fargebruk, perspektivvirkning og framstilling av flater, hvor gulvet er ensfarget og hjørnene bare antydet.^{[trenger referanse]} Samlet gjør dette at Schieles bilde gir inntrykk av et mer innestengt og isolert rom.

Ekteskap

Da han kom tilbake til Wien høsten 1912, fikk han et loftsstudio i forstaden Hietzing, i Hietzinger Hauptstrasse 101. Schiele hadde i 1913 et meget godt år. Han hadde flere turer til Krumau, og hadde utstillinger i Wien, Budapest, München, Hagen, Hamburg, Breslau, Stuttgart, Dresden og Berlin. Han deltok på en internasjonal utstilling, og gjennom denne ble bildene hans vist i Roma, Köln, München og Paris. Men utbruddet av første verdenskrig i august 1914 satte en stopper for en videre lansering av ham internasjonalt.

Rett over gaten for studioet bodde søstrene Edith og Adéle Harms med familie. Dette var en solid middelklassefamilie, og Schiele ble kjent med dem samme år. Året etter bestemte han seg til å droppe Wally og gifte seg med den mer sosialt akseptable Edith. I februar hadde han skrevet til Arthur Rössler at «Jeg har tenkt å gifte meg, men fordelaktig – ikke med Wally».^{[trenger referanse]}

Edith hadde gått på klosterskole og lært både engelsk og fransk. Hun forlangte at Schiele skulle bryte fullstendig med Wally, hvilket han gjorde. Wally, som hadde fulgt ham i tykt og tynt, tok dette svært tungt.

Ediths familie protesterte innledningsvis mot dette, men 17. juni 1915 giftet hun og Schiele seg, på samme bryllupsdag som Schieles foreldre. Bryllupet ble framskyndet, da Schiele ble erklært stridsdyktig i slutten av mai og innkalt som soldat til krigen allerede tre dager etter.

Første verdenskrig

Første verdenskrig kom til å prege både Schieles liv og arbeid. Han ble stasjonert i en avsidesliggende forlegning ved Mühling, mellom Győr og Bratislava, og fikk aksept av sine overordnede for sitt kunstneriske talent. Han ble aldri sendt ut i aktiv kamp, men laget en rekke bilder fra hverdagslivet de ulike stedene han tjenestegjorde. Særlig var han fascinert av russiske krigsfanger som han fikk anledning til å tegne.^{[trenger referanse]}

Hans kunstsyn hadde her endret seg, den tidligere intensiteten ble borte, men han gjenga krigsfangene med sympati og mer naturalistisk og respektfullt.^{[trenger referanse]}

Tidlig i 1917 ble han på egen forespørsel overført til Wien, til tjeneste ved det keiserlige forsyningsdepot. Schiele fikk her i større grad anledning til å ta opp sin kunstneriske virksomhet og arrangerte utstillinger. I april 1918 ble han overført til forsvarsmuseet i Wien, og fikk her enda større tjenstlige friheter. Han deltok på den 49. Wiener Sezession i byen i 1918, og hadde her hele femti arbeider utstilt. Disse ble alle vist i hovedhallen. Utstillingen var en stor suksess, og prisene på Schieles arbeider steg og han fikk en rekke portrettoppdrag.^{[trenger referanse]}

Høsten 1918 raste spanskesyken, og like før krigen sluttet ble Edith, som var gravid i sjette måned, syk. Hun døde 28. oktober. Tre dager senere døde Schiele av samme sykdom,^{[trenger referanse]} bare 28 år gammel. I de tre dagene som gikk mellom deres død, tegnet han noen skisser av Edith, og dette ble hans siste arbeider.

Arven etter Schiele

En kort stund etter Klimts død i februar 1918, var Schiele den mest betydningsfulle kunstneren i Østerrike.^{[trenger referanse]} Hans utstilling i Wien i 1918 var en stor suksess, hvor en rekke av de utstilte bildene ble solgt. Men i ettertid kan det synes som om han var for ung da han døde til å prege tiden etter ham i sterk grad.^{[trenger referanse]} Likevel var det stor interesse for bildene hans både i Østerrike og Tyskland, i hvert fall fram til den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 i Tyskland og Anschluss av Østerrike i 1938. I henhold til det nasjonalsosialistiske kunstsynet ble Schieles kunst stemplet som «degenerert», i likhet med hele kunstretningen ekspresjonisme.

Men hans kunst ble ivaretatt, og den første utstillingen i USA kom allerede i 1945 i Galerie St. Etienne i New York. Den vakte imidlertid liten oppmerksomhet og befant seg litt på siden av det tiden da var opptatt av, nemlig abstrakt kunst.^{[trenger referanse]}

I 1954 ble en større samling som også inkluderte hans arkiver åpnet i Albertina i Wien. I tillegg er det Schiele-museer i både Tulln og Krumau. Museet i hjembyen Tulln er i byens tidligere fengsel, som et apropos til Schieles eget fengselsopphold i Neulengbach. Museet i Krumau står tilsvarende i relieff til hvor uønsket han var i byen i sine levedager.

Særlig framveksten av pop art, som kom som en reaksjon mot 1940- og 1950-tallets abstrakte ekspresjonisme, skapte en fornyet interesse for Schiele og andre verker fra hans samtid.^{[trenger referanse]} Det var først på dette tidspunkt at forholdene lå til rette for en bredere anerkjennelse av hans arbeider.^{[trenger referanse]} Dette skjedde imidlertid ikke før den engelskspråklige verden fattet interesse for ham. Tidlig på 1960-tallet vakte tre utstillinger i USA og en i London stor oppmerksomhet, og det ble en meget stor etterspørsel etter hans arbeider når de ble lagt ut for salg. Denne interessen har holdt seg. Den store mengden av arbeider er imidlertid i varierende forfatning etter så langvarig lagring under forhold som i mange tilfeller ikke har vært de beste.

Schiele etterlot seg rundt 300 malerier, 17 etsninger og litografier, to tresnitt, en rekke skulpturer og mellom 200 og 300 tegninger, akvareller og gouacher.^{[trenger referanse]}

I 1990 åpnet Egon-Schiele-Museum i hans fødeby Tulln.

Galleri

Selvportrett, 1912
Die kleine Stadt II (Krumau) 1912 - 1913
Sitzende Frau mit blauem Haarband (sittende kvinne med blått hårbånd) 1914
Finestre (vinduer) 1914
Sitzender weiblicher Akt (sittende kvinneakt) 1914
Liegender weiblicher Akt (liggende kvinneakt) 1917
Sitzendes Kind (sittende barn) 1918
Portrett av Albert Paris Gütersloh, 1918

Referanser

^ https://www.moma.org/s/ge/curated_ge/styles/austrian_expressionism.html.

Litteratur

Jane Kallir. Egon Schiele: The Complete Works. Catalogue raisonné over alle malerier og tegninger. New York: Harry N Abrams, 1990 ISBN 0-8109-3802-2
Lewis Crofts. The Pornographer of Vienna. Biografisk roman. ISBN 1-905847-12-2
Joanna Scott. Arrogance. Biografisk roman. ISBN 0-312-42388-8
Jean-Louis Gaillemin. Egon Schiele: The Egoist ISBN 978-0-500-30121-0
Kai Artinger. Egon Schiele. Liv og virke. Könemann 1999 ISBN 3-8290-5851-9
Egon Schiele. Redigert av Inger Eri, Mai Britt Guleng & Karen E. Lerheim. Munch-museet, 2007 ISBN 978-82-90128-56-7

Eksterne lenker

(en) Egon Schiele – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Egon Schiele – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Leopold Museum, Vienna Leopold Museum, Wien, har en stor samling av Schieles arbeider. (Besøkt 13. nov. 2017)
Oesterreichische Galerie, Belvedere Österreichische Galerie, Belvedere, i Wien. (Besøkt 13. nov. 2017)
Live Flesh Arkivert 27. mars 2008 hos Wayback Machine. A review of Schiele's work by Arthur Danto in the The Nation.
Neue Galerie for German and Austrian Art (New York)

[wikidata-5ce9908fbb6b1d8ee3f3dee85a31f1585c1491eb-v2-1] ttps://www.moma.org/s/ge/curated_ge/styles/austrian_expressionism.html.

[1]