Framekspedisjonen

For Fridtjof Nansens ekspedisjon med samme navn, se Nansens Fram-ekspedisjon

«Fram» i drivis.

Foto: Steve Nicklas

Framekspedisjonen, senere gjerne omtalt som Sydpolekspedisjonen var en norsk-finansiert Antarktisekspedisjon ledet av Roald Amundsen. Ekspedisjonen ble i 1911 den første som nådde det geografiske sydpolpunktet. I årene 1910 til 1913 reiste Amundsen med Nansens fartøy «Fram», som også ble brukt to ganger i Arktis, til Hvalbukta der han førte hunder og utstyr i land og satte opp sitt vinterkvarter. Derfra dro han med hundesleder fra sin base Framheim mot Sydpolen hvor han ankom den 14. desember 1911, 34 dager før sin rival Robert Falcon Scott fra den britiske Terra Nova-ekspedisjonen, i det som har blitt kalt «kappløpet om Sydpolen».

Ekspedisjonens opprinnelige mål var å nå Nordpolen fra Alaska. Mens forberedelsene pågikk hevdet imidlertid både Frederick Cook og Robert Peary å ha nådd Nordpolen, og Amundsen endret sine planer i all hemmelighet. Først etter at ekspedisjonen hadde seilt fra Norge ble besetningen og omverdenen underrettet om de nye planene.

Bakgrunn

Tidligere ekspedisjoner

James Clark Ross.
Maleri av John R. Wildman

Rosshavet var tradisjonelt arbeidsområdet til britiske antarktisekspedisjoner. Denne tradisjonen ble etablert av James Clark Ross, som mellom 1839 til 1843 foretok tre ferder til Antarktis med skipene HMS «Erebus» og HMS «Terror», og dro lenger sør enn noen annen hadde gjort før ham. En rekke geografiske oppdagelser ble gjort og mange objekter ble navngitt, og flere steder er oppkalt etter ham (Rosshavet, Rossøya og Rossbarrieren^[A]. I løpet av den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning gjennomførte britene sine første antarktisekspedisjoner siden Ross, såsom Discovery-ekspedisjonen (1901–04), Nimrod-ekspedisjonen og Terra Nova-ekspedisjonen – alle med hovedkvarter ved McMurdo-sundet.

Allerede i 1894/95 var det norsk aktivitet i dette området. En hvalfangst-ekspedisjon finansiert av Svend Foyn dro til Rosshavet for å kartlegge hvalforekomstene, og en gruppe på åtte mann gikk i land på Kapp Adare i Victoria Land. Et medlem av denne gruppen, nordmannen Carsten Egeberg Borchgrevink, reiste for egen regning til den sjette internasjonale geografkongressen i London. Her tilbød seg å lede en ekspedisjon som skulle være den første til å overvintre på det antarktiske kontinentet. Han overbeviste deltakerne på kongressen – blant annet med medbrakte moseprøver som beviste at der var liv under det arktiske isdekket – og vekket interessen for en ny vitenskapelig utforskning av Antarktis.

Våren 1898 tilbød han utgiveren George Newnes å finansiere ekspedisjonen, og til gjengjeld skulle han få førsteretten til historien. Denne ekspedisjonen, kalt Southern Cross-ekspedisjonen, overvintret for første gang i Antarktis og ble den første til å oppsøke Rossbarrieren siden James Clark Ross i 1839–43. Borchgrevink viste at barrieren ikke bare var en hindring, men også var en måte å kunne komme seg sørover på. Han demonstrerte også nytten av hunder og ski i Antarktis. Ekspedisjonen var alt utstyrt etter den «nye norske skole for polarforskning».

Denne «nye skolen» ble dannet av Fridtjof Nansen da han sommeren 1888 krysset Grønland fra øst til vest. Med det åpnet han ikke bare den norske polarforskningen og ble en person mange nordmenn identifiserte seg med, men han åpnet også nye veier innen polarteknikk. Fremfor å bruke de da tradisjonelle sledene valgte Nansen å bruke lettere sleder som gikk på ski. Han erkjente også behovet for sine egne klær, telt og kokeutstyr for å utvikle og sette maten sammen for første gang på vitenskapelige prinsipper. Viktighet hadde også hunder, lav vekt på utstyr og mobiliteten til gruppen i feltet. Noe av kjernen i polarforskning var bruk av ski, noe nordmenn mestret bedre enn mange av de andre siden ski hadde vært et transportmiddel og en del av kulturen i de skandinaviske nasjonene i flere tusen år.

Nansens ekspedisjon gjorde et så stort inntrykk på den unge Amundsen at han i 1903 dro avsted på sin egen ekspedisjon. Som førstemann tok han seg gjennom hele Nordvestpassasjen med skipet «Gjøa». Erfaringen Amundsen fikk som andrestyrmann på «Belgica» under Belgica-ekspedisjonen og kunnskapen han lærte av inuittene, dannet et viktig grunnlag for planleggingen av Framekspedisjonen. Under ekspedisjonen med «Gjøa» høstet Amundsen for første gang erfaring med hunder og hundesleder, og han studerte inuittenes teknikker innen bygging av igloer og fremstilling av klær.

Framekspedisjonen

Fridtjof Nansen

Tilbake i Norge begynte Amundsen å planlegge en ekspedisjon i det arktiske bassenget, hvor ville la seg drive over polhavet slik hans forgjenger hadde gjort, og prøve å nå Nordpolen som fremdeles var uoppdaget. Huntford mistenkte at sistnevnte var hans hovedmål, mens den vitenskapelige utforskningen av det arktiske bassenget ble skjøvet frem for å oppnå flere donasjoner. Til dette formålet henvendte han seg til Fridtjof Nansen for å be om å låne «Fram». Dette skipet var i utgangspunktet statlig eiendom, men siden Nansen tilhørte den øverste eliten innen polarforskning i Norge og selv gikk med et tanker om en egen ekspedisjon, så Amundsen det nødvendig å be sitt forbilde om å låne ham skipet, noe han også gjorde. Den 10. november 1908 gjorde han planen sin kjent for offentligheten, og alt dagen etter mottok han 20 000 kroner fra kongeparet. Etter at Stortinget garanterte en delvis tilbakebetaling av gjelden etter Gjøa-ekspedisjonen, dro Amundsen til USA for å holde en foredragsturne for å skaffe ytterligere finansiering. Tidlig i 1909 hadde Amundsen klart å skaffe en fjerdedel av de nødvendige midlene, men ytterligere donasjoner lot nå vente på seg. Den 9. februar 1909 bevilget Stortinget ham 75 000 kroner, og tillot ham å bruke «Fram» til sine formål.

I den første uken i september 1909 nådde nyheten om at både Cook og Peary hevdet å ha nådd Nordpolen frem til Amundsen. Disse påstandene er fremdeles omstridt, og etter den første nyheten om Cooks suksess, som han mottok 1. september, uttalte Amundsen at denne nyheten over hodet ikke ville påvirke hans planer «på noen måte». Den 7. september mottok imidlertid Amundsen en meldingen om at Peary hadde nådd Nordpolen, og han ble da tvunget til å handle. Han besluttet å forskyve sin opprinnelige plan med et år eller to, og i mellomtiden heller forsøke å skaffe de manglende midlende for den kommende utforskningen av Nordpolarbassenget.^[B]

Robert Falcon Scott

13. september fikk Amundsen vite at Robert Falcon Scott planla en egen ekspedisjon til Antarktis i august. Dagen etter annonserte han at starten på hans ekspedisjon skulle flyttes til 1. juli 1910.

Personell

Komplett mannskapsliste for Framekspedisjonen

I sitt valg av gruppemedlemmer aktet Amundsen til ulike personlige aspekter, derunder integrering i det sosiale miljøet, suksess i arbeidsområder som var relevant for ekspedisjonen, nysgjerrighet og handlekraft. Følelsene hans endret seg, ifølge Huntford, helt til valget var gjort. I tillegg til en så høy faglig kompetanse som mulig, lang erfaring innen polarforskning, mestring av skigåing og håndtering av hunder, forlangte han at mennene var vant til ensomhet og hardt arbeid utendørs.

Sverre Hassel.

Foto: Anders Beer Wilse

Amundsen mottok en rekke søknader. Som nestkommanderende valgte han først Ole Engelstad, en kommandørkaptein i den norske marinen. Under testing av en «mannløftende drage» ble han imidlertid truffet av lynet og omkom, og Thorvald Nilsen ble så valgt som nestkommanderende. Olav Bjaaland kom ombord etter at han ved en tilfeldighet hadde støtt på Amundsen i Lübeck, og Amundsen hadde antydet noe om en ekspedisjon under en samtale, og at han også gjerne ville delta på en ny ekspedisjon. Siden Bjaaland var en utmerket skiløper og tømrer, tok Amundsen ham med.

Et annet medlem av ekspedisjonen ble Helmer Hanssen, som hadde fulgt Amundsen under Gjøa-ekspedisjonen og ble med som islos og hundefører. For å ha en god kokk valgte Amundsen Adolf Lindstrøm, som også hadde vært med under Gjøa-ekspedisjonen. Sommeren 1901 lærte han Oscar Wisting å kjenne, en marineoffiser som jobbet på «Fram» ved verftet i Horten. Wisting var i virkeligheten ingen god skiløper, og hadde heller ingen erfaring med hunder, men han var tilpasningsdyktig, villig til å lære og pragmatisk gemytt – Amundsen valgte også menn som kunne underkaste seg ham uten problemer. Som andre islos ansatte han ishavsskipperen Andreas Beck.

Amundsen nektet å ta med en lege på ekspedisjonen. Han ville gjerne ha med seg apotekeren Fritz Zapffe, sin fortrolige og agent i Tromsø, men siden han ikke kunne delta, sendte han overstyrmannen Gjertsen og Wisting på kurs i tannbehandling og kirurgi.

Høsten 1908 mottok Amundsen et brev fra Nansen med en anbefaling av Hjalmar Johansen. Han hadde fulgt med Nansen under hans ekspedisjon mot Nordpolen og var en dyktig hundefører. Johansen hadde imidlertid blitt alkoholiker etter ekspedisjonen med Nansen, og Amundsen fryktet også at den eldre Johansen, som også var en bedre skiløper og veldig ambisiøs, kunne true hans autoritet. Siden Johansen hadde reddet livet til Nansen under deres ekspedisjon, insisterte sistnevnte på at Amundsen måtte ta han med på ekspedisjonen, og Amundsen måtte føye seg.

Forberedelser

Finansiering og utrustning

9. februar besluttet stortinget å låne Amundsen «Fram», og å gi 75 000 norske kroner til nødvendige reparasjoner og forbedringer, i tillegg til at det hadde nedbetalt deler av gjelden etter ekspedisjonen med «Gjøa». Mange bedrifter donerte utstyr til ekspedisjonen, inkludert den norske hæren som stilte materiell til disposisjon. Ytterligere midler ble gitt av Kongen og Dronningen (30 000 kroner) og fra privatpersoner, blant annet fra Don Pedro Christophersen. Christophersen, som bodde i Argentina, dekket alle omkostninger i forbindelse med «Frams» ferd fra Buenos Aires til isbarrieren og tilbake til San Francisco, via Buenos Aires.

Etter bekjentgjøringen av at Cooks og Pearys hadde nådd nordpolen ble det vanskelig å skaffe mer penger. Også Stortinget avslo en søknad om å øke midlene med 25 000 kroner. Amundsen befant seg nå i en situasjon med nær 150 000 kroner i underskudd. Han brydde seg imidlertid ikke så mye om et balansert budsjett, fordi han visste at om han ble den første til å nå Sydpolen, ville alt bli tilgitt. Han tok derfor opp et lån, og belastet sitt eget hus med 25 000 kroner.

For å få et tilstrekkelig antall sledehunder, reiste Amundsen til København hvor han kjøpte 100 grønlandshunder av det Kongelige Grønlandske Handelsselskap^[D] som skulle leveres i Danmark i juli 1910. Amundsen var overbevist om at de ville være overlegne ponnier, som var Scotts hovedtransportmiddel. Foreningen gikk med på å sende hundene med «Hans Egede» til Kristiansand uten ekstra kostnader for Amundsen.

Den medbrakte ferdighytten, som var 7,8 m lang og 3,9 m bred, ble bygget ved Amundsens hjemsted i Bundefjord, og senere demontert og pakket for å bli satt opp i Antarktis. Hytten hadde to rom, hvorav det ene fungerte som et kjøkken og et fungerte som et soverom, spisestue og stue. Der fantes også et loft, som ble brukt til lagring av rekvisita. Landgruppens sleder var 3,6 m lang og veide i utgangspunktet 75 kg før vekten i løpet av vinteren i gjennomsnitt ble redusert til 24 kg. Skiene var laget av hickory, som var et elastisk og sterkt materiale. Lengden var 1,8 m.

Mål og plan

Kart som viser rutene Scott (blå) og Amundsen (grønn) fulgte til polpunktet. Scott nådde polpunktet først den 17. januar 1912, 34 dager etter Amundsen.

Amundsen forsøkte å få tak i all tilgjengelig litteratur, og utviklet en nøyaktig plan i ut ifra sine egne erfaringer med polare ferder.

Ekspedisjonens hovedmål var å nå Sydpolen. Vitenskapen spilte kun en birolle, men Amundsen planla å utføre så mange målinger som mulig underveis, først og fremst meteorologiske. I tillegg skulle «Fram» utføre omfattende oseanografiske målinger i Atlanterhavet, og Amundsen og Bjørn Helland-Hansen planla å bruke dette som en unnskyldning for å komme igang ombord på «Fram» i Norge, i stedet for i San Francisco som tidligere annonsert.

«Fram» skulle ifølge Amundsens plan forlate Norge i midten av august, og ha et mellomstopp i Madeira. Derifra skulle de gå rundt Kapp det gode håp og inn i Rosshavet og gjøre fremstøt mot Rossbarrieren, som skulle bli nådd rundt 15. januar. I Hvalbukta skulle om lag ti menn bli plukket ut til en overvintringsgruppe og bygge en base, mens «Fram» skulle gå tilbake til Buenos Aires og foreta målinger i Atlanterhavet. I oktober skulle hun dra tilbake mot sør, og plukke opp landgruppen igjen.

Denne gruppen skulle også, så snart hytten var ferdig og forsyninger brakt i land, frakte og lagre drivstoff og mat i depoter så langt sør som mulig. Målet var å bringe så mye proviant ned til 80° S at de kunne betrakte dette som det egentlige startpunktet for sledeferden mot Sydpolen. Da disse aktivitetene var ferdige var vinteren kommet, og den ble brukt til å arbeide med utstyret for å gjøre det klart til våren. Når våren kom, skulle utstyret og grunnlaget være så klart som mulig for å nå det ene mål – å nå Sydpolen. Amundsen ønsket å dra ut fra Hvalbukta, dra rett mot sør, og følge den samme meridianen så langt det var mulig.

Hvalbukta ble valgt som sted av flere grunner. På den ene siden lå den lengre sør enn noen andre tidligere hadde vært med skip og innen rekkevidde av barrieren, noe som var viktig for den etterfølgende sledeferden ettersom det kunne korte ruten med nær 10% og på den andre siden kunne Amundsen her gjøre seg kjent med overflateforholdene på barrieren sammen med de som skulle bli med. I tillegg fantes der, ifølge Ross' og Shackletons tidligere rapporter, store mengder seler og pingviner i området, slik at matforsyningen alltid ville være sikret. Også for de meteorologiske observasjonene på barrieren var bukta et gunstig område, fordi naturen i området ikke kunne påvirke forholdene. Til sist var stedet lett tilgjengelig med skipet.

Det ble generelt akseptert at barrieren fløt i vannet, noe som også ble bekreftet av Shackletons rapport om store isblokker. Amundsen kom imidlertid til den konklusjon at de måtte hvile et slags fundament, som små øyer eller skjær, fordi miljøet i Hvalbukta i det hele hadde holdt seg uendret siden Ross' ekspedisjon i 1843–44. Amundsens konklusjon var riktig, selv om resonnementet ikke var det. Han så seg nemlig bekreftet, selv om det i dag er kjent at barrieren er en isbrem og dermed flyter i vannet og er forbundet til land av en isbre. Stabiliteten i bukta er betinget av plasseringen i vindskyggen av Roosevelt Island. I 2000 forsvant Framheim på et isflak.

«Fram»

Plan- og snitt-tegninger for «Fram».

Utdypende artikkel: «Fram»

«Fram» ble bygd i 1892 av Colin Archer som et fartøy som kunne tåle den arktiske pakkisen. Archer var velkjent for et bestemt skrog-design som kombinerte sjødyktighet med en grunn dybdegang, og hadde vært en pioner innen utviklingen av spissgattede fartøy hvor det konvensjonelle akterspeilet var erstattet av en spiss akterstavn, noe som økte manøvrerbarheten. Skipet ble rigget som en tre-mastet skonnert med et samlet seilareal på ca 560 m², og hjelpemotoren på 220 hestekrefter var i stand til gi skipet en hastighet på 7 knop (13,1 km/t). «Fram» er 39 meter lang, 11 m bred og har et volum på 440 brutto- og 807 nettoregistertonn. Den tremastede skonnerten hadde gjentatte ganger blitt brukt av Fridtjof Nansen og Otto Sverdrup under deres ekspedisjoner i Arktis.

Den 9. mars 1909 anmodet Amundsen skipsverftet i Horten om å reparere skipet og gjøre de nødvendige endringene. Den viktigste endringen var å erstatte dampmaskinen med en 180-PS-dieselmotor. Dermed var «Fram» det første polarskipet med dieselmotor, noe som var mer praktisk for manøvrering mellom isflakene. En annen fordel var besparelsen av mannskap – det behøvdes kun én mann for å operere fartøyet.

Ekspedisjon

"Fram"s besetning ved ankomsten til Hobart, Tasmania, mars 1912

Foto: Fra Nasjonalbibliotekets arkiver

Viktige datoer
Hendelse	Dato
Avreise fra Norge	9. august 1910
Ankommer Hvalbukta	14. januar 1911
«Fram» forlater Framheim	15. februar 1911
Slutten av depotferdene	11. april 1911
«Tyvstart»	8. september 1911
Starten på Sydpolferden	20. oktober 1911
Ankomst Sydpolen	14. desember 1911
«Fram» tilbake ved Framheim	8. januar 1912
Ankomst i Hobart, Australia	7. mars 1912

Fra Norge til Antarktis

Etter ferdigstillelsen i mai 1910 lå «Fram» oppankret i Christiania for å bli lastet opp i begynnelsen av juni, og 3. juni satte de seil. Det første målet var å få satt opp Amundsens ferdighytte. Den 7. juni lettet «Fram» anker igjen. Før de satte kursen i retning Antarktis var hun en tur rundt De britiske øyer og en tur tilbake til Norge. Det angivelige målet var å utføre oseanografiske undersøkelser, men det skal ha vært motorer og mannskapet på «Fram» som ble testet. Den planlagte ruten ble kraftig redusert grunnet dårlig vær og et motorhavari; 10. juli forlot de Bergen og satte kursen mot Kristiansand. Her ble de siste varene som ski og sleder lastet ombord, sammen med 97 grønlandshunder. Nå ble også oberstløytnant Gjertsen og Prestrud innviet i planene om en ferd sørover. De var veldig entusiastiske. 9. august var alle nødvendige forberedelser gjennomført, og «Fram» satte kursen mot Madeira. Johansens dagbok antyder at det oppstod dårlig stemning ombord under ferden fordi mannskapet følte at offiserene skjulte noe for dem, og også at kameratskapet mellom mennene ikke var spesielt bra.

Skipet ankom Madeira 6. september og forsyningene ble komplettert med blant annet etterfylling av ferskvann. Amundsens bror Leon kom ombord for å ta med seg de siste meldingene til omverden, herunder meddelelser til Nansen og den norske kongen, Haakon VII., og et telegram til Scott som Leon avleverte i Christiania 3. oktober, og som Scott mottok da han gikk ombord i «Terra Nova» i Melbourne 12. oktober.^[E] I begynnelsen av oktober gikk Leon ut i offentligheten med Amundsens plan. 9. september var alt klart for avreise, og mannskapet ble samlet på dekk mens Amundsen informerte om planen og ba om støtte fra hver enkelt – han fikk enstemmig støtte. Samme kveld la de kursen mot sør, og med en slutt på usikkerheten, bedret også stemningen seg ombord.

Neste stopp på ferden skulle være en norsk hvalfangststasjon på Kerguelen, men på grunn av dårlig vær mot slutten av november, var «Fram» ute av stand til å nærme seg øyene. Ellers var ferden begivenhetsløs, og mannskapet studerte alle bøker fra tidligere antarktiske ekspedisjoner, som de kunne finne i det godt utstyrte biblioteket. 1. desember kunngjorde Amundsen landgangsmannskapet – Prestrud, Johansen, Hanssen, Hassel, Wisting, Bjaaland, Stubberud og Lindstrøm skulle bli med ham. 1. januar kom de første isfjellene i sikte, og dagen etter nådde de drivisbeltet som strekker seg til Antarktis, og «Fram» kunne enkelt, og i løpet av tre og en halv dag, krysse beltet takket være erfaringer fra tidligere ekspedisjoner. 11. januar kom Rossbarrieren innen synsvidde, og tre dager etter ble Hvalbukta nådd.

Ankomst og depot

Etter ankomst den 14. januar 1911, ble «Fram» fortøyd til isfoten^[F] av barrieren, og sammen med Nilsen, Prestrud og Stubberud foretok Amundsen en rekognosering for å utforske forholdene og finne en egnet leirsted. Etter at de hadde funnet et egnet leirsted, satte to av mennene opp ferdighytten mens de andre medlemmene av landgruppen fra 15. januar brakte hunder, utstyr og forsyninger i land med sleder. Antallet hunder hadde økt med 20 nye hvalper i løpet av turen fra Norge, og de hadde nå 116 hunder. 27. januar stod hytten ferdig, og sammen med den omkringliggende leiren ble den døpt «Framheim». Varene ble lagret i et depot 600 meter unna, og inneholdt sel- og pingvinkjøtt som de hadde fått under jakt. 4. februar ankom «Terra Nova» på visitt under sin tilbakeferd fra McMurdo-sundet, etter at hun ikke hadde kunnet anløpe sitt mål, King Edward VII Land. Hun brakte med seg nyheter om Scott, deriblant om hans motoriserte kjøretøy. Nyhetene påførte Amundsen bekymringer; inntil han var på polen var han ikke i stand til å vurdere sjansene deres godt.

Den 10. februar 1911 dro Amundsen, Prestrud, Johansen og Hanssen avgårde med tre sleder. Av mennene sprang én, som vanlig, foran den første sleden for å holde hundene på rett kurs. Han ble kontrollert av føreren av den første sleden ved hjelp av et kompass. Med atten hunder satte de kursen sørover for å utforske omgivelsene, teste utstyret og farten, og dels starte transporten av utstyr og forsyninger sørover. Den 14. februar nådde gruppen 80° S og lagret de medbragte forsyningene – et halvt tonn mat – i et depot. To dager senere returnerte de til Framheim, hvor «Fram» allerede hadde dratt. I løpet av ferden merket gruppen seg at barrieren var god og farbar, og under de rådende værforhold var forholdene enkelte steder sammenlignbare med vinterforholdene i Norge. Imidlertid ble det oppdaget flere svakheter i utstyret som nordmennene måtte fikse – de mest graverende allerede til neste tur, de mindre viktige i løpet av vinteren.

Den 22. februar dro en ny gruppe avgårde for å legge ut nye depoter. Denne gangen ble alle mennene i landgruppen med, unntatt kokken Lindström, og de dro avgårde med syv sleder og 42 hunder. 27. februar ble det tidligere opprettede depotet ved 80° S nådd, og 3. mars nådde de 81° S hvor et nytt depot med et halvt tonn med hundemat ble anlagt. Bjaaland, Hassel og Stubberud snudde her. Ved 82° S, som de nådde 8. mars, ble ytterligere 680 kilo forsyninger lagret, spesielt hundemat. Her snudde gruppen om, selv om de i utgangspunktet ønsket å gå til 83° S. Sledene var imidlertid så overlastet og den lange ferden, den kommende vinteren og den vanskelige overflaten med nysnø og sprekker slet ut hundene så mye at selv Amundsen måtte etterlate sleden sin da de tok til på tilbakeferden den 10. mars. Totalt åtte hunder døde på denne ferden, og åtte av Stubberuds hunder døde likke etter hjemkomsten, hovedsakelig på grunn av kulde ifølge Amundsen. Blant mennene hersket det en ufred. Den 22. mars kom gruppen tilbake til Framheim.

Den 31. mars dro en gruppe på seks menn under ledelse av Johansen^[G] avgårde med seks sleder og 36 hunder – de returnerte 11. april. På denne siste ferden la de ut om lag 1 200 kilo selkjøtt ved 80° S, et depot som nå inneholdt mer enn to tonn med forsyninger.

Vinter

Hassel i det underjordiske drivstofflageret ved Framheim.

Foto: Oscar Wisting

Frem mot utbruddet av vinteren ble store mengder sel og pingviner drept for å klare seg godt gjennom vinteren; 60 000 kg kjøtt skulle holde til mennene og 115 hunder. For å bevege seg så lite som mulig ute i det fri ble de fleste av lagerrommene koblet sammen via et nettverk av underjordiske kammer og tunneler. Tunnelene ble gravd ut med spader som Bjaaland og Stubberud lagde av en medbrakt stålplate. I de underjordiske kamrene ble blant annet etablert verksted, badstue og et observatorium.

I løpet av vinteren passet de på å reparere og tilpasse utstyret fra depotferdene – både sleder og personlig utstyr. Vekten på sledekassene ble redusert fra 98 til 6 kg. Ski, slederkasser, støvler, telt, og nesten alt utstyr var gammeldags. Den gjenværende tiden gikk med til kursing, lesing, og spill som dart og whist, samtidig som de meteorologiske målingene tre ganger om dagen ble opprettholdt. Amundsen betegnet været som utmerket med rolig eller lett bris, mens Scott hadde uvær som forhindret ham i å utføre arbeidet sitt. Fra midten av august kunne de se en ende på alt arbeidet, og fra 23. august ble sledene lastet og gjort klare på startpunktet, hver av dem 400 kilo tunge.

Ferden mot Sydpolen

En tyvstart

De fem som gikk til Sydpolen, Sverre Hassel, Oscar Wisting, Roald Amundsen, Olav Bjaaland og Helmer Hanssen, ved ankomsten til Hobart, Tasmania, mars 1912

Foto: fra Nasjonalbibliotekets arkiver

Det var viktig for Amundsen å bryte opp snarlig. Han fryktet britenes motoriserte kjøretøyer og ønsket å få en størst mulig fordel. Han planla derfor å forlate Framheim den 24. august. Det var imidlertid altfor tidlig, idet den sørlige våren knapt hadde begynt på den tiden. I begynnelsen av september hadde temperaturen steget såpass mye at Amundsen bestemte seg for å starte ferden sørover mot polpunktet. Etter en utsettelse på grunn av dårlig vær, dro åtte mann med syv sleder og nitten hunder ut den 8. september; de hadde med seg forsyninger for nitti dager. Man merket det imidlertid raskt, at de hadde forlatt leiren for tidlig – bare tre dager senere hadde temperaturen falt med nesten 30 °C til -56–°C, og hundene gikk merkbart dårligere. Amundsen besluttet at de bare skulle gå til depotet ved 80 °S, og lagre medbrakte forsyninger og utstyr før de returnerte til Framheim. Depotet ble nådd 14. september.

På tilbakeferden gikk flere hunder tapt. På morgenen den 16. september, på siste dagen av tilbakeferden, steg temperaturen noe, men ingen visste hvor lenge det ville vare. Amundsen beordret derfor at den siste etappen skulle foregå uten pauser. Tilbakeferden var fullstendig uorganisert, og avstanden mellom sledene var opp mot åtte og en halv time da de kom frem. Amundsen, Wisting og Hanssen kom først frem, to timer senere kom også Bjaaland og Stubberud. Hassel, som ankom litt senere, meldte at Johansen og Prestrud var uten mat og brensel, og at de fremdeles var på barrieren. Prestruds hunder var så svake at han ble hengende lenger og lenger etter de andre. Johansen var oppmerksom på dette, og han reddet trolig livet hans da han kjempet seg tilbake til Framheim med en svak og utmattet Prestrud.

Når Amundsen og Johansen snakket om forsinkelsen den påfølgende morgenen, kunne ikke Johansen lenger besinne seg, og kom med alvorlige påstander mot Amundsen fordi han hadde forlatt de andre ekspedisjonsmedlemmene. Gruppen var «ikke lenger en ekspedisjon, men ren panikk», og han kritiserte åpent Amundsens lederskap. Denne kritikken hadde sine grunner, ikke bare i hendelsene dagen før. Johansen var også bitter fordi han var som en eldre mann var underlagt Amundsen. Videre gjorde alkoholen ham slik. I tillegg sammenlignet han ofte Amundsen med Nansen, som han hadde blitt med til Arktis. Johansens ord og hans krav var nå en fare for ekspedisjonen, og Amundsen så seg nå tvungen til å statuere et eksempel – han isolerte Johansen og Prestrud fra de øvrige ekspedisjonsmedlemmene, idet han i en avstemning brukte han sin dobbeltstemme til å avvise en plan med en ekstra gruppe.

Kun fem mann skulle dra i retning sør. De øvrige tre – Stubberud i tillegg til Johansen og Prestrud – skulle dra mot King Edward VII Land under ledelse av Prestrud for å utforske området rundt Hvalbukta. Denne ekspedisjonen ble ikke bare brukt som ekstra straff for Johansen, men også som en sikring – dersom det virkelige målet med ekspedisjonen ikke ble nådd, ville Amundsen fremdeles være i stand til å oppnå resultater. Amundsen selv begrunnet vedtaket sitt med at en mindre gruppe raskere kunne ta seg frem, og at depotene ville stige i verdi. Amundsen hadde hellet med seg, og mistet ingen ekspedisjonsmedlemmer på ferden. Han dro også nytte av at han kunne få rede på materielle skader, og at selve polferden ikke var preget av konflikten med Johansen.

Den sørlige ferden

Først i midten av oktober 1911 begynte den antarktiske våren egentlig. Sel og fugler ble oppdaget og temperaturen holdt seg rundt −29 til −30 ℃ (det antarktiske kystgjennomsnittet ligger på −15 til −10 ℃). Den 20. oktober la Roald Amundsen, sammen med Bjaaland, Hanssen, Hassel og Wisting, ut på sitt andre forsøk. Mennene dro avgårde med fire sleder, 52 hunder og forsyninger kun beregnet å holde til de var fremme ved det første depotet ved 80° S. Underveis kom de inn i et område med rekke bredsprekker, men de kom seg trygt forbi. Depotet ble nådd 23. oktober; her hadde de en todagers pause for å hvile hundene, slik at de ikke skulle overanstrenge seg allerede på den første delen av ferden. Den 26. oktober dro gruppen videre, og herfra bygde de dagmerker for å letter finne veien på tilbakeferden. Disse merkene var 180 cm høye og bestod av blokker av snø. Inne i hvert merke ble det lagt en papirlapp som anga nummer og lokalisering for merket, og retning og avstand til det neste merket mot nord.

Den 31. oktober ble depotet ved 81° S nådd, og her tillot gruppen seg én dags hvile før dro videre og ankom depotet ved 82° S den 5. november. Før det hadde de nok en gang, uten å komme til skade, krysset et felt med sprekker i tett tåke.Den 7. november dro de avgårde igjen, og foran dem lå nå ukjent terreng. Været var bra, og de klarte seg utmerket. 9. november nådde de 83° S, og her la de opp et nytt depot for å redusere vekten på sledene og for å sikre tilgang til mat på tilbakeferden. Mennene fortsatte så over flere breddegrader mens de fremdeles befant seg på barrieren. Hunder som ble drept underveis ble frosset ned i depotene for tilbakeferden. 11. november fikk Amundsen øye på fjellkjeden, som han kalte «Dronning Helena-kjeden»; en oppstigning var nå uunngåelig. Amundsen måtte nå raskt finne en vei over disse fjellene, men i første omgang besluttet han å følge meridianen mot sør. 84° S ble nådd den 13. november og 85° S den 17. november.

Axel Heiberg-breen

Foto: US Navy-pilot Jim Waldron (1956–57)

Den 17, november nådde nordmennene enden på barrieren og dermed forlengelsen av den transantarktiske fjellkjeden etter at de allerede i flere dager hadde forflyttet seg langs med landet. Her støtte de på den første store utfordringen på den sørlige ferden; en klatring gjennom fjellene for komme til polarplatået. Ingen hadde tidligere befunnet seg på ved denne overgangen mellom barrieren og fastlandet, og hellet hadde tilsynelatende forlatt Amundsen – han hadde foreslått en rute som av klare grunner ikke lenger virket lovende.

Før oppstigningen startet den påfølgende dagen, opprettet Amundsen ytterligere et depot hvor han lagret en tredjedel av forsyningene som totalt skulle holde i nitti dager. Videre utforsket han, sammen med Bjaaland, Wisting og Hassel, begynnelsen av den planlagte strekningen. Den første dagen på det såkalte «Mount Betty» innebar en stigning på rundt 600 meter, før den gikk over i skråninger og breer. Om kvelden den andre dagen slo mennene leir i en høyde av 1 390 meter over havet; det vanskeligste stykket syntes nå å ligge bak dem. Den 20. november stod de imidlertid ovenfor en ny «stor, mektig, absolutt fjordlignende bre som strakk seg fra øst til vest», og som stod vinkelrett på gangretningen – Axel Heiberg-breen. De kalte den opp etter konsulen Axel Heiberg, en beskytter av mange polare ekspedisjoner. Amundsen slo fast at den antatt enkle veien opp var en feilberegning, for breen steg til nesten 2 500 m over 13 km, og var full av bresprekker. For å spare tid, og for ikke å demoralisere mennene, besluttet Amundsen at de fortsatt skulle bestige breen.

I de følgende dagene ble i tillegg til breene også en rekke fjell navngitt etter Fridtjof Nansen, Don Pedro Christophersen eller medlemmer av den sørlige gruppen. Etter kun fire dager med anstrengende klatring – Amundsen hadde regnet med rundt ti dager – nådde gruppen polarplatået. Her slo de leir ved et sted kalt «slakteplassen», siden 24 av de 42 gjenværende hundene ble drept der. Stigningen hvor ofte et dusin hunder hadde blitt koblet til sledene var nå over, og hundene var ikke lenger nødvendige. De avlivede hundene ble enten gitt som for til andre hunder eller spist av mennene for å få ferskt kjøtt, og på den måten unngå sjørbuk. Herfra dro de videre med 18 hunder og tre sleder. Rasjonene ble nå økt på grunn av det reduserte antallet hunder som hadde behov for mat de neste seksti dagene.

Den 25. november dro mennene videre etter et fire dagers opphold på grunn av dårlig vær, men allerede neste dag brøt en ny snøstorm ut. Til tross for dårlig sikt fortsatte de frem til de fant, i motsetning til forventningene, at terrenget flatet ut og nærmest gikk nedover. Da været klarnet opp den 29. november så de en stor bre foran dem. Breen gikk fra sør til nord, og dagen etter begynte gruppen å klatre etter at de hadde lagt ut et depot ved foten ved 86° 21' for å lette vekten på sledene. Breen ble kalt «Djevelbreen» fordi den var svært kupert og det var vanskelig å forflytte seg på overflaten. Den 1. desember kom nordmennene frem til en vanskelig oppstigning i tåken med en rekke sprekker på toppen av breen hvor de hadde forventet et isete platå. Amundsen beskrev som følger: «Vår mars over denne frosne innsjøen var ikke hyggelig. Bakken under føttene våre var selvsagt hul, og deg klang som om vi gikk over tomme tønner. Først gikk en mann igjennom, så et par hunder; men de kom seg alle opp igjen.» Mennene kalte dette stedet «djevelens ballsal». Den 6. desember ble det høyeste punktet på ferden nådd – 3 322 meter over havet – og samme dag nådde de 88° S. Fra nå av gikk ferden over et platå. Ved 88 25', like forbi Shackletons rekord, ble et siste depot etablert.

Tilbakeferden

Før de startet tilbakeferden den 18. desember satte gruppen opp et telt og plantet det norske flagget sammen med «Frams» vimpel. Leiren som ble satt opp ved polpunktet ble kalt Polheim. Inne i teltet la Amundsen et brev med en forespørsel til Scott om han kunne bringe et brev med tilbake til den norske Kongen, i tilfelle noe skulle skje med Amundsen og resten av gruppen på vei tilbake til Europa. Ifølge Raymond Priestley ble Scott «degradert fra forsker til postbud» av Amundsen. På vei mot Sydpolen hadde gruppen tilbakelagt en distanse på 1 400 km, og dermed oppnådd en gjennomsnittlig daglig distanse på 25 km. En av sledene ble etterlatt, og de fire tilhørende hundene ble fordelt på de to andre sledene. Den 24. desember nådde gruppen det første depotet på 88° 25′, og to dager senere ble den 88. breddegrad krysset.

2. januar kom gruppen frem til Djevelbreen; her fant de en annen vei å komme seg ned på, og kom seg ned til foten av breen på bare én dag uten at der oppstod problemer. Depotet ved foten av breen ble i utgangspunktet utelatt. Amundsen begrunnet dette med dårlig vær, men Huntford hevder at Amundsen på dette punktet hadde mistet orienteringen på grunn av en feilberegnet retning. Da tåken senere forsvant, og medlemmer av gruppen gjenkjente depotet, ble to menn sendt tilbake for å hente beholdningen. 5. januar skulle gruppen komme frem til depotet ved «slakteren», men på grunn av tåken var det bare flaks at de fant frem – og da fordi Wisting hadde satt igjen en brukket ski i nærheten av depotet. Stedet var viktig å finne; ikke bare på grunn av forsyningene, men også for å komme til nedstigningen av barrieren.

Nordmenene tok først samme rute som under oppstigningen, og fulgte deretter Axel Heiberg-breen frem til samløpet med isbremmen. Selv om avstanden var lengre kunne de spare betydelig med tid. 7. januar kom de ned til foten av breen, og dermed var Rossbarrieren nådd etter at gruppen hadde vært 51 dager på fastlandet. De samlet noen geologiske prøver fra Mount Betty, satte en tank med 17 liter denaturert alkohol som et tegn på at folk hadde vært der, og snudde så nordover. Fra nå av trengte ikke mennene spare på kreftene, ettersom de befant seg på den glatte overflaten på barrieren, og de begynte nærmest å sprinte. 13. januar nådde gruppen depotet på 83°, som var det siste kritiske punkt ettersom dét i motsetning til alle de andre nordlige leirene ikke var markert parallelt med nord-sør-aksen. 17. januar ble depotet på 82° nådd. Den 26. januar vendte de tilbake til Framheim, sammen med elleve overlevende hunder. Hjemferden ble fullført med 36 km i snitt per dag, og samlet hadde de gått i 99 dager og tilbakelagt en avstand på rundt 3 000 km.

Østlig ferd

En østlig ferd mot King Edward VII Land ble også foretatt, ifølge Amundsen fordi Terra Nova-ekspedisjonen ikke hadde vært i stand til å gjennomføre den forrige sommer, som planlagt. Andre grunner til dette var imidlertid i tilfelle Amundsen ikke skulle bli den første til å nå Sydpolen, og straffingen av Johansen (se over). Prestrud, gruppens leder skrev:

Mine instruksjoner var:

1. Å gå til Kong Edward VII's land og der foreta de undersøkelser som tid og omstendigheter måtte tillate.
2. Kartlegge og undersøke Hvalbukten med dens nærmeste omgivelser.
3. Så vidt mulig å holde anlegget ved 'Framheim' i orden, for det tilfellet at vi skulle få enda en overvintring.

Gruppen, bestående av Prestrud, Johansen og Stubberud, skulle returnere til Framheim før det var realistisk at «Fram» kom tilbake, i midten av januar ifølge Prestrud. Han bestemte seg så for å foreta ferden østover før jul 1911, og å gjøre arbeidet ved Framheim i første halvdel av januar. Varigheten av ferden østover var begrenset til seks uker på grunn av at de kun hadde to sleder og seksten hunder til å transportere utstyr og forsyninger, og de kunne ikke gå tilbake til depotene. Den 8. november dro de avgårde, med 80° S som første mål. Dette var imidlertid en omvei, men siden alle forsyninger, størstedelen av den personlige utrustningen og forskjellig utstyr hadde blitt utplassert i september, var det nødvendig.^[H] Depotet ble nådd 12. november, hvorpå det lagrede utstyret ble tatt med, deriblant en teodolitt, et hypsometer, to barometer, to termometer og et kamera, tilsammen ca. 300 kilo per slede.

Den 16. november ble den 158. meridianen nådd. Inntil da hadde ingen landområder blitt observert, så den tidligere antagelsen om at King Edward VII land strakte seg så langt mot sør ble motbevist. For likevel å nå land, og fordi man ikke hadde tilstrekkelig med ressurser til å fortsette letingen mot øst, satte gruppen her kursen mot nord. I løpet av ferden ble astronomiske observasjoner gjort, og på daglig basis ble trykk, temperatur, vindstyrke og retning registrert sammen med mengden av skyer. Den 23. november nådde de det åpne havet hvor de skulle fylle opp forsyninger med selfangst og kjøttet ble delvis innebygd i et depot.

Slutten på ekspedisjonen

«Fram», fotografert i januar 1912 i Hvalbukta.

Den 9. januar vendte «Fram» tilbake til Hvalbukta, og den 30. januar startet ekspedisjonen den knappe 4 500 kilometer lange ferden mot Hobart. De tok bare med seg hundene og den viktigste utrustningen ettersom Amundsen antok at Scott fremdeles var med i løpet – i virkeligheten befant han seg fremdeles på polarplatået. Det ble betraktet som et aspekt av seieren å komme først til publikum med meldinger.

De fulgte en nordlig kurs før de nådde Kapp Adare og Ballenyøyene, og deretter en nordvestlig kurs. Tre dager etter avreise støtte «Fram» på kanten av et drivisbelte, som ble passert den 6. februar. Tre dager senere hadde hun forlatt polare strøk, og den 7. mars ankom hun Hobart. Derifra sendte Amundsen et kodet telegram til sin bror Leon, likt som til de avisene som ekspedisjonen hadde solgt eksklusive rettigheter til. Den kodede teksten lød: «Polen nådd 14–17 desember. Alt vel.»

«Fram» ble værende 13 dager i Hobart før hun den 20. mars satte kursen østover. Den 6. mai ble Kapp Horn krysset for andre gang, før skipet den 23. mai ankret opp i Buenos Aires. Den 7. juni la alle medlemmene av ekspedisjonen, unntatt Amundsen og Nilsen, kursen mot Norge. De fleste av dem hadde lovet å bli med på den andre delen av Amundsens ekspedisjon.

Midlertidige ferder for «Fram»

En observasjon ombord i «Fram».

Foto: Roald Amundsen

Etter at ferden fra Norge til Antarktis var over gikk Amundsen ombord i «Fram» i Hvalbukta og kom under Thorvald Nilsens kommando. Hans instruksjoner var å seile direkte til Buenos Aires, hvor de skulle utføre nødvendige reparasjoner og supplere forsyninger og mannskap. Deretter skulle «Fram» seile i Sør-Atlanteren, mellom Afrika og Sør-Amerika, for å utføre oceanografiske målinger, før hun skulle returnere til Buenos Aires og deretter tilbake til Antarktis for å plukke opp landgruppen. Dersom noe skulle skje med Amundsen ble det planlagt at Nilsen skulle ta hans plass og utføre de opprinnelige planene for ekspedisjonen og utforskningene av det arktiske bassenget.

Før «Fram» til slutt forlot Hvalbukta, seilte hun den 15. februar så langt inn i bukta som mulig og nådde 78° 41 'S, den sørligste breddegraden et skip kunne nå da. Den 22. februar nådde de drivisbeltet som de passerte på én dag. Den 14. mars ble de siste isfjellene sett, og den 31. passerte de Kapp Horn. Den 17. april ankret «Fram» opp i Buenos Aires etter 62 dager. Der viste det seg at pengene som skulle være tilgjengelig for Nilsen ikke var der, av den enkle grunn at ingen var der. Dermed kunne de ikke betale for overhalingen av «Fram», noe hun desperat trengte. Nordmannen Don Pedro Christophersen, som var bosatt i Buenos Aires og som i utgangspunktet var villig til å betale for varer og drivstoff, meddelte at han var klar til å betale for opprustningen også. Øyene St. Helena og Trindade ble passert mellom 29. juli og 12. august. Den 19. august ble undersøkelsene fullført og de dro tilbake til Buenos Aires, hvor de ankret opp 1. september.

Suksesser, ettervirkninger og kritikk

Amundsen 1913

Den største suksessen med ekspedisjonen var det å nå Sydpolen, noe som også var det eksplisitte målet. Videre ble omfanget og arten av overflaten på Rossbarrieren undersøkt og bestemt, og en landbro mellom Victoria Land og King Edward VII Land ble bekreftet.

I et brev til Kong Håkon beskrev Amundsen kort de geografiske oppdagelsene; «Deres Majestet, vi har fastslått det sørlige punktet på den store 'Ross-barrieren' som forbinder Victoria Land og Kong Edward VII Land. Vi har oppdaget en mektig fjellkjede med topper opp mot 22 000 fot [...] Vi har fastslått at det store innlandsplatået [...] slakt faller fra 89. breddegrad. Fjellene som nordmennene oppdaget viste seg imidlertid å være rundt to tredjedeler av den anslåtte høyden.

I juli 1918 brøt Amundsen opp, da med skipet «Maud», for å gjennomføre den andre delen av Fram-ekspedisjonen, en lenge planlagt syvårig drift gjennom arktiske farvann.

Noter og referanser

Noter

• ^A Rossbarrieren fikk dette navnet «fordi vi kunne seile med like stor sjanse for å lykkes ved klippene ved Dover som å prøve å passere gjennom en slik ismasse.»

• ^B Dette skulle faktisk etterfølge ham, idet han nådde det siste store målet innen polarforskning og kom fram til Sydpolen.

• ^C Da Amundsen, som hadde planlagt å seile om Kapp Horn, hadde ankommet Beringstredet, ville det vært absurd å ta hundene med fra Danmark og transportere to ganger gjennom tropene.

• ^D Det Kongelige Grønlandske Handelsselskap hadde fra 1776 monopol på handel med Grønland, og beholdt disse privilegiene frem til 1950.

• ^E Det finnes forskjellige fremstillinger av telegrammets ordlyd. Cherry-Garrard (s. 82), Crane (s. 423) og Preston (s. 127) oppgir alle et enkelt «Am going south» («Jeg drar sørover») som innhold. Lt. Evans sier ifølge Solomon (s. 64) av en mer høflig tone «Beg leave to inform you Fram proceeding Antarctic Amundsen» («Ber om lov til å opplyse Dem om at «Fram» fortsetter mot Antarktis Amundsen»), som blir understøttet av Fiennes og Huntford.

• ^F En isfot blir dannet om høsten, når sjøvann sprutes opp mot foten av breen og fryser fast til isen.

• ^G Amundsen forble i Framheim for å bli kvitt hemoroidene.

• ^H I september skulle imidlertid samtlige medlemmer av landgruppen dra mot Sydpolen.

Litteratur

Kilder til artikkelen

• Amundsen, Roald (2003). Sydpolen. Kagge Forlag. ISBN 82-489-0366-4. 

• Amundsen, Roald (2001). The South Pole (på engelsk). C. Hurst & Co. Publishers. ISBN 1850654697.  [Oversatt av A.G. Chater]

• Huntford, Roland (2010). Scott og Amundsen (1 utg.). Aschehoug. ISBN 9788203211546.  [Oversatt av Jan Christensen]

• Huntford, Roland (2000). Scott & Amundsen – Dramatischer Kampf um den Südpol (på tysk). Heyne. ISBN 3-453-17790-8. 

• Huntford, Roland (2001). Nansen (på engelsk). London: Abacus. ISBN 0-349-11492-7. 

• Nansen, Fridtjof (1897). Farthest North, Volumes I and II (på engelsk). London: Archibald Constable & Co. 

Øvrig litteratur

• Holt, Kåre (2007). Kappløpet (2 utg.). Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 8205376689. 

• Ewo, Jon (2011). Spillet om Sydpolen (1 utg.). Omnipax. ISBN 9788253032665. 

• Berg, Kåre (2003). Polarheltene (1 utg.). Andresen & Butenschøn. ISBN 9788276941241. 

• Jensen, Nils Aage (1993). Sydpolen nået (på dansk). Gyldendal. ISBN 8700119083. 

• Scott, Robert Falcon (2004). Den siste reisen. Kagge forlag. ISBN 8248904598. 

Eksterne lenker

• (en) Amundsen Expedition – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Expedición al Polo Sur de Amundsen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Kort beskrivelse av ekspedisjonen, med mange flere bilder
• Fram III – Amundsens sydpolekspedisjon Arkivert 13. januar 2018 hos Wayback Machine. hos Polarhistorie
• Forberedelser i Norge 1910 Arkivert 20. mars 2015 hos Wayback Machine.