Hopp til innhold

Georges Seurat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Georges Seurat
Født2. des. 1859[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Paris (Det andre franske keiserdømme)[1][5]
tidligere 5. arrondissement i Paris (utsagn støttet av: Fødselsregister)[6]
Død29. mars 1891[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (31 år)
Paris (Den tredje franske republikk)[1][5]
boulevard de Magenta (10. arrondissement)[7]
BeskjeftigelseKunstmaler, tegner, bygningstegner Rediger på Wikidata
Utdannet vedÉcole nationale supérieure des Beaux-Arts
SøskenÉmile Seurat
NasjonalitetFrankrike[8][9]
GravlagtPère Lachaise[10]
Grave of Seurat
Signatur
Georges Seurats signatur
Georges Seurat på Commons
Circus fra 1891

Georges-Pierre Seurat (født 2. desember 1859 i Paris, død 29. mars 1891 i Paris) var en fransk kunstmaler. Seurat var elev ved École des Beaux-Arts i 1878 og 1879. Hans lærer var tilhenger av Jean Auguste Dominique Ingres. Unge Seurat var sterkt påvirket av Rembrandt og Francisco de Goya.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Seurat var sønn av en pensjonert rettsbetjent som hadde spart sammen en liten formue. Familien til mor tilhørte middelstanden. Mellom 1869 og 1876 gikk Seurat på forskjellige gymnas. Under Pariskommunen våren 1871 forlot Seurat-familien Paris og bodde i Fontainebleau. I løpet av skoletiden fikk han innsyn i malerkunsten gjennom en morbror som drev tekstilhandel og ellers var amatørmaler.

Årene 1875-77 gikk Seurat på et tegnekurs på en kveldsskole; kurset var ledet av billedhoggeren Justin Leqquien. På den tid var han opptatt av boka Grammaire des arts du dessin. Architecture, sculpture, peinture, jardins, gravure, eau-forte, camaïeu, lithographie (1867) av Charles Blanc, der han fanget opp tanken om at farger er underlagt lover, og som det gjelder å lære seg. På tegnekurset ble Seurat kjent med Edmond Aman-Jean; de to ble venner og begynte i februar 1878 på malerskolen École des Beaux-Arts. I mars 1878 gikk Seurat i malerklassen til Henri Lehmann, en lite kjent elev av Jean-Auguste-Dominique Ingres. Der ble han kjent med Ernest Laurent. Ved siden av studerte han i Louvre de gamle mestermalerne.

Maler

[rediger | rediger kilde]

Seurat avsluttet på 'École des Beaux-Arts' i 1879. Han bestemte seg for dette etter å ha vårt på 1879-utstillingen til impresjonistene, der en kunne se bilder av Edgar Degas, Camille Pissarro og Claude Monet. Seurat vendte seg mer og mer bort fra de akademiske idealer. Sammen med Edmond Aman-Jean og Ernest Laurent leide han et atelier.

Mellom november 1879 og november 1880 gjennomførte Seurat militærtjenesten i Brest. Etter militærtjenesten leide han seg et rom i Paris, der han siden malte sine verker. Mer enn noen annen kunstmaler var han opptatt av optiske problem og drev på med fysikk, geometri og forskjellige teoretiske verk.

Blanrt annet studerte Seurat det arbeidet Eugène Chevreuls hadde gjort med fargene (simultankontrast og fargekretsen). I året 1881 la Seurat og Aman-Jean ut på en liten reise i omlandet til Paris. Seurat fortsatte sine studier og undersøkte Nicholas Ogden Roods fargestudier og var opptatt med de verker Eugène Delacroix hadde laget i Saints-Agnes-kapellet i kirken Saint-Sulpice og der han prøvde ut systemet med komplementærfarger. Seurat sette seg inn i læren om kontrast, rytme og masse. Basert på studiene av fargeteorier eksperimenterte Seurat på tretavler og lerret, først med fargeblandinger, siden med separate fargeprikker.

I 1883 fikk Georges Seurat for første, og siste, gang stille ut et verk på Parissalongen, tegningen Portrett av Aman-Jean. Året etter ble hans første store maleri, Une baignade à Asnières, avvist. Straks etter ble dette bildet vist på utstillingen til en frittstående kunstnergruppe som kalte seg Societé des Artistes Indépendants.

Seurat ble kjent med Paul Signac og de to ble nære venner. Gjennom Signac fikk han de neste årene innpass i den kunstneriske avantgarde og kretsen av symbolistiske forfattere. I motsetning til mange andre samtidige kunstnere var han ikke omgitt av noen stor beundringsskare, ei heller særlig elsket av publikum. Seurat pleide kontakt med malere innenfor den realistiske retning, samt symbolister og dekadenter. I 1886 stilte Seurat ut maleriet Un dimanche après-midi d'Ile de la Grande Jatte og ni andre verker i den siste av impresjonistenes utstillinger. Malemetoden hans ble grundig og saklig forklart av kunstkritikeren Félix Fénéon. Den belgiske dikteren Émile Verhaeren inviterte Seurat til å delta på den neste utstillingen til avantgarde-gruppen Les Vingt.

De siste leveår

[rediger | rediger kilde]

I februar 1887 deltok Seurat, sammen med Signac, ved åpningen av Les Vingt-utstillingen. Der deltok han med syv malerier. Samme år gikk han med i gruppen som Paul Signac hadde dannet, de såkalte neoimpresjonistene, der blant andre Charles Angrand, Maximilien Luce og Albert Dubois-Pillet, ved siden av Seurat, var foregangsmenn for den pointillistiske maleteknikk.

I januar 1888 stilte Seurat, sammen med sine kunstnervenner, ut i lokalene til Revue Indépendante, en gruppering ledet av kunstkritikeren og anarkisten Félix Fénéon. Sommeren samme år reiste Seurat i Den engelske kanal. Der malte han flere marinemotiver. I februar året etter deltok Seurat ved to anledninger på Les Vingts utstilling i Brussel. Indre strid førte til at Seurat mer og mer fjernet seg fra sine kunstnervenner.

Av Jules Christophe fekk han i oppdrag å illustrere en av bøkene i serien Les Hommes d’Aujourd’hui av Fénéon. Om sommeren oppholdt han seg i Gravelines, der han på nytt malte sjømotiv av Nordsjøen. I 1891-utstillingen til Les Vingt i Brussel deltok Seurat, der han viste bildet Can-Can (Le Chahut) og seks landskapsmaleri. I Salon des Indépendants viste han det uferdige bildet Sirkuset.

I løpet av sitt korte liv produserte Seurat syv store malerier, 60 mindre, tegninger og skissebøker. Han holdt sitt privatliv veldig hemmelig, og ikke før hans plutselige død i Paris 29. mars 1891 (difteri) fikk hans venner vite om hans elskerinne, som var modell for hans maleri La Femme Qui Se Poudre.

Billedgalleri

[rediger | rediger kilde]
  • Une baignade à Asnières (1883–1884)
    Une baignade à Asnières (1883–1884)
  • Can-Can (Le Chahut) (1889–1890)
    Can-Can (Le Chahut) (1889–1890)
  • Un dimanche après-midi à l'Île de la Grande Jatte (1884)
    Un dimanche après-midi à l'Île de la Grande Jatte (1884)
  • Les Poseuses (1888)
    Les Poseuses (1888)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118613502, besøkt 12. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b RKDartists, «Georges Seurat», RKD kunstner-ID 72100[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, abART person-ID 7752, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 55576[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b RKDartists, RKD kunstner-ID 72100[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Reconstructed vital records of Paris, folio(s) 26/51, oppført som George Pierre Seurat, archives.paris.fr[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Vital records of Paris, inventarnummer 1891, Décès, 10 V4E 6464, archives.paris.fr, record number 1460[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 5358, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ det svenske Nasjonalmuséets kunstnerliste, utgitt 12. februar 2016[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Le cimetière du Père-Lachaise, side(r) 315[Hentet fra Wikidata]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Rainer Budde: Pointillismus. Auf den Spuren von Georges Seurat. Prestel, München 1997, ISBN 3-7913-1840-3.
  • Pierre Courthion: Georges Seurat. DuMont, Köln 1991, ISBN 3-7701-2701-3.
  • Erich Franz und Bernd Grove: Georges Seurat – Zeichnungen. Prestel, München 1984, ISBN 3-7913-0650-2.
  • Georges Seurat: Malerei auf den Punkt gebracht. Taschen, Köln 1999, ISBN 3-8228-6374-2.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Georges_Seurat&oldid=21621910»