Hopp til innhold

Hallingdal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hallingdal

Kart over Hallingdal

LandNorges flagg Norge
FylkeBuskerud
StatusRegionråd og Distrikt
Areal5 830 kvadratkilometer
Nettsidewww.regionraadet.no
Kart
Hallingdal
60°38′00″N 9°03′00″Ø
Kart over de historiske distriktene i Buskerud.
Panorama ved Brommafjorden

Hallingdal er et av de store dalførene på Østlandet. Dalen er U-formet og faller omtrent sammen med Hallingdalsvassdraget. Dalføret strekker seg nordvestover, fra nordenden av innsjøen Krøderen, gjennom de nordøstlige og nordlige delene av Buskerud fylke og er omgitt av høye fjell på begge sider.

Hallingdal er et av landets mest trafikkerte dalfører med Bergensbanen og riksvei 7. Med riksvei 52 og fylkesvei 50 har riksvei 7 forbindelser også til Sogn.[1]

Ved Gol bøyer dalføret vestover, sidedalen Hemsedal tar av nordover, og elva Hemsil gir tilsig til Hallingdalselva. Fra Ål tar en sidedal av mot nord til Leveld og Vats. Vest for Strandafjorden deler dalen seg i to. Hoveddalen mot nordvest fører til bygdesenteret Hol ved Holsfjorden. Ustedalen fører vestover langs elva Usta til Geilo.

Dalen har vært preget av smågårder, seterdrift og et karrig jordmonn, der ull, melkeprodukter og kjøttproduksjonen har vært hovednæringer gjennom århundrer. Fiske har vært tradisjonell matauk i de mange fjellvannene. Siden 1960-årene har dalen hatt en eksplosiv utvikling i turisme og hyttebygging. Dalen har også en rekke store og små hoteller og overnattingsbedrifter, både nede i dalen og oppe på fjellet.

Distriktet Hallingdal omfatter seks kommuner med til sammen 20 566 innbyggere (1. januar 2015)[2] og et samlet areal på 5 830 km².

Geografi og geologi

[rediger | rediger kilde]

Ustedalen er øvre del av dalføret mot Hardangervidda og strekker seg fra Ustevatnet til Hagafoss.[3]Ustedalselvi renner fra Ustevatnet sør for Hallingskarvet og Åni renner fra Strandefjorden nord for Hallingskarvet, og de to elvene løper sammen ved Hol der de blir til Hallingdalselva. Dalene er formet av isbreer med terskler mellom dypere partier og høye, bratte sider. Ved Hol er det et markert trinn i dalen. Dalbunnen er bred bortsett fra noen trange punkter («klyper»). Ved Gol løper Hemsedal ut i hoveddalen og tettstedet Gol ligger på grusvifte deponert av Hemsil. Fra Ustevatnet til Gol faller elven om lag 800 meter. Fra Gol til Krøderen gjennom nedre Hallingdal faller elven bare 70 meter. Dalsidene er bratte og skogkledde, og bebyggelsen er konsentrert i dalbunnen der elven har lagt opp fruktbare sletter. I vinterhalvåret siger kaldluft fra fjellet ned i dalbunnen der luften blir ytterligere nedkjølt, og temperaturen kan falle godt under - 30°C. Nesbyen har varmerekorden for Norge med 35,6°C 20. juni 1970. Hallingdal har et innlandsklima,[4] men ikke så utpreget som Gudbrandsdalen. De høye sommertemperaturene skyldes dels at Hallingdal ligger i ly av høye fjell. Østerdalen har ikke like høye sommertemperaturer. Det faller mer nedbør i fjellene rundt enn i selve dalføret. Rett etter istiden sto havet omtrent 200 meter høyere enn i dag og den salte fjorden omfattet Krøderen og strakk seg nesten til Nesbyen.[1]

Ål var et tradisjonelt sentrum i dalen og har blitt forbigått av Geilo med sine skiheiser og hoteller. Gol er det mest sentrale stedet i dalen med trafikknutepunkt, variert industri og videregående skoler. I sidedalen Votndalen har gårdene har tradisjonelt vært anlagt i solsidenes skråninger for å unngå frosten i dalbunnen. Da ny vei ble anlagt i dalbunnen ble det anlagt sideveier til bebyggelsen i midtlia.[4] Ved Ål omtales dalføret også som Åldalen.[5]

Skogshorn og Reineskarvet består av hardt, krystallinsk berg.[4]

Kraftutbygging

[rediger | rediger kilde]

Ved Hovet, Hol, Gol og Nes er det store kraftstasjoner som utnytter vannføring og fall i hovedelva og sideelvene. Fra Strandefjorden ved Ål går en 31,5 km lang tunnel til kraftverket ved Nes. Tunnelen har et tverrsnitt på 65 m2 og var ved anlegg trolig den lengste kraftverktunnelen.[6] Utbyggingene medførte blant annet reduserte vannføring over en strekning på 80 km. Bak utbyggingen sto særlig Oslo kommune for å forsyne byen med strøm.[1] Per 1991 var 76 % av Buskeruds vannkraftressurser utbygget.[7]

Kommunestruktur

[rediger | rediger kilde]
Hallingdals kommuner i blåfarger (Valdres i rød-rosa)

Hallingdal er inndelt i 6 kommuner:

Nummer Kart Navn Adm.senter Folketall[8] Areal[9] Målform[10] Ordfører Parti
3320
Flå kommune
Flå kommune
  Flå Flå 1 115 704,27 Bokmål Merete Høntorp Gandrud Ap
3322
Nesbyen kommune
Nesbyen kommune
  Nesbyen Nesbyen 3 301 809,63 Nøytral Tore Haraldset NBL
3324
Gol kommune
Gol kommune
  Gol Gol 4 986 532,5 Nynorsk Heidi Granli Ap
3326
Hemsedal kommune
Hemsedal kommune
  Hemsedal Trøym 2 666 753,51 Nynorsk Pål Terje Rørby Sp
3328
Ål kommune
Ål kommune
  Ål Ål 5 007 1 174,98 Nynorsk Solveig Vestenfor Ap
3330
Hol kommune
Hol kommune
  Hol Hol 4 496 1 854,54 Nøytral Petter Rukke Ap

Kommuneinndelingshistorikk

[rediger | rediger kilde]

I 1838 ble Hallingdal inndelt i kommunene Nes, Gol og Ål. I 1877 ble Hol skilt ut fra Ål. I 1897 ble Hemsedal skilt ut fra Gol. I 1903 ble Flå skilt ut fra Nes. I 1944 ble Dagali sogn fra Uvdal overført til Hol, med unntak av Tunnhovdgrenda som ble overført til Nore, se Numedal. (Kilde: Brøgger, Waldemar: Norge. Geografisk leksikon. Cappelen, 1963).

Administrasjon

[rediger | rediger kilde]

Kommunene samarbeider i Regionrådet for Hallingdal, og utgjør Hallingdal næringsregion (NHO). Området er domsmyndighetsområdet til Hallingdal tingrett under Borgarting lagmannsrett, og virkeområde for Hallingdal prosti under Tunsberg bispedømme. Distriktet utgjorde tidligere Hallingdal fogderi.

Tettsteder

[rediger | rediger kilde]

Tettsteder i Hallingdal, rangert etter innbyggertall 1. januar 2013 (kommune i parentes):[11]

Nesbyen
Skianlegg ved Geilo

Politikk

[rediger | rediger kilde]
Trond Helleland (H) fra Ål er innvalgt på Stortinget for Buskerud siden 1997.
Strandavatnet (regulert) med Hallingskarvet.

Egen valgkrets

[rediger | rediger kilde]

Hallingdal var en valgkrets i Buskerud amt ved stortingsvalgene fra 1906 til 1918. Ved disse stortingsvalgene praktiserte man en valgordning med direkte flertallsvalg i enmannskretser.[12] Hallingdal valgte således én representant og én personlig vararepresentant.

Valgkretsen Hallingdal hadde rundt 19 000 innbyggere og 9 000 stemmeberettigede etter innføringen av kvinnelig stemmerett. Herredene Sigdal og Krødsherad inngikk også i valgkretsen.

Valgresultat

[rediger | rediger kilde]
Valgår Samlingspartiet Venstre Socialistene
1. valgomgang 2. valgomgang 1. valgomgang 2. valgomgang 1. valgomgang 2. valgomgang
Stemmer Andel Stemmer Andel Stemmer Andel Stemmer Andel Stemmer Andel Stemmer Andel
1906[13] 1 252 40,5% 1 630 42,8% 1 144 37,0% 1 732 45,4% 654 21,1% 448 11,8%
1909[14] 2 631(FV og H) 59,2% 1 742 39,2% 65 14,6%
1912[15] 2 690(FV og H) 52,7% 2 133 41,8% 260 5,1%
1915[16] 1 384(H)
1323(FV) 		24,5%
23,3% 		3 050(H) 45,7% 2 386 42,1% 3 310 49,6% 572 10,1% 311 4,7%
1918[17] 3 220(H og FV) 52,7% 2 128 34,8% 744 12,2%

Stortingsrepresentanter

[rediger | rediger kilde]
Periode Representant Parti Vararepresentant Parti
1907–1909 Overrettssakfører Jørgen Jensen Jorde, Nes Venstre Gårdbruker Bernhard Tandberg, Nes Samlingspartiet
1910–1912 Gårdbruker Bernhard Tandberg, Nes Høyre og Frisinnede Venstre Lærer Kristen Christoffersen Kopseng, Sigdal Frisinnede Venstre og Høyre
1913–1915 Lærer Kristen Christoffersen Kopseng, Sigdal Frisinnede Venstre og Høyre Lærer I. Helgesen, Ål Høyre og Frisinnede Venstre
1916–1918 Gårdbruker Knut Knutsen Heje, Flå Venstre Lærer I. Slettemoen, Hol Venstre
1919–1921 Lærer og gårdbruker Kristen Christoffersen Kopseng, Sigdal Høyre og Frisinnede Venstre Gårdbruker E. E. Tollefsrud, Flå Høyre og Frisinnede Venstre

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Det gammelnorske navnet på Hallingdal var Haddingjadalr. Navneformen Hall- finnes første gang i 1443 i Diplomatarium Norvegicum.[18][19] Ifølge Sandnes og Stemshaug i Norsk stadnamnleksikon forklarer A.B. Larsen overgangen til Hall- som et resultat av naboopposisjon. De mener at førsteleddet kan være genitiv flertall av folkenavnet haddingjar og laget på samme måte som Hadeland og Hordaland, men er ikke sikre på dette. En annen forklaring de presenterer er at førsteleddet er personnavnet Haddingi. I Flateyjarbok er nevnt en Haddingr som konge over Hallingdal. I begge tilfelle mener Sandnes og Stemshaug at dette trolig er en avledning av gammelnorsk haddr som betyr 'kvinnehår'. Haddingi/Haddingjar må da tolkes som 'den/de langhårete'.[18]

Historie

[rediger | rediger kilde]
«Utsikt over Hallingdal» av J.C. Dahl.

Hallingdal (norrønt: Haddingjadalr) har sitt navn fra den tiden kong Hadding hadde makten i dalføret.[trenger referanse] Kong Hadding var en av småkongene som hersket i distrikts-Norge, før Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike på 800-tallet. Kong Haddings hovedsete skal ha vært på Garnås på Nes. Grunnen til at han holdt til akkurat her, var høyst sannsynlig de gode dyrkningsforholdene på stedet, angivelig etter at en stor meteoritt slo ned i dette området for flere millioner år siden (se Gardnos meteorittkrater). I tillegg gav denne beliggenheten godt utsyn over store områder av dalen, hvilket naturligvis var av stor strategisk betydning. Fra kong Hadding regjerte, og inntil på 1400-/1500-tallet, ble dalføret benevnt Haddingjadalr. Mot slutten av denne perioden var Halling-formen på vei til å innarbeide seg.[trenger referanse] Den gamle navneformen kom av haddr, som var norrønt for «kvinnehår», og kan ha vist til en mann med langt hår.[20]

Tradisjonelt har de nordvestre områdene i dalen vært nært knyttet til Vestlandet, spesielt i tiden før Bergensbanen ble lagt gjennom dalen. De sentrale og søndre delene har imidlertid vært nærmere knyttet til Østlandet, spesielt Ringerike, noe som ble forsterket med Bergensbanens åpning.[trenger referanse] Hallingdal og Valdres hørte periode til Gulatingets område[21] og i middelalderen til Stavanger bispdømme.

Hallingdal ble mest sannsynlig i hovedsak befolket fra Vestlandet og lå av den grunn opprinnelig under Gulatinget og tilhørte Stavanger bispedømme fra 1120. Etter makeskifte mellom bispene i Stavanger og Oslo, datert 10. april 1631, ble daværende Hallingdal og Valdres prosti lagt inn under Oslo bispedømme, og således Oslo lagdømme juridisk. Da Hamar bispedømme gjenoppsto i 1864, ble imidlertid Hallingdal og Valdres delt, idet Valdres ble lagt til Hamar, mens Hallingdal fortsatte som et geistlig distrikt under Oslo, der Ringerike og Hallingdal prosti ble opprettet. Disse ble imidlertid skilt i to prostier fra 1914, da Hallingdal prosti ble opprettet som eget prosti. Prostiet kom inn under Tunsberg bispedømme da dette ble opprettet i 1948, etter et Odelstingvedtak den 24. november 1947.

Prostesetet ligger i Ål, der Ål kirke er sognekirke. Torpo stavkirke er dalens eldste bygning.[22]

Mer om Hallingdal

[rediger | rediger kilde]

Det finnes i Hallingdal mange kjente hytteområder, nær flere små og store skianlegg, områder som;

Geilo og Ustedalen sett fra fly
  • Hol
    • Holsåsen
    • Sudndalen
Regnbue over dalen i juli
  • Ål
    • Bergsjø
    • Skarslia
    • Votndalsåsen, nær Reineskarvet
    • Liatoppen
    • Sangefjell
    • Primhovda sør, på toppen av Ål skisenter. 1000 moh, 8 km fra Ål sentrum
    • Torpo
    • Oppheim
  • Gol
    • Golsfjellet
    • Søråsen
    • Nystølfjellet
Utsikt ned Hemsedal fra Hydnefossen.
  • Hemsedal
    • Lykkja
    • Holdeskaret, nær Hemsedal Skisenter
    • Grøndalen
    • Skarsnuten
  • Nesbyen
    • Natten
    • Myking
    • Bøgaset
    • Nystølen
  • Flå
    • Vassfarfjellet
    • Høgevarde, nær Norefjell Skisenter
    • Reinssjøfjell

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Norge: Land og folk. Oslo: Cappelen. 1963. 
  2. ^ Statistisk sentralbyrå: Kvartalsvise befolkningsendringer 1. januar 2015
  3. ^ https://snl.no/Ustedalen
  4. ^ a b c Norge sett fra luften. Oslo: Det Beste. 1980. ISBN 8270100935. 
  5. ^ Reusch, Hans (1917). Norges geografi. Kristiania: I kommision hos T. O. Brøgger. 
  6. ^ Rødevand, Øivind (1982). Natur og kultur: geografi for den vidaregåande skulen. Oslo: NKS. ISBN 8250801431. 
  7. ^ WikipediaVerneplan for vassdrag IV: utredning nr 4 fra Kontaktutvalget kraftutbygging-naturvern ; avgitt til Olje- og energidepartementet, august 1991. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, Seksjon Statens trykning. 1991. ISBN 8258301977. 
  8. ^ Statistisk sentralbyrå (1. januar 2024). «Kvartalsvise befolkningsendringer». 
  9. ^ Kartverket. «Arealstatistikk for 2020». Arkivert fra originalen 11. mai 2020. 
  10. ^ Lovdata. «Målvedtak i kommunar og fylkeskommunar». Besøkt 16. januar 2008. 
  11. ^ Statistisk sentralbyrå: Tettsteder. Folkemengde og areal etter kommune. 1. januar 2013.
  12. ^ Haffner, Vilhelm (1949). Stortinget og statsrådet 1915–1945 : Med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814–1914. Oslo: Aschehoug. s. 69. 
  13. ^ «Norges offisielle statistik V.049.» (PDF). Statistisk sentralbyrå. 
  14. ^ «Norges Offisielle Statistikk. V. 128» (PDF). Statistisk sentralbyrå. 
  15. ^ «Norges Offisielle Statistikk. V. 189» (PDF). Statistisk sentralbyrå. 
  16. ^ «Norges Offisielle Statistikk VI. 065» (PDF). Statistisk sentralbyrå. 
  17. ^ «Norges Offisielle Statistikk VI. 150» (PDF). Statistisk sentralbyrå. 
  18. ^ a b Jørn Sandnes og Ola Stemshaug, red. (1980). Norsk stadnamnleksikon (2. utg.). Oslo: Det Norske Samlaget. s. 139. ISBN 82-521-0999-3. 
  19. ^ Leiv Heggstad, Finn Hødnebø og Erik Simensen (1990). Norrøn ordbok (4. utg.). Oslo: Det Norske Samlaget. s. 163. ISBN 82-521-3493-9. 
  20. ^ http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/programmer_nrk_hordaland/sprakspalten/1.6813356
  21. ^ https://snl.no/Gulating
  22. ^ Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1972. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hallingdal&oldid=24549666»