Hardingfele

Hardingfele laget av Knut Gunnarsson Helland.

Foto: Frode Inge Helland

Hardingfela er en norsk variant av fiolinen kjennetegnet ved at den i tillegg til 4 overstrenger har 4–5 underliggende resonansstrenger. Disse gir den spesielle klangen i ei hardingfele. Understrengene kan også medvirke til å forsterke lyden. Hardingfele blir mye brukt til fremføring av slåtter, tradisjonell instrumentalmusikk ofte til dans.

Hardingfelespill skiller seg fra den klassiske dur- og mollskalaen i europeisk musikktradisjon. Det kan være tostemt spill med innslag av overtoner og naturtoner. Hardingfeler er tradisjonelt rikt dekorert, til dels med stedegen stil, og fingerbrettet er vanligvis mønstret. Ei hardingfele har flatere stol og gripebrett enn på en vanlig fiolin noe som gjør det lettere å spille på flere strenger samtidig. Hardingfela har kortere strenger og er derfor stemt noe høyere.

Hardingfele og vanlig fele har dominert i hver sine deler av Norge. Hardingfele har for eksempel dominert i Hardanger, Numedal, Valdres og Telemark, mens vanlig fele har dominert på øvrige deler av Østlandet, i Trøndelag og på Nord-Vestlandet. NRK meldte i 2012 at det da var rundt 1500 hardingfelespillere i Norge og at kulturskolene hadde 250 elever som lærte hardingfelespill. Ifølge NRK var det da fem hardingfelemakere i Norge. I 2013 kom det frem at fire hardingfelemakere har det som levebrød. Opplæringen av felemakere skjer ved å gå i lære hos en erfaren felemaker som rekrutten hermer etter.

De eldste kjente hardingfelene ble bygget i Hardanger på 1600- og 1700-tallet. Hardingfelenes eldste opprinnelse er ikke entydig dokumenterte. Felene utviklet i Hardanger rundt 1700 og senere forente trolig elementer fra eldre feler med mange stiltrekk fra barokkfiolinen og andre samtidig strykeinstrumenter. Isak Botnen var sentrale i utvikling og produksjon av hardingfeler på 1700-tallet. På 1800-tallet ble hardingfeler videreutviklet i Telemark, særlig av Erik Jonsson Helland, til den formen som siden har bestått.

Historie

Betegnelse

Den første kjente bruken av betegnelsen hardangerfele er Henrik Wergeland i 1840. På 1800-tallet var hardangerfele eller hardingfele felles betegnelse for feletyper utviklet særlig i Hardanger. Etterhvert ble hardingfele fast betegnelse. Ordet er ikke oppført i Ivar Aasens Norsk Ordbog. Skriftlige kilder på 1700-tallet omtaler felene fra Hardanger som fiol eller violin uten at det ble skilt mellom feler med og uten understrenger og fiolin generelt. Muntlig betegnelse i dialekt er ikke dokumentert. Simon Olaus Wolff skrev i 1822 om «den lille broget malede Violin» som temmelig sikkert var en hardingfele.

Hardingfeleprosjektet

I 1993 satte Ole Bull akademiet, Bergen museum og Hardanger folkemuseum igang et hardingfeleprosjekt med formål å belyse hardingfelas eldste historie. Førsteamanuensis Bjørn Aksdal var prosjektleder. Bakgrunnen var blant annet at kildene særlig om 1700-tallet og tidligere var få og usikre når gjaldt for eksempel opphavspersoner og datering. Prosjektet skulle blant annet registrere så mange historisk relevante hardingfeler som mulig ved å spore opp og registrere i privat eller offentlig eie. Selve instrumentene var det viktigste grunnlaget for hardingfeleprosjektet. Datering av hardingfeler var en særlig utfordring for prosjektet.

Opphav og utvikling

Diskantfiolinen ble utviklet i Brescia på slutten av 1500-tallet og regnes som fullt utviklet i Cremona frem til 1740. Det er ikke kjent nøyaktig når fiolinen kom til Norge. Fra andre halvdel av 1600-tallet er det dokumentert fiolinspill på bygdene. Trolig ble den raskt spredt, kanskje fordi det fantes en tradisjon basert på et eldre feleinstrument. Fiolin er særlig omtalt i forbindelse med bryllup og andre fester. Det er kjent fra skriftlige kilder at spellemenn på bygdene ofte bygget sine egne fioliner.

På grunn av mangelfulle og usikre kilder er hardingfelas opprinnelse ikke sikkert fastslått. Det er to hovedhypoteser om opphavet:

1. Hardingfela er basert på gamle norsk instrument og noe omformet etter utenlandsk inspirasjon.
2. Hardingfela er videreutvikling av internasjonale instrumenttyper.

Det er uklart om hardingfela har oppstått i Norge helt uavhengig eller om den ble inspirert av lignende instrument i andre land. Understrengene kan være kopiert fra det norditalienske instrumentet viola d’amore. Instrumentforskeren Hortense Panum mener at hardingfela er en variant av den moderne fiolinen med understrengene kopiert fra viola d'amore eller lignende instrument. Flere forskere peker på at understrengene ikke er særegent for hardingfele. Arne Bjørndal konkluderte med at det er konsensus blant forskerne om at hardingfela ble utviklet fra internasjonale instrumenttyper og uten påvist forbindelse til eldre norske strenginstrument. Bjørndal tror ikke at viola d’amore var forbildet fordi den ikke ble introdusert før på slutten av 1600-tallet og viola d’amores understrenger er ikke kjent før 1720.

Ifølge Bjørndal er den flate stolen og det flate fingerbrettet en viktig detalj på hardingfela og finnes på de eldste eksemplarene: denne utformingen legger opp til en polyfon stil. Ifølge Bjørndal finnes det få europeiske paralleler og han antok at det kunne være en innovasjon eller en arv fra eldre instrumenter.

Kunnskapen om bygging og bruk av hardingfeler har i stor grad blitt overlevert muntlig og lite skriftlig er bevart om bygging av feler. De eldste opplysningen er knyttet til Isak Botnen og hans familie.

Den eldste bevarte, Jaastadfela, skal ha blitt laget i 1651 og det har trolig blitt laget feler før den tid i Hardanger. Jaastadfela er mindre og understrengene har mindre betydning enn i nyere feler. De fleste sikre dateringer av gamle hardingfeler er ellers fra midten av 1700-tallet. En fele av Isak Botnen fra 1692 er bevart. Ifølge Bjørn Aksdal var fele- og fiolinbygging underlagt danske regler om håndverksprivilegier som innebar at slike håndverkere skulle holde til i byene. Felemakerne kan ha unnlatt å signere arbeidene for å unngå straff for brudd på bestemmelsene. Reglene ble liberalisert fra 1750 og utover. På slutten av 1700-tallet var det i Bergen flere felemakere som laget både fioliner og hardingfeler.

I «Efterretninger fra Adresse-Contoiret i Bergen i Norge for 1766» nummer 46 omtales «Viol-Mageri» i Vigøers prestegjeld (Kvam herad) i Hardanger. Dette er en sentral kilde i beskrivelsen av Isaks og Tronds virksomhet. Isak Botnen døde i 1759 og sønnen Trond Botnen fortalte ifølge «Efterretningen» at faren som ung i 1670 hadde lært å lage fele av klokker og skolemester Lars Klark. Ifølge fremstillingen i Efterretninger skal Isak Botnen ha lært dekorasjoner av presten Didrik Muus på Stord; Muus var også treskjærer og maler. Isak og Trond skal ifølge artikkelen ha tjent godt på sine feler og de ble solgt i Røldal, Kongsberg og andre steder i "store mengder". Artikkelen var signert M og det antas å ha vært presten Marcus Schnabel eller Even Meldal. Eldre kilder som dette blander ofte sammen fiolin og fele.

Disse kildene inneholder mostridende opplysninger om Isak Botnens virksomhet blant annet var han bare 1 år gammel da han ifølge Efterretninger skulle ha gått i lære hos Lars Klark og da Austlands-Pål skal ha kommet til Botnen i 1640 lenge før Isak var født. Disse kildene sier lite om eldre tradisjoner for felebygging i Hardanger. Dateringen av Jaastadfela har vært omdiskutert. Ifølge Bjørn Aksdal kan dateringen likevel være korrekt og dersom Ole Jonsen Jaastad (1621-1694) drev felebygging i Ullensvang midt på 1600-tallet er det trolig at Isak kjente til dette. Aksdal formoder at Isak var kjent med lokal tradisjon med bygging av små feler og at inspirasjon utenfra (Austlands-Pål eller Lars Klark) dreide seg om fiolinbygging. Noen eldre bevarte feleskrin (fra før 1667) er svært små og for små til mange av de bevarte felene etter Isak. Det eldste bevarte feleskrinet er fra Voss og merket med året 1512 og av treverket er fra 1400-tallet. Aksdal konkluderer med at det fantes små feler i Norge fra tidlig 1500-tall. Den eldste kjente spellemannen i Kvam er Svein V. Hovland (1660-1742). Dokumenter fra Ullensvang (Jaastads hjemsted) tidlig på 1600-tallet omtaler lokale eller omreisende spellemenn; dette var trolig personer som benyttet et enkelt folkelig strykeinstrument.

Datering av Jaastadfela har vært omdiskutert blant annet fordi den neste sikre dateringen er på 1700-tallet og Jaastad-fela har likhetstrekk med disse yngre variantene. Etiketten med årstallet 1651 har på grunn av skriftformen vært tolket som siste del av 1700-tallet. En hypotese er at årstallet er tilføyd i nyere tid. Det er ikke sikker dokumentasjon for eventuell spredning av hardingfele til Telemark eller andre deler av landet før 1700-tallet. Sikker dokumentasjon om bruk av hardingfele finnes først ut på 1700-tallet.

Ifølge Arne Bjørndal ble hardingfela modellert etter den vanlige europeisk fela, men ble opprinnelig bygget mindre. Eldre norske instrumenter som langeleik, lur og horn hadde færre muligheter enn fele. Ifølge Bjørndal medvirket hardingfelen til en rikere folkemusikk i Norge.

I Numedal og Telemark begynte lokale felemakere å lage sin egen hardingfeler og det er bevart instrument fra slutten av 1700-tallet; de minste av disse hardingfelene har også blitt kalt telemarksfeler. Fra rundt 1820 utviklet Jon Eriksen Helland i Bø telemarksmodellen videre og han laget midt på 1800-tallet en større hardingfele som lignet mer på fiolin. Helland-felene ble trolig påvirket av Karl Rue og Olav Gullbekk, og disse ble kombinert med Tronds modell ifølge Arne Bjørndal. Helland-slekten ble en av de ledende felemakerslektene i landet og tradisjonen ble holdt levende til 1970-tallet. Først del av 1800-tallet var en blomstringstid for hardingfele. På midten av 1800-tallet ble hardingfelene stort sett laget med fire understrenger og etterhvert ble feler også bygget med fem understrenger. Hardingfela ble stadig mer like fiolin i formen. Brødrene Ellef Johnsen Steintjønndalen og Erik Johnsen Helland i Bø sto for den viktigste utviklingen og deres modell har bortsett fra detaljer bestått siden. I Helland-slekta var det 14 felemakere. Modellen utviklet på midten av 1800-tallet ga kraftigere lyd som passet i store konsertsaler og fremhevet i større grad den spesielle tonen i hardingfela.

På Vestlandet ført Johannes Bårdsen Tveit i Samnanger tradisjonen videre etter Trond; felen hans ble kalt Tveita-feler eller Samnanger-feler. Tveit brukte furu til lokk, svartor til bunn, ellers bjørk eller hassel. Anders Heldal hadde Tronds feler som modell og laget relativt små og runde feler.

Historiske hovedfaser

Ifølge Bjørn Aksdal er det tre hovedfaser i hardingfelas utvikling:

1. Gamle bondefeler
2. Feler laget av Isak Botnen med familie
3. Moderne feler av Telemarks-type

De eldre bondefelene kjennes i to hovedformer: En form fra Vestlandet som Jaastadfela og de små runde feler fra 1700-tallet; en annen form fra Telemark og Setesdal der felene var enda mindre (kjent fra slutten av 1700-tallet ved blant andre Olav Gullbekk og Karl Rue samt Jon Erikson Helland). På disse små «telemarksfelene» ble akantus introdusert som dekorasjon slik Rikard Berge beskrev dem.

Felemakervirksomheten i Botnen i Fyksesund la ifølge Aksdal grunnlaget for at de gamle bondefelene fikk navnet hardingfele. Fiolinen var trolig viktig inspirasjon og felene fra Botnen ble etterhvert større nesten like store som Erik Johnsen Hellands feler 100 år senere. Isaks feler var litt smalere og mer hvelvet enn Hellands feler. Felemakerne Johannes Bårdsen Tveit og Anders Heldal videreført tradisjonen etter Isak Botnen og hans familie. Det er uklart om Isak bør regnes som oppfinner av hardingfela eller om han bør regnes som en svært dyktig i å videreføre og utvikle det eksisterende.

Den tredje fasen i utviklingen er knyttet til Bø i Telemark der felemakeren Erik Johnsen Helland og broren Ellef Johnsen Steinkjønndalen virket. De eksperimenterte med ulike modeller over flere år og endte med den store, moderne hardingfeletypen rundt 1860. Dekoren fikk samtidig lokal stil fra Telemark. Hardingfelebyggingen ble etter dette dominert av Telemark. Felemakerne i Telemark fortsatte å bruke navnet hardingele på felene de laget trolig fordi felemakerne i Hardanger fortsatt hadde en sterk posisjon lenge etter at Isak og Trond var døde.

Understrengenes opphav

Det indiske instrumentet sarangi, som har over 30 understrenger, kan være inspirasjonen til understrenger på de britiske øyer.

På 1600-tallet fantes det på de britiske øyer feler med understrenger, trolig etter eksperimentering som begynte sent på 1500-tallet. Det indiske instrumentet sarangi har vært fremholdt som mulig inspirasjon. På den tiden var det nær kontakt mellom Vestlandet og de britiske øyer i forbindelse med trelasthandel. Det var særlig oppgangssaga som førte til oppsving i bruk av tømmer og Hardanger/Sunnhordland gjennomgikk et økonomisk oppgang med tyngdepunkt for trelasthandel i Granvin, Ullensvang og Ulvik. Handelen hadde så stort omfang at det ble etablert eget tollsted på Stord. Idag er Botnen i Fyksesund et isolert sted, mens den gangen var sjøen hovedveien og Botnen var ikke vanskelig tilgjengelig. Fra Botnen var det relativt kort vei over fjellet til Evanger og Voss. Understrenger var en kjent teknikk på 1600-1700-tallet. Tømmerhandel mellom Vestlandet og de britiske øyer kan ha medvirket til å spre kunnskapen. Viola d'amore og den svenske nyckelharpa fikk understrenger tidlig på 1700-tallet.

I England var det på 1700-tallet et instrument kalt violin d’amour som trolig var en viola d’amor med fire spillestrenger og fem understrenger. I Bayerisches Nationalmuseum finnes en violin d'amour med fire spillestreng er og fire understrenger laget i Bamberg i 1743. På 1700-tallet ble det bygget celloer med fire understrenger. Arne Bjørndal fremholder at understrenger var kjent på mange instrumenter før viola d’amor og understrenger på asiatiske instrumenter kan ha inspirert instrumentmakere på de britiske øyer. Bjørndal fremholder den omfattende kontakten over Nordsjøen på den tiden, særlig mellom Vestlandet og Skottland, samt Bergen som handelssenter.

Det er usikkert når understrenger ble tatt i bruk i Norge, det kan ha vært tidlig på 1600-tallet.

Isak Botnen med familie

Felebyggingen ved Isak Botnen og hans sønn Trond Flatebø er den eldste godt dokumenterte og det er mange grunner til å anta at hardingfelas historie begynner med Isak. Basert på antakelsen om at Jaastadfelas datering er feil har Isak blitt omtalt som oppfinner av hardingfela.

Isak og Trond var virksomme i Vikør (senere Kvam herad) i Hardanger. Det er nokså sikre biografiske opplysninger, bevarte instrumenter og skriftlig materialet om virksomheten. Den viktigste dokumentasjonen gjelder 1750-1760-årene. Det er bevart instrumenter fra tidlig 1700-tall, men kildene fra denne perioden er forøvrig usikre. Det regnes som sikkert at Isak bygget instrumenter, hardingfeler eller vanlige fioliner, fra rundt 1690 og Trond fra rundt 1720. Den nest eldste bevarte felene ette Isak er merket med årstallet 1720 og trolig ble fela reparert på 1800-tallet med blant annet ny bunn. Det er regnet som sikkert at Isak og Trond var sentrale i utvikling og spredning av fele med understrenger, men det er usikkert hvilken fase i hardingfelas utvikling de medvirket til og hvilke impulser de fikk utenfra. Isak bygget nokså sikkert barokkfioliner (som har noen likhetstrekk med hardingfele) og noen av forbildene var nokså sikkert utenlandske. Arne Bjørndal mente at Isak uten tvil hadde eldre feler å ta modell av og peker på at det sjøveien bare var 3 mil til Ullensvang der Ole Jaastad formodentlig laget blant annet Jaastadfela 20 år før Isak ble født.

Midt på 1600-tallet slo en felespiller kalt Austlands-Pål (død 1693), kanskje av taterslekt, seg ned i Botnen og Isak skal ha fått en fele av tysk type av Pål. Ifølge muntlige overleveringer skal Pål ha snakket et slags dansk. Arne Bjørndal hadde dette blant annet fra Nils N. Skaar. Isak skal ha brukt furu til lokk, og barlind eller svartor til bunn. Han foretrakk tørr, hard ved. Svigersønnen Sjovat Ålvik (senere kalt Sjovat Steinstø) i Indre Ålvik drev med felebygging som det er bevart to av. Isak flyttet til Indre Ålvik rundt 1750 og han laget da (over 80 år gammel) noen av sine beste feler. Isak tok tilbake navnet Skaar da han flyttet til Ålvik. Isak etterlot seg nær 500 riksdaler som var en betydelig sum på den tiden. Felene i boet ble verdsatt til 1 riksdaler hver.

Av de 20 bevarte felene etter Isak er 7 signert eller datert, og de øvrige 13 har så klare likhetstrekk at de tilskrives Isak. De har fra 1 til 6 understrenger, med 4 overstrenger og 4 understrenger som det vanlige. Trond laget også feler med 1 til 6 understrenger med 4 som det vanlige. Variasjonen i antall understrenger følger ikke noe tydelig mønster over tid.

Kroppen på de bevarte av Isaks feler er fra 30,4 til 35,6 cm med tendens til at han etterhvert laget større feler. Målt etter overflatearealet på kroppen var det også en tendens til større feler. Tronds feler varierte mellom 32,3 og 35,5 cm, og hans feler etter 1750 var 1,7 cm mindre enn de faren laget på samme tid. Målt etter overflate på kroppen laget Trond vesentlig mindre feler de siste årene. Fiolinen Trond laget i 1764 har nesten samme form som hardingfelene. Isak laget til å begynne med lokk og bunn som var tydelig hvelvet (runde), mens med tiden ble kroppen på felene hans stadig flatere. Trond gikk på samme måte og samtidig som faren mot mindre hvelving, mens han på slutten laget mange feler med høy hvelving.

Isak skal ha laget så gode vanlige fioliner at Johan Henrik Freithoff, hoffmusiker i København, brukte en av hans fioliner. Ingen av Isaks fioliner er bevart. En av Tronds fioliner bygget i 1764 ble funnet i Danmark i 1994 og er i god stand. Det er bevart omkring 50 feler etter Isak og Trond. Erik Pontoppidan beskrev i 1753 den høye kvaliteten på fiolinene bygget i Hardanger. Even Meldal var kapellan i Vikør fra 1757 laget manus med beskrivelse av Hardanger og Sunnhordland, og noterte der at innbyggerne er særdeles hendige og der finnes de beste «Viol-Magere». Marcus Schnabel født i Granvin begynte også på en beskrivelse over Hardanger, det ufullførte arbeidet ble senere sammenstilt av Hans Strøm. Schnabel nevner i beskrivelsen av Vikør på samme måte som Meldal de hendige Violinmagerne. Hardanger folkemuseum har bevart en vanlig fele fra 1692 laget av Isak. Det er registrert 20 bevarte feler etter Isak. Fra 1751 er det ved Stavanger museum bevart en fele med en enkelt understreng. Omkring år 2000 dukket det i tillegg opp en Isak-fele i Minnesota.

Nils Nilsson Skaar (1852–1948) fortalte en overlevert historie om at Isak rundt 1680 fikk en fidla som var et middelaldersk strenginstrument med form som en tresko og strengene ble slått med en liten trestokk. Da Isak fikk se den vanlige felen hos Austlands-Pål, skal han fått ideen om lage en kombinasjon av disse to. Flere av Isaks svogere var sjøfolk i utenriksfart. Sønnen Trond bosatte seg på gården Flatebø som tilhører samme grend som Botnen og skrev seg deretter for Trond Flatebø. Da Trond i 1762 flyttet til Ytre Ålvik fortsatte han å kalle seg Flatebø. Trond skal ifølge overlevert historie ha vært svært nøye og omstendelig med trematerialet blant annet skal han ha gravd treverket ned i myr, kokt materialet og tørket det i solveggen. Trond reiste til markedene i Røldal, Lærdal og på Kongsberg, og fikk der opp til 10 riksdaler for de beste instrumentene. Felene hans var særlig etterspurt i Valdres. Trond laget feler i tre størrelser. Det antas at Trond laget rundt 1000 hardingfeler og fioliner, av disse er 26 feler og en fiolin bevart. Verktøyskrinet hans er bevart i Ålvik. Trond døde i 1772 og etterlot seg da over 1400 riksdaler som var et betydelig beløp og han var en av de mest formuende i Hardanger.

Grenda Botnen ligger innerst i Fyksesundet. Isak ble født på Skåro lenger ute og overtok senere Botnen

Utbredelse

Se også: Hardingfeleområdet

De områdene hvor hardingfeler er vanlig er Telemark, Numedal, Hallingdal, Valdres, Setesdal, Hardanger, Nordhordland og videre langs Vestlandet til og med Sunnmøre.

I andre halvdel av 1700-tallet hadde hardingfela blitt vanlig på Vestlandet i området fra og med Hardanger til og med Sogn; rundt 1800 hardingfeler utbredt i Ryfylke, Hallingdal, Valdres og deler av Setesdal. Rundt 1750 var hardingfeler kjent i et større område blant annet ved at feler laget av Isak Botnen og sønnen Trond ble fraktet over fjellet og solgt i Valdres og på Kongsberg.

Rundt 1800 hadde hardingfela for en stor del forsvunnet fra Setesdal og vanlig fiolin dominerte. Da hardingfele kom på moten igjen rundt 1860 var det mange setesdøler som bygget om fiolinene sine med kortere hals, flatere stol og understrenger; denne varianten ble kalt setesdalsfele. Tidlig på 1900-tallet ble hardingfele tatt i bruk i Nordfjord (og til dels på Sunnmøre og etterhvert i noen bygder på Nordmøre og i Sør-Trøndelag); i Agder og Rogaland ble etterhvert hardingfele brukt av enkelte i kystbygdene, og på Østlandet har den vært noe brukt i Vestfold og på Hadeland. På slutten av 1900-tallet var det en nokså tydelig geografisk deling der vanlig fele dominerte i Hedemark, Østfold, mesteparten av Oppland, Nordmøre, Trøndelag og Nord-Norge. Hardingfela som et nasjonalt symbol på slutten av 1800-tallet bidro trolig til spredning til nye områder. Kjerneområdet regnes som Hordaland, Sogn, Sunnfjord, Telemark (unntatt kysten), Numedal, Hallingdal og Valdres. Konserter med hardingfele dyrket frem flere virtuoser som reiste rundt og imponerte lokale spellemenn. Ulike stiler i slåttemusikken følger for en stor del grensene mellom hardingele og vanlig fele.

Norske utvandrere til Nord-Amerika (etter 1825) kom for en stor del fra de indre bygdene i Sør-Norge og tok med seg en del tradisjoner derifra. Det er flere kjente spellemenn på hardingfele blant de norskættede. Senere på 1800-tallet fortrengte «gammeldans», vanlig fele og trekkspill til dels hardingfela. I noen «bygdelag» basert på opphavssted i Norge, for eksempel Valdres Samband, ble hardingfele og tradisjonell dans bevart. Rundt 1900 var det flere hundre tusen norskættede i USA og hardingfeleviruoser reiste fra Norge på turne i Midtvesten der det var mange med røtter i Norge. Lars Fykerud var blant de mest populære. Ola Mosafin og Knut Dale hadde konsertturnerer 1890-1900. I 1914 ble The Hardanger Fiolinist Forbundet of Amerika stiftet og i 1915 arrangerte Telelaget kappleik i Minnesota. Felemakerne, brødrene Gunnar og Knut Helland utvandret til USA i 1905 og etablerte felemakerverksted, med produksjon og reparasjon hardingfeler og vanlige feler, i Chippewa Falls, Wisconsin. Rundt første verdenskrigen var minst 362 norskættede spellemenn i Midtvesten. Hardingfela ble kritisert fra kristent hold i USA.

Spellemenn og fremføring

En stor mængde spile på violin, hvilken er av en egen og besynderlig dannelse. Deres musik beståer i egne opfindelser, hvori gives få modulationer, derefter dandser mannfolket med mange comiske bevægelser, medens fruentimret meget stadig gåer rundt om den dansende.

Sogneprest Will i Seljord (1786)

I Danmark og Norge på 1600-tallet fikk faglærte musikere i byene egne betegnelser som musikant eller instrumentalist, mens spillemann trolig ble etablert som betegnelse for felespillere som spilte til dans og underholdning på bygdene. Danske bestemmelser på 1600-tallet fastslo hvilke instrumenter du ulike samfunnsklassene kunne bruke til bryllupp: De øverste borgerne kunne bruke trompeter, mens håndverkere og lavere borgere bare kunne bruke trommer og strykeinstrumenter. Dette tyder på at instrumentene hadde ulik status. Dette mønsteret er senere kjent også fra Norge med fele som det dominerende festinstrumentet og av til trommer til seremoniell bruk.

Ole Bull hadde en hardingfele som han brukte under konserter utenlands, blant annet i Paris på 1830-tallet. I 1849 arrangerte Bull en konsert med Myllarguten, en ledende spellemann på den tiden, i Logen i Christiania. Bull skal ha sagt at han selv ikke var noe særlig god sammenlignet med Myllarguten. Jon Erikson Helland laget den første hardingfela til Myllarguten som holdt kontakt med felemakerne i Helland-slekta. Ola Mosafinn på Voss var Vestlandets motstykke til Myllarguten i Telemark. På slutten av 1800-tallet ble det vanlig at andre hardingfelespillere reiste rundt og ga konserter. For eksempel Hallvard Ørsal fra Nordmøre behersket både hardingfele og vanlig fele. Etterhvert fikk hardingfela status som nasjonalinstrument og som bærer av nasjonal musikkarv. Hardingfele ble også omtalt som hardangerviolin og vanlig fiolin ble til dels omtalt som tyskfele. Overføring fra danselokale til konsertsal førte til at dansetakt og stort slåtterepertoar ble mindre viktig hos utøverne: Kjente «konsertslåtter» ble viktig å kunne og artistisk eller virtuos fremføring ble ettertraktet. Rundt 1900 var reiste en del av de ledende spellemenn på turne i USA. En del danseslåtter ble gjort om til "lydarslått" (slåtter det skulle lyttes ikke danses til). Konsertsituasjonen krevde at slåttene fikk navn. Sjur Helgeland fra Vossestrand var en ledende skaper av konsertstil for hardingfele. Lydarslått har vært mindre utbredt på vanlig fele.

I hardingfeleområdet forble lenge muntlig overføring uten faste oppskrifter den vanlige måten å lære og formidle eksisterende musikk.

Den første felekappleiken («spillemannsprøve») ble avholdt i Bø i 1888, bare hardingfelespillere deltok. I 1896 arrangerte Vestmannalaget kappleik i Bergen med blant andre Edvard Grieg tilstede. Favoriseringen av hardingfele førte til at flere spellemenn fra Møre og Trøndelag gikk over til hardingfele. Den første landskappleiken hadde en feleklasse, mens ved den andre landskappleiken, i Molde 1923, var hardingfele skilt ut i egen klasse. Ole Bull lanserte på 1860-tallet ideen om et musikkakademi basert på den nasjonale musikkarven. Ole Bull-akademiet ble etablert på Voss i 1977 på initiativ av Sigbjørn Bernhoft Osa med spesialisering i hardingfele. Grieg var mye i Hardanger og var ofte til stede der folkemusikk ble fremført. Grieg tok inn blant annet hardingfelemusikk i sine komposisjoner.

På slutten av 1800-tallet ble fele på dansetilstelninger delvis utkonkurrert av trekkspill som hadde sterkere lyd. Religiøse vekkelser i siste del av 1800-tallet førte til at dans og felespill ble sett på som syndig og flere spellemenn følte seg tvunget til legge opp. Flere prester bad spellemennene om å slutte med det syndige håndverket. I en del bygder på Vestlandet ble felene brent på bål og for eksempel i Øvre Numedal forsvant mye av det gamle felespillet. Ola Mosafinn på Voss ble presset til å slutte som lærer fordi han spillte fele.

Mange og gode felemakere har trolig lagt grunnlag for aktivt folkemusikkmiljø og stigende musikalsk kvalitet fra 1800-tallet.

Hardingfeler spilles tradisjonelt alene på samme måte som annen norsk folkemusikk. En enkelt hardingfele gir i seg selv et rikt lydbilde og slåttemusikkens ornamenter og detaljer forsvinner lett i samspill med andre instrumenter. Eivind Groven, Alfred Maurstad og Sigbjørn Bernhoft Osa dannet en hardingfeletrio og var blant de første som samspillgruppene for hardingfele.

Det er registrert over 1000 slåtter for hardingfele og i tillegg kommer "former" eller varianter av hver av disse. Telemark har størst antall med 400 kjente slåtter.

Kjente hardingfeler og felemakere

Den eldste bevarte hardingfela, Jaastadfela, skal ha vært laget i 1651 av lensmann Ole Jonsen Jaastad (1621–1694) i Ullensvang. Fela har bare to understrenger, noe som er vanlig for de eldre felene.

Isak Nilssen Botnen (1669–1759) regnes som den første utvikler av den moderne hardingfela. Han var født på gården Skaar i Hardanger. Han lagde feler med varierende antall understrenger, oftest 2, men også opp til 6. Det finnes fortsatt ca. 15 hardingfeler han har bygd.

Sønnen Trond Isaksen Botnen (Flatabø) lagde omkring 1 000 hardingfeler. 30–40 av disse er bevart, og mange er gode og spillbare. Han bygde også den eldste norskbygde fiolinen som fortsatt er bevart. Den er datert til 1764 og er plassert i Hardanger Folkemuseum i Utne.

En annen velkjent fele er den såkalte «Gullhardingfela» som ble laget av Magne Kvamme. Denne hardingfela ble laget samme år som den fikk gull i Landskappleiken.

Gunnar Røstad (1874-1947) fra Øverbø ved Kristiansand laget 133 hardingfeler og 268 vanlige feler. Røstad brukte en Cremona-fiolin fra 1743 av Guarneri del Gesu som modell for de beste felene sine. Røstad bygget på Hellands ideer, lærte blant annet gjennom arbeid i filolinmaker A.C. Klevens verksted i Oslo og regnes som en av de dyktigste felemakerne.

Konstruksjon

En attraktiv hardingfele er kunstferdig utformet og ikke bare et instrument. Det er vanlig at kroppen på hardingfela er dekorert, og det kan være flere som dekorer en fele. Ofte er hodet på fela formet som et slags løvehode. Knut K. Steinkjønndalen (1887-1969) laget nær 1000 hardingfeler; han var rask og sikker i arbeidet og brukte 6 uker på en særlig fin fele.

Strengestolen er i hovedregel flatere enn på vanlig fiolin. Understrengene går under strengene de spilles på slik de resonnerer med uten å være direkte berørt av buen. Kroppen er generelt noe rundere og smalere enn i vanlig fiolin, og med åpnere lydhull. Dekorasjonen består av perlemor eller mosaikk på gripebrettet. Mange er avsluttet med et utskåret løvehode, noen eldre hardingfeler har kvinnehode i stedet eller et udefinert dyrehode. Det finnes en god del variasjon i utforming og dekorasjon, og den typiske utformingen har endret seg over tid.

Hovedtyper

Hardingfeler deles i to grunntyper, den eldre typen og den yngre typen, og det som skiller disse fra en vanlig 20. århundres fiolin er

Den yngre hardingfela

• Mye dekor
• Ofte 4 eller opp til 6 resonansstrenger (understrenger).
• Lokket er høyere hvelvet, på de nyere er det høyere rygg enn på de gamle hardingfelene, slik at du kan se tvers gjennom f-hullene fra siden
• Fingerbrettet er flatere og kortere enn gamle fela. Det samme er halsen
• Strengene er tynnere og lettere

Den eldre hardingfela

• Formen er tydelere smalere og mer kantete
• Generelt mindre
• De eldste hardingfelene hadde trolig bare to understrenger
• På den eldre er halsen rett (som på de fleste fioliner fra før 1800 der halsen ikke har blitt bygd om i ettertid) mens på den yngre heller den bakover
• Det er ingen lister innvendig
• Bassbjelken er skåret i ett med lokket
• lokk og bunn er mer hvelvet

Treverk og forarbeid

Det brukes særlig gran (som er et relativt bløtt treslag) eller lønn (et relativt hardt treslag som reflekterer lyden godt) til henholdsvis lokk og bunn i resonanskassen. Lakkering har også betydning for lyden i fela. Det brukes kvistfri trestamme på minst 30-50 cm i tverrmål. Gran vokst høyt over havet (rundt 800 meter i Norg og 1200 meter i Alpene) regnes som særlig godt egnet. Treverk med liten variasjon i bredden i årringene har vist seg best egnet. Tre som har vokst på tørr og mager jord gir små og jevne årringer, noe som ifølge erfarne felemakere gir den beste klangen i materialet. Hurtigvokst gran er lite egnet. Lønn har en annen struktur og treverk av lønn kan bredere årringer.

Jevnt og stabilt tremateriale oppnås ved felling midt på vinteren når treet inneholder minst veske. Tørking og annen behandling etter felling har vist seg avgjørende for å oppnå egnet råmateriale.

I boken om Gunnar Røstad står det at han brukte svartor i bunnen, gran i lokket, svartor eller selje i sargene og bjørk eller lønn i halsen.

Andre varianter

Felemakeren Ottar Kåsa har bygget en «hardingbratsj», en bratsj konstruert på samme måte som en hardingfele med resonansstrenger og dekorasjoner. Den brukes av Nora Taksdal i Kringkastingsorkesteret. Hardingbratsj en er beskrevet i Kåsas masteroppgave ved USN på Rauland. Kåsa arbeidet i 2022 med å utvikle og bygge en harding cello, en ide Erik Jonsson Helland hadde på 1860-tallet.

Dekor

Hardingfelene er tradisjonelt rikt dekorert. Det har generelt vært lite forskning på selve dekoren, dens opphav og eventuelle betydning. På Vestlandet har det vært vanlig med sjakkbrettmønster på gripebrettet. Isak Botnen og hans sønn Trond laget tre-fire typer hoder: Menneske (som regel kvinne), vanlig fiolinskropll og grotesk skapning samt dyrehode. For alle disse finnes tilsvarende i europeisk instrumentmakeri. Hode som forestiller drage er trolig en særnorsk variant.

Bruk

Ei hardingfele brukes gjerne til bygdedanser, som lausdans dvs,halling som er en solodans for menn og som inneholder akrobatiske elementer, slik som hallingkast, kruking osv, og til pardanser som, springar, gangar, vosserull, pols. Det er også tradisjonelt brukt til marsjer, t.d. Myllargutens bruremarsj. Instrumentet brukes også til nyere runddansslåtter, som vals, mazurka, reinlender o.l.

Det finnes også mange gode eksempler på kjente lydarlåter, hvor hardingfela ble og blir brukt. Lydarslåtter er til å lytte på, men ikke til å danse etter. Eksempler på lydarslåtter er Fanitullen, Kivlemøyene, Sankt Thomasklokkene på Filefjell. I Valdres har de en særegen lydarlåttradisjon.

Hardingfela er tatt i bruk i orkestermusikk. Allerede Johan Halvorsen gjorde det. Og senere har komponister som Eivind Groven, som selv var god utøver på instrumentet og hadde det i levende tradisjon fra Vest-Telemark, og Geirr Tveitt, brukt hardingefele som soloinstrument sammen med orkester. Geirr Tveitt skrev to konserter for hardingfele og orkester, i henholdsvis 1955 og 1965. Begge konsertene er spilt inn med Arve Moen Bergset som solist. Groven har skrevet for hardingfele og kor, f.eks i komposisjonen Margit Hjukse. Han arrangerte for to og tre hardingfeler og skapte nye, originale slåtter for instrumentet blant annet Sumarmorgon, Brønnslåtten og Svartufsen.

Hardingfela har blitt brukt i filmmusikk, deriblant i «Rohans tema» fra Ringenes herre: To tårn av komponist Howard Shore. Olav Luksengård Mjelva fra Røros medvirket til musikken i fjernsynsserien Maktens ringer som er inspirert av Ringenes herre.

Spilleteknikk og stemming

Strengene

Strengene på hardingfela er oftest tynnere enn på en fiolin. De har til felles med barokkfiolinstrengene i fransk senbarokk at a-strengen/kvarten er av uomspunnet tarm, g-strengen/basen er av omspunnet tarm, og d-strengen/tersen er av tarm med åpen (glissen) metallomspinning. I våre dager brukes oftest rene metallstrenger til e-strengen/kvinten, men inntil tidlig på 1900-tallet var strenger av uomspunnet lammetarm i utstrakt bruk. Hardingfela har også til felles med franske barokkfioliner fra tiden rundt 1700 at strengene er forholdsvis tynne og har lavt spenn. Dette står i sterk motsetning til både italienske barokkfioliner og tidlig romantiske fioliner, som begge hadde svært tykke strenger og høyt spenn. Den moderne fiolinen står mellom disse ytterpunktene, men noe nærmere den italienske tradisjonen. Resultatet av dette er at en spelemann på hardingfele gjerne bruker et lettere strøk enn en fiolinist. Klangen i fela er grannere, og instrumentet blir lett overdøvet av den mer høyrøstede klassiske fiolinen.

Sittende spelemenn

Spelemannen Knut Dale (1834-1921) fra Tinn i Telemark, med hardingfele. Dale tok kontakt med Edvard Grieg for å få nedskrevet slåttene. Johan Halvorsen skrev ned 17 slåtter etter Dale på oppdrag fra Grieg; og dette dannet deler av Griegs opus 72. Foto: Chris Engell, Minnesota.

Halfdan Egedius: Spill og dans (1896). Egedius tilbragte mye tid i Bø i Telemark, og dette maleriet henter motivet derfra.

Spelemannen pleier tradisjonelt å sitte under framføring. Grunnen er den at musikken er ment å danses til, og spelemannen markere takt med føttene. Som oftest vil spelemannen holde fela mer ned mot brystet enn fiolinisten, og utnytte håndleddet under strøkskiftet, mens fiolinister ofte bruker hele armen. Eldre spelemenn, som Myllarguten, kunne ofte ha fela helt nede på brystkassa.

Buen

Som oftest vil spelemannen bruke en svært kort del av buen under framføring. Dette gir utøveren anledning til å gjøre krappe tak, rullinger og kast med buen, noe som gir spillet en egen spenst. Noen steder er dette en viktig tradisjonsmarkør, som i Hallingdal.

Lengre bue ble favorisert i bygder der tradisjonen lå nærmere den fiolinistiske teknikken, som i Hardanger. Buene var fra starten av kortere og lettere enn de er i dag. Buene har, som felene, vokst med det skiftende bruksområdet for spelemannen og slåttemusikken.

Håndstilling på gripebrettet

Spelemennene holder seg tradisjonelt til førsteposisjon. Fraværet av posisjonsspill på hardingfela gjør at mange lar fela hvile i håndleddet på venstre hånd. Posisjonsspill dukket da heller ikke opp før sent på 1800-tallet, da de yngre spelemennene ønsket å vise større briljans i teknikken sin. Grepstrukturen varierer noe fra bygd til bygd, men spelemennene griper oftest over to strenger om gangen, i dobbeltgrep eller «tvigrep». Dette er lettere på hardingfela enn på en fiolin, fordi strengene ofte ligger nærere hverandre. Fela er konstruert for flerstrengt spill. I noen tradisjoner utnyttes også spill på løs streng for effektens skyld. Andre steder, som Valdres eller Vestlandet favoriseres spell på én streng av samme grunn.

Instrumentets størrelse

Felene var fra begynnelsen av mindre enn de er i dag. Felene til Jon Helland er et godt eksempel på dette. Det var ikke påkrevd at hardingfela skulle låte utover i konsertlokaler – det ble helst spilt i mindre stuer, eller på låvetrevet. Kroppen på fela vokste i takt med spelemennenes behov for større lokaler. Felene har vokst seg nærmere fiolinene i denne prosessen.

Stemminger (felestiller)

Se også: Skordatur

Felestille kommer av «å stille» det vil si stemme fela. Vanlig fiolin stemmes normalt med kvintintervaller mellom strengene og bare for folkemusikk stemmes det annerledes. Hardingfela stemmes ofte høyere enn en vanlig fiolin. Snitt-tonen er som oftest H, men fela kan unntaksvis stemmes helt opp til Ciss. I så fall snakker vi om «høgstilte» feler. Normalstille er A, D, A, E der den høyeste A-strengen ofte er stilt i området H til C.

Fraværet av posisjonsspill tradisjonelt blir kompensert med en lang rekke ulike stemminger eller felestiller (klassisk: scordatura). Disse stillene finnes både i og utenfor hardingfeleområdet. Alt i alt vil antallet felestiller som er registrert ligge rundt 25 for hardingfele og 5-15 for vanlig fele. På hardingfele blir også understrengene stilt om for å få best mulig klang. Med tanke på at felene skal stemme om både under- og overstrenger, er selve prosessen med stemming en møysommelig jobb for en spelemann. Spelemenn imellom vitses det med at det mest brukte felestillet av dem alle er «ustilt».

De ulike måtene å stemme hardingfela på gjør det vanskelig å skrive ned musikken med vanlige noter. Carl Schart, født i Bøhmen og bosatt i Bergen, fant en måte skrive ned slåtter og i 1865 ga han ut nedtegninger av slåttemusikk. Senere er viktig nedtegningsarbeid gjort av Arne Bjørndal, Truls Ørpen, Eivind Groven og Sven Nyhus.

Hardingfele som symbol

Granvin kommunevåpen

Bø i Telemark kommunevåpen

Hardingfela inngår i kommunevåpenet til Granvin herad i Hardanger, og til Bø kommune i Telemark. Begge kommunene har rike tradisjoner for hardingefelemusikk.

Bjørn Aksdal har i sin bok «Hardingfela, felemakere og instrumentets utvikling», Hardingfeleprosjektet, kommentert dette slik:

„Isak Nilsson Skår og sonen Trond Isakson produserte musikkinstrument lenge før omgrepet Hardingfele eksisterte. På midten av 1800-tallet var det ei nasjonal vekking som leita etter dei norske røtene, og når ein leita etter opphavet for norske feleproduksjon, enda ein i Hardanger. Isak og Trond laga altså "Hardingfeler" 100 år før omgrepet eksisterte.Namnet Hardingfele oppstod faktisk på eit tidspunkt då dei fleste "Hardingfelene" vart produsert i Telemark.”

Se også

• Felemakerslekten Helland

Litteratur

• Aksdal, Bjørn, and Sven Nyhus. Fanitullen: Innføring i norsk og samisk folkemusikk. Oslo: Universitetsforlag.
• Hardingfela felemakere og instrumentets utvikling, av Bjørn Aksdal og Hardingfeleprosjektet.
• Bjørndal, Arne (1985). - og fela ho lét: norsk spelemannstradisjon. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200072622. 
• Kaasa, Halvard (1997). Hardingfela. Grøndahl Dreyer. ISBN 8250424182. 

Eksterne lenker

• (en) Hardanger fiddle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Folkedans: Fela artikkel av Reidar Sevåg
• Norsk folkemusikksamling Feleverkene: Hardingfeleslåtter (Universitetet i Oslo, Institutt for musikkvitenskap)
• Hardingfelespelemann Christian Borlaug
• (en) The Hardanger Fiddle in Classical Music
• Hvor norsk er hardingfela?. Fra NTNUs nettsider (Besøkt 16. mai 2011)
• «DigitaltMuseum: Søk: 'hardingfele'».