Hopp til innhold

Ingemann Torp

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ingemann Torp
Ingemann Torp, ca. 1945–1950.
Født3. juli 1894[1]Rediger på Wikidata
Tønsberg
Død7. mai 1976Rediger på Wikidata (81 år)
Trondheim
BeskjeftigelseElektroingeniør, bedriftsleder, kunstsamler, politiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedNorges tekniske høgskole
BarnKåre I. Torp
PartiVenstre
NasjonalitetNorge
UtmerkelserRidder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1958)
Ingemann Torp på Commons

Erling Asbjørn Ingemann Torp (1894–1976) var en norsk industrileder.

Han var utdannet elektroingeniør fra NTH. Det meste av sitt yrkesliv hadde han ved NOBØ Fabrikker på Lade i Trondheim, hvor han var administrerende direktør fra 1938 til 1962 og styreformann fra 1959 til 1968. Torp har blitt kalt «NOBØs andre grunnlegger» for sin innsats i å ekspandere og modernisere fabrikken til en stor eksportbedrift.[2]

Torp skjøttet styreverv i Norsk Arbeidsgiverforening, Norges Industriforbund, Mekaniske Verksteders Landsforening, bankvesenet og ulike industriforetak. Han var også blant initiativtagerne til forskningsstiftelsen SINTEF og kredittforetaket Næringskreditt.[2]

Oppvekst

[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Tønsberg i 1894 som sønn av skoleinspektør Albert Andersen Torp (1868–1950) fra Skiptvet og husmor Julie Simonsen (1872–1958) fra Fredrikstad. Han vokste opp med fem yngre søsken på Lahellemoen i Glemmen herred ved Fredrikstad.[3]

Faren gav ungene en streng og gudfryktig oppdragelse med en tradisjonell forståelse av kristen moral, store ambisjoner for etterslekten og ofte juling. Moren var kunstinteressert og svært musikalsk, noe Ingemann Torp mente hadde preget barndomshjemmet.[4]

Utdannelse

[rediger | rediger kilde]

I trelastbyen Fredrikstad utviklet Torp en fascinasjon for skipsfart. Etter folkeskolen i 1908 fikk han endelig tillatelse av sin far til å mønstre på skonnerten «Snar».[5] Torp led lenge av sjøsyke på overfarten til England, og noe senere var han tilbake i Fredrikstad. Etter middelskolen i 1909 søkte han opptak ved Sjøkrigsskolen, hvor han ble avvist fordi han var nærsynt. Faren oppfordret ham innstendig til å gå gymnaset. I stedet fulgte han i sin to år eldre bestevenns fotspor i lære som elektriker ved Fredrikstad Maskinforretning. I årene før den første verdenskrig arbeidet han hos Francis Sønnichsen i Oslo.[6]

Torp og en av hans arbeidskamerater vendte stadig tilbake til tanken om å bli ingeniører. Mens de arbeidet på et anlegg i Askim, begynte de å ta kveldsundervisning. De leste matematikk, norsk, fransk, tysk og engelsk. Etter juletider i 1913 sluttet Torp i stillingen og gikk inn for å ta artium som privatist på halvannet år. Arbeidet frem mot de avsluttende eksamenene i 1915 var krevende, ifølge Torp selv, men han gikk ut med en sterk hovedkarakter.[7]

Ingeniørstudier

[rediger | rediger kilde]
Ingemann Torp i 1918.
Foto: Peder O. Aune/NTNU Universitetsbiblioteket

Han ble immatrikulert ved Det Kongelige Frederiks Universitet (dagens Universitetet i Oslo) høsten 1915, men hadde på denne tiden allerede vært to måneder i militærtjeneste på Oscarsborg som følge av den første verdenskrig. Etter et sykehusopphold grunnet akutt leddgikt og isjias, antagelig på grunn av de kummerlige forholdene i militæret, ble han dimittert i 1916. Han betvilte sin helse i så stor grad at han vurderte å ta en annen vei enn ingeniør, og han leste derfor til forberedende prøve for filologi med litteraturhistorie som hovedfag mens han lå på sykehuset. Torp virket deretter som lærervikar for en middelskoleklasse i Østfold i noen måneder.[8]

I 1916 ble han tatt opp som student ved elektronikklinjen ved NTH i Trondheim. Torp hadde dårlig råd, og uten offentlige stipendordninger måtte han klare seg på familiens oppsparte midler frem til 1918. Torp innfridde ikke bankenes krav til låntagere. I 1918 henvendte han seg til sin gamle sjef, som straks gav ham et rentefritt lån uten fastsatt tilbakebetalingsfrist.[9]

Styret i Studentersamfundet i vårsemesteret i 1919. Torp sitter lengst til venstre.

Det var i studietiden at Torp traff sin blivende kone, og de ble også forlovet i denne tiden. Torp var aktiv i debattene i Studentersamfundet fra 1918. Han var valgt til styremedlem for vår- og høstsemesteret i 1919. Han beundret radikalere som Edgar B. Schieldrop og Martin Tranmæl. I 1919 var Torp blant de sosialistiske studentene som stiftet Den Radikale Studenterforening, som sammen med sitt konservative motstykke var blant Studentersamfundets første politiske gruppedannelser.[10] Politisk modererte Torp seg betraktelig i løpet av 1920-årene.[11]

Blant Torps forelesere i studietiden var Richard Birkeland, Sem Sæland, Ole Sivert Bragstad og Ragnar Skancke.[9] Før de avsluttende eksamenene i 1920 mente legen ved NTH at Torp var overanstrengt. Legen forbød eksamenslesning før den siste dagen, skrev ut en resept på en kvart flaske portvin, og påla Torp å gå turer, ha det moro med forloveden, og tømme portvinsflasken rett før den siste eksaminasjonen. På eksamensfesten sa en av professorene at «den frekkeste av alle var dog ‘ingeniør’ Torp – det oste fyll av ham, og for å skjule det hadde han pyntet seg med en sterkt duftende, rød rose».[12] Torp hadde bestått og var ferdigutdannet elektroingeniør.

Yrkesliv

[rediger | rediger kilde]

Salgsagent og sjefingeniør

[rediger | rediger kilde]
Standard Telefon- og Kabelfabrik på Økern i Oslo i 1952.
Foto: Vilhelm Skappel/Oslo byarkiv
Ingemann Torp i 1932.
Foto: Peder O. Aune/NTNU Universitetsbiblioteket

Han var avdelingsingeniør hos Bergens Elektrisitetsverk 1921–1925, og i løpet av det siste året søkte han på en rekke stillinger ved andre elektrisitetsverk i landet uten å få noe tilbud. Ved siden av ingeniørstillingen drev han en del undervisning og artikkelskriving for å forsørge familien i en økonomisk vanskelig tid.[13]

Torp ble imidlertid lagt merke til av direktøren i Skandinaviske Kabel- og Gummifabrikker i Oslo, som på sin side var på jakt etter en ny salgsagent på Vestlandet for bedriftens kabler og ledninger.[13] Torp startet egen agenturforretning, hvor han ble bistått av sin kone, på Torgallmenningen[14] i Bergen samme år. Etterspørselen og kjøpekraften var svært mangelfull, men etterhvert fikk han på plass avtaler med mindre elektrisitetsverk, hvor man hadde montører med lavere teknisk utdannelse. Han fikk solgt dem kabler og ledninger, så lenge han ytet av sin tekniske innsikt som gratis kundeservice.[15]

Fra 1927 var han konsulent i spesielle tekniske spørsmål og i markedsføring for Skandinaviske Kabel- og Gummifabrikker.[16] I 1929 ble bedriften oppkjøpt av det amerikanske konsernet International Telephone & Telegraph, som i Europa gikk under navnet Standard Telephones & Cables. Torp ble tilbudt stillingen som sjefingeniør ved konsernets fabrikk på Økern i Oslo, Standard Telefon- og Kabelfabrik. Etter en kort studietur til en av konsernets fabrikker i Woolwich i England ble Torp tilsatt i stillingen fra 1931. I de første årene slet Standard Telefon- og Kabelfabrik med arbeidskonflikter, men midt i 1930-årene bedret situasjonen seg betraktelig.[17] For eksempel deltok han i fabrikkens første tarifforhandlinger med funksjonærforeningen i 1935.[18] Frustrert over stadig vanskeligere arbeids- og ledelsesforhold, særlig opp mot konsernledelsen, søkte han på den ledige stillingen som administrerende direktør ved Norsk Bøttefabrik på Lade i Trondheim i 1938.[17]

Torp var inspirert av taylorismen.[19] I 1938 var han med på å danne rasjonaliseringsgruppen i Polyteknisk Forening. Rasjonaliseringsgruppens kurs- og foredragsvirksomhet skulle få stor betydning for forsknings- og utviklingsarbeidet i industrien på Østlandet.[20]

Administrerende direktør i NOBØ

[rediger | rediger kilde]
Fra blikkemballasjeavdelingen.
Fra radiatoravdelingen.

Torp ble kontaktet av styreformannen i Norsk Bøttefabrik, og sommeren 1938 dro han til Trondheim for å besiktige bedriften. Torp undertegnet en avtale med styret, og sendte straks sin oppsigelse til kabelfabrikken i Oslo. Ved Torps tiltredelse var Norsk Bøttefabrik en godt konsolidert bedrift med gode bygninger og en stor maskinpark, mindre enn halvparten så stor som kabelfabrikken, eid av mange småaksjonærer og ledet av et godt styre. Fabrikkens navn var lite dekkende, etter Torps mening. Foruten blikkbøtter produserte den en rekke andre jernvarer, blikkemballasje og sentralvarmeradiatorer.[17]

Våren 1939 utarbeidet han en langtidsplan for utvidelse og modernisering av hele bedriften. Allerede høsten samme år satte Torp i gang byggingen av to nye fabrikkhaller på henholdsvis 1 360 m² og 1 000 m².[21] I 1940 endret fabrikken navn til NOBØ Fabrikker. Fabrikken fikk også økenavnet «Bøtta».[22]

Etter arbeidskonflikter i midten av 1930-årene, før Torps tid, ble samarbeidet mellom fabrikkledelsen og organiserte i Jern- og metallarbeidernes forening forbedret. NOBØ ble flere ganger «fremholdt som eksempel for andre bedrifter».[23]

Verdenskrig og gjenreisningstid

[rediger | rediger kilde]
Fra NOBØ-brannen i 1949.

Alle planer om utvidelser ved NOBØ ble stanset ved angrepet på Norge i 1940. Noen dager etter angrepet ble en sentralkomité for næringslivet i Trondheim, med 13 underliggende bransjekomiteer, dannet uavhengig av de sentrale myndighetene. Torp avslo forespørselen om å lede sentralkomiteen, men påtok seg ansvaret for å lede bransjekomiteene og være deres bindeledd til sentralkomiteen. Under unntakstilstanden i Trøndelag i 1942 ble sentralkomiteen oppløst og NOBØs styreformann avsatt av okkupasjonsmyndighetene.[24]

Okkupasjonsmyndighetene klassifiserte NOBØs virksomhet som «livsviktig», noe som skulle favorisere den med kvoter for råvarer, og forhindret de ansatte å bli utkommandert til såkalt arbeidstjeneste. For okkupasjonsmyndighetene var blikkemballasje og jernvarer mest interessante, men også radiatorer til brakker. Torp saboterte for okkupasjonsmakten ved å oppgi feilaktige eller villedende opplysninger om produksjonen. Da råvareforsyningen ble dårligere, var det den mer provisoriske produksjonen av pappemballasje som holdt NOBØ gående. Før jul i 1944 var fabrikken tom for råvarer. Fabrikkens siste krigsprodukt var håndlykter fremstilt av platerester og glasskår.[25] Lønningene var stabilt lave under krigen, og antallet ansatte økte fra 209 i 1939 til 330 i 1948.[26]

På pinseaften i 1949 ble NOBØ-fabrikken totalskadd i brann. Brannen ved NOBØ skapte avisoverskrifter i et land i gjenreisning etter krigen, fordi fabrikken «dekket en stor del av landets behov for sentralvarmeradiatorer og jernvarer».[27] Forsikringsverdien på anlegget og varene var rundt 9 millioner kroner i datidens pengeverdi. Planene for gjenoppbygging var lagt allerede under krigen, da man antok at fabrikken var et utsatt bombemål. I mars 1951 var nye fabrikkbygninger på ca. 14 000 m³ ferdigstilte og produksjonskapasiteten utvidet med anslagsvis 50–60 %.[28]

Markedsleder

[rediger | rediger kilde]
NOBØ Fabrikker på Lade i 1960.
Foto: Fjellanger Widerøe/NTNU Universitetsbiblioteket

På Torps tid pleide fabrikken tett kontakt med NTH. Direktørene Torp ved NOBØ og Birger Solberg ved Ila og Lilleby Smelteverker var blant initiativtagerne til forskningsstiftelsen SINTEF i 1950.[29] Torp og Solberg forble sterkt interessert i stiftelsens utvikling.[30] Torp var styreformann i SINTEF 1954–1955.[31] Fra NTH var professor Sigurd Per Andersen styremedlem i både NOBØ og SINTEF.[29] I 1958 ble Torp styremedlem i Industriens Forskningsforening.[32]

Etter brannen tok NOBØ i bruk utstyr som gjorde fabrikken konkurransedyktig overfor italienske og franske leverandører av forsvarsmateriell. NOBØ begynte med å levere ammunisjonsbeholdere til NATO. I slutten av 1950-årene tok disse ordrene slutt, og produksjonen ble omstilt til blant annet lyddempere for Volvo, kjøleradiatorer for transformatorer og containere for raketter. Den største produksjonsøkningen kom likevel innen varmeapparater og kontor-, arkiv- og lagermateriell. Markedsadgang gjennom EFTA-avtalen gav et oppsving for den norske verkstedindustrien i 1960-årene.[33] NOBØs salg av elektriske panelovner økte fra 500 i 1960 til 250 000 i 1967.[34] I samme periode ble fabrikken utvidet med 5 haller til ca. 28 000 m³.[35] I 1968 hadde virksomheten rundt 700 ansatte.[36]

Torp avgikk med pensjon fra direktørstillingen ved 68-årsalderen i 1962, men satt som styreformann til 1968.[35]

Styre- og organisasjonsarbeid

[rediger | rediger kilde]
Arbeidsutvalget i N.A.F. i 1950. Torp sitter lengst til høyre.

I årene før okkupasjonen var Torp virksom i ulike bransjeforeninger og i de fire pris- og kvoteregulerende sammenslutningene der NOBØ var med.[37] Torp var formann i Trøndelag Industriforening 1938–1941 og medlem av sentralstyret og arbeidsutvalget i Norsk Arbeidsgiverforening 1939–1951 (avbrutt av krigsårene 1941–1945).[38]

Like etter krigen representerte han Norsk Arbeidsgiverforening i Landsrådet for produksjonsutvalg 1946–1951. Torp var medlem av hovedstyret i Norges Industriforbund 1947–1949 og 1955–1957, formann i den nordenfjelske krets av Mekaniske Verksteders Landsforening samt medlem av hovedstyret i landsforeningen 1957–1960.[39] Han engasjerte seg også i Den Norske Ingeniørforening, hvor han blant annet tok til orde for at flere ingeniører burde starte egne industriforetak.[40] I 1951 var han president for Trøndelag Industrimesse, landsdelens største i sitt slag siden Trøndelagsutstillingen 1930.[41]

Da Raufoss Ammunisjonsfabrikker, Kongsberg Våpenfabrikk og Horten Verft ble omdannet fra militære bedrifter til statseide industribedrifter i 1947, ble Torp forespurt om å være direktør eller styreformann for alle tre. Han avslo, men godtok samme år å være styreformann ved fabrikkene på Raufoss og Kongsberg, noe han var frem til 1951. Han var styreformann ved Bergens Privatbanks avdeling i Trondheim 1954–1962.[42]

Han var medlem av Trondheim bystyre for Venstre 1946–1950, i den første tiden som varamedlem.[43] Som bystyremedlem ble han valgt til styremedlem i det kommunale selskapet Trondheim Elektrisitetsverk.[42]

Ekteskap og barn

[rediger | rediger kilde]

Ingemann Torp giftet seg i Nidarosdomen i 1921 med telegrafist Olga Lorentze Parelius (1897–1988) fra Bakklandet i Trondheim.[44] Hun var datter av Martin Christian Parelius (1856–1938), skipper og senere los i NFDS,[45] og husmor Grethe Anna Dahl (1872–1940), som begge opprinnelig kom fra Meløy på Helgeland.[46] Ingemann og Olga Torps eneste barn var Kåre I. Torp (1923–2009), som overtok som administrerende direktør ved NOBØ etter faren i 1962.

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

I 1958 ble han tildelt NOBØ-medaljen, en utmerkelse for 25 års sammenhengende virke eller for spesiell innsats for fabrikken. I 1958 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.[32] I 1964 ble Torp tildelt Trondhjems Kunstforenings bragdmedalje for sitt arbeid med et av foreningens fond; han var styreformann 1947–1948.[47]

Ingemann Torps vei på Lade i Trondheim er oppkalt etter ham.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Ingemann_Torp[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Torp (1968), s. 135–137. Biografiske opplysninger nedskrevet av NOBØs styre.
  3. ^ «Folketelling 1910 for 0132 Glemmen herred. Erling Torp». Digitalarkivet. Besøkt 20. mars 2015. 
  4. ^ Torp (1974), s. 7.
  5. ^ Torp (1974), s. 9.
  6. ^ Torp (1974), s. 19–29 og Jor (1994), s. 9–19.
  7. ^ Torp (1974), s. 30–31.
  8. ^ Torp (1974), s. 34–46.
  9. ^ a b Torp (1974), s. 47–50.
  10. ^ Torp (1974), s. 53–58, Lind (1986), s. 157 og Brochmann (1935), s. 111–112.
  11. ^ Torp (1974), s. 65.
  12. ^ Torp (1974), s. 51.
  13. ^ a b Torp (1974), s. 68.
  14. ^ Arnesen og Kielland (1928), upaginert.
  15. ^ Torp (1974), s. 70.
  16. ^ Torp (1974), s. 80.
  17. ^ a b c Torp (1974), s. 109.
  18. ^ Moen (1960), s. 5–6.
  19. ^ Thorsen (1969), s. 114–117.
  20. ^ Hellern (1963), s. 41–42.
  21. ^ Torp (1968), s. 45.
  22. ^ Torp (1968), s. 8.
  23. ^ Skjærvø (1985), s. 45–46.
  24. ^ Torp (1974), s. 129–130 og 133 og Torp (1968), s. 54–59.
  25. ^ Torp (1968), s. 54–59.
  26. ^ Torp (1968), s. 74.
  27. ^ VG (1949).
  28. ^ Torp (1968), s. 75–92 og Torp (1974), s. 155–157.
  29. ^ a b Østby (1991), s. 5–6.
  30. ^ Augland (1975), s. 15–21 og Kvaal (1999), s. 25–27.
  31. ^ Augland (1975), s. 66.
  32. ^ a b Steenstrup (1973), s. 567.
  33. ^ Torp (1968), s. 92–98 og Torp (1974), s. 158–160.
  34. ^ Adresseavisen (1968).
  35. ^ a b Torp (1968), s. 98.
  36. ^ VG (1968).
  37. ^ Torp (1974), s. 127.
  38. ^ Steenstrup (1973), s. 567 og Petersen (1950), s. 631.
  39. ^ Steenstrup (1973), s. 567 og Flaatten (1964), s. 102–105.
  40. ^ Valmot (1961), s. 66 og 174.
  41. ^ VG (1951).
  42. ^ a b Steenstrup (1973), s. 567 og Torp (1974), s. 145–146.
  43. ^ Steenstrup (1973), s. 567 og Adresseavisen (1945).
  44. ^ «Klokkerbok for Trondheim prestegjeld, Domkirken sokn 1921-1934 (1601M2). Erling Asbjørn Ingemann Torp». Digitalarkivet. Besøkt 20. mars 2015. 
  45. ^ «Kommunal folketelling 1925 for 1601 Trondheim kjøpstad. Martin Kristian Parelius Christensen». Digitalarkivet. Besøkt 21. mars 2015. 
  46. ^ «Klokkerbok for Meløy prestegjeld 1888-1907 (1837Q). Martin Kristian Parelius Kristiansen». Digitalarkivet. Besøkt 21. mars 2015. 
  47. ^ Kristiansen (1973), s. 26–27 og 35.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Bøker og vitenskapelige artikler


Avisartikler

  • «Liten forskjell på stemmeantall for representantene i bystyret». Adresseavisen: 3. 7. desember 1945. 
  • «Fra sinkbøtter i Koefoedgeilene til computer-techniques på Lade». Adresseavisen. 22. mars 1968. 
  • «Millionbrannen i Trondheim vil sinke gjenreisningen». VG: 4. 7. juni 1949. 
  • «Trønderfylkene mønstrer sin industri og sitt næringsliv». VG: 4. 6. august 1951. 
  • «Rundt børsen». VG: 23. 11. mars 1968. 


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ingemann_Torp&oldid=24142825»