Renessanse og reformasjon i Europa

Denne delen av Europas historie er del av Tidlig moderne tid

Artikkelen inngår i serien om Europas historie
Epoker
Antikken Tidlig middelalder Høymiddelalderen Senmiddelalderen Tidlig moderne tid Renessanse og reformasjon (1453–1556) Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) Opplyst enevelde (1648–1789) Europa på 1800-tallet Første verdenskrig Andre verdenskrig Den kalde krigen Den europeiske union

Renessanse og reformasjon i Europa foregikk i en periode fra omtrent 1450 til 1556, innenfor den større tidsperioden omtalt som tidlig moderne tid. Kjennetegn ved denne perioden er gjenoppdagelse av antikkens kunst og kultur; en kunstnerisk utvikling der perspektiv og anatomisk fremstilling ble mer presis; et sterkere fokus på humanisme enn tidligere; boktrykkerkunsten og spredningen av ideer; oppdagelsestiden med oppdagelsen av Amerika, sjøveien til India og senere rundt verden; krav om reform av den katolske kirke som førte til at kirken ble delt (i ettertid kjent som reformasjonen) i den katolske og den protestantiske; økte kapitalistiske trekk innen handel; og fremveksten av sterkere nasjonalstater på bekostning av adelens makt.

Denne utviklingen skjedde ikke i et vakuum. Den katolske kirke hadde siden 1300-tallet hatt dalende oppslutning i en periode med indre maktkamp og avlatsbrev. Kunsten hadde også begynt å utvikle seg i Italia, og det samme hadde bankvesenet som ble avgjørende for økonomien i renessansen. De antikke tekstene var kjent i øvre sosiale lag lenge før 1400-tallet, selv om de ikke var allment tilgjengelige. Føydalismen hadde begynt å miste makten allerede på 1300-tallet i Vest-Europa.

På den annen side var flere av nyvinningene fremmede i flere områder av Europa lenge etter at de ble fikk sitt utspring i Nord-Italia. I tillegg var Øst-Europa mindre preget av reformasjonen, og føydalismen sto sterkt i lang tid der. På Balkan ble dette en periode under Det osmanske rikes herredømme. Oppdagelsen av Amerika fikk heller ingen direkte betydning for andre land enn Spania og Portugal i denne perioden, det var først senere at nederlendere, franskmenn og briter ble involvert i den nye verden.

Bakgrunn

Utdypende artikkel: Senmiddelalderen

Navnet «Renessansen» var et samtidig begrep, det vil si at det ble brukt av folk i den tiden som den omfatter. For dem var perioden markeringen på gjenfødelsen av all filosofi, kunst, poetikk, talekunst med mer som de opplevde forsvant i middelalderen. Der middelalderen ble sett på som å ha altfor sterkt fokus på Gud og det hinsidige og i tillegg bakstreversk, var renessansen det motsatte, framtidsrettet og opptatt av humanisme, det vil si mennesket i sentrum. Selv om filosofer som Aristoteles og Platon var godt kjent, var dette en tid der en rekke andre storheter fra antikken, som Seneca, Cicero og en rekke filosofer, matematikere, medisinere, akademikere og vitenskapsmenn, ble gjenoppdaget. Gresk og romersk filosofi utfordret kirkens hegemoni, het det. I realiteten var ikke overgangen fullt så markant, og middelalderen, i det minste høymiddelalderen og senmiddelalderen, var ikke så bakstreversk. Overgangen regnes av flere samtidige som langt mer glidende og varierende fra sted til sted. En tolkning er at overgangen mellom middelalder og renessanse var langt mer glidende.

Senmiddelalderen, som regnes fra omtrent 1300 til 1450, var i stor grad påvirket av politisk kamp mellom konge, adel og kirke, av religiøs krise og splittelse, av pest og store dødsfall, av en økende selvbevisst i den lavere del av tredjestanden, altså borgere, bønder, arbeidere og handverkere, og av store skiller mellom Øst-Europa og Vest-Europa. Dette var også en periode der styreformen føydalisme, der bønder ikke eier egen jord, og der de betaler leie og utfører pliktarbeid på adelens gårder mot beskyttelse og juridisk hjelp, ble stadig mer avleggs i Vest-Europa. Bakgrunnen for føydalismen var at kongen selv ikke var i stand til å beskytte befolkningen, og var avhengig av støtte fra adelsmenn i distriktene. I renessansen ble imidlertid kongene stadig sterkere, mens pesten, som saumfarte landene, gjorde at adelen fikk færre folk til å arbeide med jorden. Adelen fikk derfor færre inntekter og færre bønder til hærene sine. Flere steder i vest, særlig i hva som i dag er Storbritannia, ble pengeøkonomi og maktsentralisering vanligere. Skillet ved 1450 skyldes at en rekke hendelser mellom 1453 og 1457 fikk stor påvirkning på perioden som fulgte. Dette inkluderer avslutningen av hundreårskrigen, innføringen av boktrykkerkunsten, Konstantinopels fall (byen som i dag er kjent som Istanbul ble erobret av osmanerne i 1453) og en markant utvikling av malerkunsten.

Italia: Handel skaper utvikling (1200–1450)

Utdypende artikkel: Den italienske renessansen

Den italienske byen Firenze kom kraftig på 1300-tallet og fremover, og konkurrerte om hegemoniet med Venezia og Milano.

De italienske bystatene Venezia, Genova og Pisa handlet direkte med Egypt, Østromerriket og andre i Midtøsten. Dette innebar at de hadde nærmest monopol på varer fra Kina, India og krydderøyene. Selv om enkelte av disse varene bare kunne lages i østlige klimaer, som krydder, var det enkelte av dem som kunne reproduseres i Europa, deriblant silke. Disse byene, og Firenze noe senere, ble i praksis selvstendige bystater. Handel med det østlige Middelhavet ga også kunnskap som fikk betydning. Allerede på 1200-tallet skjedde en revolusjon innen handel og regnskap i Italia. De romerske tallene ble erstattet av indo-arabiske, som gjorde regning og bruk av desimaler mulig. Det var særlig matematikeren Leonardo Fibonacci som innførte dette tallsystemet til Pisa og nærliggende byer. Tallsystemet gjorde at handel ble enklere og raskere, spesielt ved sløyfing av brøker.

En av de revolusjonerende tankene innen handel i Italia var at i stedet for å arbeide seg opp en stor formue og så gi seg på topp, ble det oppdaget at man kunne investere overskuddet videre i andre forretninger. Slik fikk handelsmenn nye og mer ambisiøse handelsmuligheter. Dersom man ikke hadde penger å starte med, fantes det muligheten å låne, enten av pengelånere eller av lånehaier – om enn forskjellen var glidende. For at handelen skulle utvikle seg, var det ofte lånehaier som lånte penger med rente til handelsmenn. Disse lånehaiene var i begynnelsen i hovedsak jøder. Dette skyldtes det forhold at mens verken kristne eller jøder kunne låne penger med renter til sine egne, var det en åpning i 5. mosebok: «Av utlendingen kan du ta rente; men av din bror må du ikke ta rente».

Etter hvert dukket det opp en rekke banker som tilbød lån. Fra 1100-tallet av fantes det banker i Venezia som blant annet finansierte korstogene. Flere banker begynte, eller hadde allerede en tid, fungert som pengelånere. På 1300-tallet var det flere. I Firenze satt flere pengevekslere og pengelånere ved benker (banco på italiensk), de vekslet og lånte ut. For å sikre seg at de fikk tilbake pengene sine, hadde flere av dem en kriminell side. Dette gjaldt spesielt familien Medici, som hadde fem medlemmer dømt til døden bare mellom 1343 og 1360. Flere banker var imidlertid langt mer seriøse, og det var ikke uvanlig på 1300-tallet at italienske banker og kjøpmenn hadde filialer i andre byer. På den måten kunne de låne ut til spanske, flamske og engelske innbyggere.

Venezia var den dominerende bystaten i Italia i høy- og begynnelsen av senmiddelalderen. På slutten av 1300-tallet fikk de imidlertid konkurranse av Firenze. Firenze satset mest på bankvirksomhet, og ikke så mye på handel, delvis fordi de lå midt inne i landet, og det var enklere å finansiere maritime byers handel enn å starte egne handelsdynastier selv. I 1397 lyktes Giovanni di Bicci de' Medici å etablere Medici-familiens egen bank i byen. Denne vokste sterkt under hans sønn Cosimo de' Medici, og Medici ble den dominerende familien. Hertugdømmet Milano markerte seg fra 1395, først med fyrstefamilien Huset Visconti og så Huset Sforza. Milano utvidet seg i alle retninger til de kolliderte med Veneto i øst, Piemonte i vest, fjellkjeden Alpene i nord og Middelhavet i sør. Milanos makt lå både i militær makt og som Europas ledende våpenprodusent. Milano var ofte i krig med både Firenze og Venezia, både hver for seg og samlet.

Det utviklet seg også etter hvert fokusområder. For eksempel var Adelsrepublikken Genova mer opptatt av å handle i Egeerhavet og Svartehavet, noe som ga dem varer fra India, Sentral-Asia og Kina, mens Venezia fokuserte på Egypt og Rødehavet, det sikret dem blant annet krydder fra Det fjerne østen.

Vest-Europa: Pest, kongemakt og religionskrise (1300–1450)

Svartedauden, her personifisert i en tegning av av Theodor Kittelsen, drepte mange europeere, både av høy og lav stand. Dette forandret i stor grad samfunnet i Europa.

Tidlig på 1300-tallet hadde Europa utviklet seg til å bli en sivilisasjon på nivå med de andre store i samtiden, som den islamske (i stor grad Det osmanske riket), Det bysantinske rike, Det indiske og Det kinesiske rike. I løpet av dette århundre ble imidlertid Europa utsatt for mange påkjenninger. Det begynte med en markant kulde og tungt regnskyll som til sammen ødela mye av avlingene, i ettertid kjent som den lille istid. Dette ble fulgt av opprør fra bondestanden som fikk støtte av mange folk i byene. Disse opprørerne ble fordømt av pave Johannes XXII og slått ned av bøndene. Kimen til videre konflikt var likevel sådd. I tillegg startet hundreårskrigen i 1337, som i hovedsak ble en stor påkjenning for bønder og andre innen primærnæringen. Til slutt kom en brutal halvering av folketallet i stor grad på grunn av svartedauden i mesteparten av Europa. Som følge av tilbakegang i folketallet ble mange åkre liggende urørt, i mangel på arbeidskraft. Samtidig var antallet jordeiere redusert, og det var flere steder ikke mulig å finne arbeid. Forsøk på å begrense lønnen til de gjenværende arbeiderne førte til flere bondeopprør rundt om i Europa. Mot slutten av århundret var båndene mellom adelig og livegen, mester og svenn, pave, prest og lekmann, adel og konge og andre bånd tydelig slitt, og under oppbyggingen av Vest-Europa var det en søken etter nye ideer som kunne erstatte det gamle samfunnet.

I Frankrike hadde kongemakten vokst betydelig mellom 1180 og 1328. Kongens sentraliserende makt kunne ha samlet Frankrike språklig, økonomisk, militært og kulturelt dersom utviklingen fortsatte. Denne utviklingen ble imidlertid utsatt på grunn av pest, religiøse utfordringer, uår og krig med England. Sult og pest reduserte den franske befolkningen, noe som også førte til at inntektene og stridsmulighetene til både adelen og kongen ble drastisk redusert. England var selv i usikre tider. Strenge lover ble innført for å hindre bønder og dagarbeidere å forlate områdene sine for å finne bedre betalt arbeid andre steder. I tillegg tok sauegjeting, som krevde mindre arbeid, over for korndyrking, noe som skapte sult. Da koppskatt – en personskatt ofte med samme beløp for alle – ble innført ble det opprørsk stemning, og i 1381 angrep en gruppe opprørere en rekke adeliges hus i London. Til slutt måtte den engelske kongen, Richard II, møte dem og gå med på flere krav, inkludert avvikling av koppskatten. England, som på denne tiden hadde omtrent to millioner innbyggere, var langt fra samlet.

Senmiddelalderen og den tidlige renessansen var en periode der adelen tapte mye reell makt og kirken sto svakt på grunn av splittelse. Dette gjorde at kongemakten fortsatte å vokse. For å kunne markere seg på 1300-tallet, måtte kongene først få økt inntektene. Dette ble i hovedsak gjort ved å minske andelen av sølv og gull i mynter. Egentlig skulle mynter være fremstilt av rent sølv eller gull, men innblanding av uedle metaller var kjent. Nå ble imidlertid sølvinnholdet lavt nok til at det medførte inflasjon, og mye av det kongene vant, i særlig Storbritannia og Frankrike, gjennom billigere fremstilling av mynter, ble tapt gjennom inflasjon. Grunnen til at sølv- og gullinnholdet i mynter ble redusert skyldtes også i stor grad den «store edelmetallsulten» ettersom det nesten ikke var sølv eller gull å oppdrive i Europa. Handel i mange land ble svekket av manglende mynter. Byttehandel fungerte i liten grad over store områder, for eksempel kunne en ullhandler fra England ha vansker med å selge ull til spanske vinforhandlere. Økt skattelegging var en annen løsning for å forbedre økonomien. Kirken og adelen var unntatt fra skatt, og rike kjøpmenn hadde ofte gode avtaler. For å få til disse nye skattene, måtte kongene forhandle, og 1300- og 1400-tallet var parlamentenes «gyldne århundre».

Den katolske kirke hadde tidlig i senmiddelalderen et sterkt maktapparat, men fikk problemer med kongemakten. Både Frankrike og Storbritannia bestemte seg for å skattlegge katolske eiendommer. Pave Bonifatius VIII nektet å godta dette. Han innførte også Unam sanctam, en pavebulle som skulle styrke det kristne samhold. I dette utnyttet paven det gamle uttrykket «Extra Ecclesiam nulla salus» (utenfor kirken er det ingen frelse). Argumentet hadde blitt brukt før, men i langt mildere form. For Bonifatius VIII var det klart at de som sto utenfor kirken ikke ville få frelse, og ekskommunikasjon ville medføre evig pinsel. Dette medførte at han kom i klammeri med kong Karl IV av Frankrike (kjent som Karl den smukke). Karl anerkjente ikke paven uansett, og arresterte ham. Da Bonifatius VIII døde kort tid etter, erklærte Karl at pavestolen skulle flyttes fra Roma, med de italienske familienes intriger, til Avignon i Frankrike. Resten av Europa anså pavene å være Frankrikes politiske redskap, og pavemakten brukte lang tid på å hente seg inn etter det. Mellom 1378 og 1417 foregikk det vestlige skisma, der det var to, til tider tre, paver. I tillegg dukket det opp flere lærde med andre tolkninger og oppfatninger om veien til frelse. John Wyclif mente at frelse ikke krevde mer enn å lese Bibelen og være from. Wyclif ble erklært kjetter, men engelskmennene, især Parlamentet, støttet ham.

Øst-Europa: Små riker med skepsis mot vest (1204–1450)

Konstantinopel var både det kulturelle og religiøse sentrum for Øst-Europa, og perioden mellom det ble erobret av korsfarere i 1204 og av Det osmanske rike i 1453 var en periode med sterk skepsis mot den katolske kirke.

Foto: Bjørn Christian Tørrissen

I Øst-Europa var utviklingen forskjellig fra den i vest. I tillegg til at de opplevde mye av det som skjedde i vest (pest, svekkede rettigheter, uår), hadde Øst-Europa i størst grad vært utsatt for angrep i Middelalderen. Det var angrep fra hunerne på 400-tallet, bulgarene på 700-tallet, madjarene på 900-tallet og mongolene på 1200-tallet. Mens den katolske kirke fortsatt var sterk, hadde Konstantinopel, den ortodokse kirkes hovedsete, vært utsatt for flere angrep og til dels også erobret under det fjerde korstog. Dette korstoget fikk mange ortodokse til å anse katolikkene som forrædere mot kristendommen. Det var særlig Serbia og Bulgaria som dominerte i øst og begge hadde tidligere gode relasjoner til den katolske kirke, men i renessansen brøt de forbindelsen. Også russiske religiøse var skeptiske til katolikkene. I styreform var det en klar forskjell: Vest-Europa hadde akseptert primogenitur, det vil si ideen om at den førstefødte hadde arveretten alene. I Øst-Europa var primogenitur ikke etablert, og landområder ble delt mellom flere sønner i arveoppgjør. Dermed ble områder som ble samlet under en konge senere delt av hans sønner.

Tyske adelige, ofte med støtte av handelsmenn, invaderte «hedenske» områder i hva vi i dag kjenner som Baltikum, og flere tyskere kom etter. Mye av det nordlige Øst-Europa ble dominert direkte eller indirekte av tyskere. Byer ble handelssentre som eksporterte varer til Hansaforbundet, gjerne tømmer, korn og lin. I sørøst ble mange byer brukt på samme måte av de italienske handelsbyene. Konflikt mellom Polen, Den tyske orden på den ene siden og Ungarn og Venezia på den annen, om områdene i Adriaterhavet forekom også.

I Böhmen var tenkeren og kirkereformator Jan Hus og hans tilhengere, en forening av religiøse opprørere som støttet Wyclifs teori om at religiøsitet kunne fungere utenfor kirken og en nasjonal bevegelse som kjempet mot tysk dominans i området. Hus ble erklært kjetter av den katolske kirke, og brent på bål i 1415. Det til tross for at han var lovet fritt leide, og etter at han nektet å trekke tilbake sin tro. Henrettelsen av Hus medførte et opprør blant tsjekkere som varte frem til 1434. Husittene vant, og fikk lov til å praktisere sin variant av katolisismen mot at de underla seg både Det tysk-romerske rike og den katolske kirke.

Russland på sin side hadde et eget styringssystem. I lang tid var de underlagt «tartarene», en fellesbetegnelse på de sentralasiatiske steppefolkene. I nord, der det var mye skog og vanskeligere rideforhold, var styret indirekte, og lokale ledere, bojarene, ryddet seg plass og fikk store gods. Her brukte de regelrett slavevirksomhet og livegenskap (bøndenes arbeidskraft eies, ikke personene selv) for å etablere makten sin. De sterkeste ble fyrster blant stormennene, men stormennenes lojalitet var så vag at fyrstedømmene i stor grad var kaotiske og uforutsigbare. For å få mer direkte makt, begynte fyrster å anse det å styre over et område som det samme som å eie det. Fyrsteriker var derfor ikke større enn det man selv kunne eie og kontrollere.

Det nye Europa: Revolusjoner innen kunst, religion og handel

Christofer Colombus oppdaget Karibia, og fikk igang oppdagelsen av Amerika. Den påfgende utvekslingen av varer internt i Amerika og mellom Amerika og resten av verden, kalt Den columbianske utveksling, fikk både positive og negative følger i verdensdelen.

Europeisk historie mellom 1450 og 1556 var en periode med store forandringer. Det var særlig fire vesentlige endringer som utgjorde et brudd med fortiden:

1. Renessanse (gjenfødelse), det vil si en filosofisk og kunstnerisk bevegelse i retning humanisme og antikkens idealer, noe som inkluderte økt handel
2. Maktendring, både mellom stater og internt i statene. Gjennom styrking av kongemakten på bekostning av adelen og kirken ble land som raskt fikk sentralisert statsstyre, som Frankrike, Spania, England og etter hvert Russland, styrket. Dette gikk etter hvert utover andre land, spesielt bystatene i Nord-Italia og Hansaforbundet.
3. Oppdagelser og sjøfart, i særlig grad på tvers av Atlanterhavet og i noen grad Stillehavet
4. Reformasjon, en splittelse av den religiøse tilhørigheten mellom de som ville bryte med paven og kirkens makt og de som ville forbli lojale mot dem

Renessansen er egentlig eldre enn 1450, men det var rundt da de store forandringene innen perspektiver, motiver og malerstil kom, der mennesket ble i sentrum, og påvirkning fra tidligere gresk og romersk kunst og mytologi ble merkbart, både innen kunst og klassisk dannelse. Dette kan tidfestes til særlig én hendelse: I 1453 ble Konstantinopel erobret av Det osmanske rike. Dette var avslutningen på en stadig nedadgående utvikling for Det bysantinske rike, og kulminasjonen av mange kristnes emigrering til Nord-Italia. Det økte antallet gresk-ortodokse kristne i Nord-Italia medførte at flere verk fra antikken ble kjent for italienerne. I 1455 ble boktrykkerkunsten lansert i Europa, noe som revolusjonerte kulturlivet og spredte nye ideer raskere og mer presist enn tidligere. En viktig del av renessansen var også at man fikk rike handelsmenn og bankmenn som selv betalte for kunstverk, slik at kirken ikke lengre var eneste oppdragsgiver. Handel var en vesentlig del av renessansen, og det dukket opp en tidlig-kapitalisme i Europa.

Maktforskyvingen vekk fra adelig føydalsystem hadde begynt på 1300-tallet. Da hundreårskrigen ble avsluttet i 1453 var kongene nesten uten store konkurrenter i Frankrike, mens i England ble adelen sterkt redusert etter en blodig borgerkrig. Frankrike begynte med Ludvig XI å bygge opp kongemakten og administrere landet fra Paris. England fulgte etter med sentralisering i 1485, da Henrik VII fikk avsluttet rosekrigene og samlet England og Wales. Spania vokste frem fra flere små nasjoner til to, Castilla og Aragon. De to ble styrt sammen fra 1479, da dronning Isabella av Kongedømmet Castillas mann, Ferdinand, ble kronet til konge av Kongeriket Aragón. Frankrike, England og Spania ble raskt styrt av en sterkt sentralmakt, om ikke helt eneveldige. Portugal, Det tysk-romerske rike og Polen ble også maktfaktorer. Nederland og Flandern begynte å gjøre seg gjeldende. I øst ble reorienteringen litt annerledes. Her var den nye maktfaktoren Det osmanske rike.

Renessansen var en tid der flere maritime oppdagelser forandret maktbalansen. For portugiserne betydde kartlegging av sjøveien til India at de kunne handle direkte med sør- og sørøstasiatiske handelsmenn. Portugal ble raskt svært rike som resultat av dette. For Castilla og Aragón ble tilgangen på sølv i Amerika mot slutten av perioden, innbringende. Imidlertid var kastiljanere lite interessert i handel og aragonesere lite interessert i den nye verden. Dermed var mye av Den nye verden uutnyttet i et kommersielt perspektiv. Et annet aspekt var kunnskapen om et landområde som ikke var nevnt verken i Bibelen eller i antikke tekster. Verden var større og mer ukjent enn noen hadde forestilt seg. Dette førte til den første dokumenterte jordomseilingen. Castilla og Aragón ble hetende Spania da de ble samlet under én konge kort tid etter 1500. Disse to rikene ble helt dominerende både på Atlanterhavet og Det indiske hav.

Reformasjonen kom som resultat av en serie religiøse splittelser. Kirken ble på 1000-tallet delt i en østlig og vestlig del. På 1300-tallet ble den splittet ved at paven og kongen av Frankrike røk uklar og det var en lengre periode med paver og motpaver. På 1500-tallet ble den videre delt etter at en rekke tyske fyrster, i hovedsak nord for alpene samt Sveits, valgte å støtte protestantiske bevegelser som gjorde opprør mot katolske skikker og dogmer. Dette presset den katolske bevegelsen til å ta et opprør med prester som utviste liten gudfryktighet og som utnyttet embetet sitt, ofte på det groveste. I tillegg spredte reformasjonen nordover til Norden og vestover til Nederland, og etter hvert England og Skottland.

Tidligkapitalisme og teknologi

Som handelsmann og gruveeier var Jakob Fugger en av renessansens rikeste menn.

Malt av: Albrecht Dürer

I Italia var handelsfolk tidlig ute med å reinvestere overskuddet tilbake i selskapet sitt, slik at de kunne utvide selskapet og satse på nye markeder. En måte å gjøre dette på var for eksempel å arbeide som skatteinnkrever for paven, bruke pengene man tjente på dette til å åpne banker, investere i andre selskaper eller bruke overskuddet av dette til å investere i råvarer som ble gjort om til høykvalitetsvarer.

Det var særlig i Nord-Italia og Flandern at overskuddet ble investert i råvarer som ble til høykvalitetsprodukter. Det begynte typisk med at handelsmenn innen tøy, kjøpte inn verktøy og andre redskaper som vever og rokker. Deretter bestilte handelsmennene inn arbeidskraft og råvarer. Dette betydde at arbeiderne ofte ikke eide verken verktøyene eller varene de produserte. Samtidig var det vanlig at arbeiderne, ikke sjelden bondekoner, arbeidet hjemmefra, og fikk betalt per vare de produserte. Ideen spredte seg og på slutten av 1400-tallet eksporterte England mer ullvarer enn ren ull.

De restriktive laugssystemene ble erstattet. I stedet for å ha en mester og en svenn kunne forretningsfolk ansette en rekke halvlærte arbeidere til å spinne, veve, farge og klippe til materialet. Denne formen for tidlig spesialisering ble kalt manufaktur. Ettersom forretningsmenn på denne måte eide produksjonen og betalte lite til arbeiderne ble det gnisninger. Det var imidlertid forbudt ved lov å streike eller å organisere seg.

Ideen om å samarbeide var også etablert. Dette kunne blant annet handle om å skape en stor handelsflåte – til tider med militære funksjoner – for å vinne nye markeder. Dette gjaldt både for Venezia i sør og hanseatene i nord. Handelen var med andre ord stadig mer internasjonal. Vekselsystemet medvirket til å gjøre internasjonal handel enkelt. En veksel var en form for sjekk som gjorde at i stedet for å bære på mange penger, kunne en handelsmann på besøk i en by få en veksel fra en bank eller et kjøpmannshus som hadde kontorer i handelsmannens hjemby. Vekselen kunne altså veksles inn i penger først i hjemlandet og dermed kunne man unngå å bli ranet for beløpet.

Utlån av penger mot rente, som tidligere var uglesett av kirken, ble etter hvert godtatt, delvis fordi det ble akseptert at det var høy rente fra folk i nød som var problemet. Handelsfolk og konger var ikke i nød, og dermed var det i orden å låne til dem. Disse låntakerne kunne bety at bankene fikk store gevinster både økonomisk og politisk. Bankvirksomheten som slo an i Italia spredte seg raskt til andre deler av Europa, i Frankrike og Det tysk-romerske rike, der Jakob Fugger ble en av Europas rikeste og mektigste menn.

Sent i middelalderen og i renessansen kom det flere tekniske nyvinninger. Innen støpeteknikk, metallurgi, mekanikk og skipsbygging ble Europa ledende. I tillegg hadde kuler og krutt hatt en stor utvikling. Vannmølla ga sterkt økt produksjon, særlig innen tekstil- og papirindustrien. Tekstilindustrien var viktig særlig i Flandern, mens boktrykkerkunsten hadde gjort papir til en ettertraktet vare. Jernverk kom også utover 1400- og 1500-tallet. Bergverksdrift økte også i andre sammenhenger. I 1519 ble det for eksempel oppdaget sølv i Joachimsthal i Böhmen (senere kjent som Jáchymov i Tsjekkia), noe som var med på å avslutte den store edelmetallmangelen. I England var det jern-, tinn- og blygruver, kobbergruver i Spania og Sverige, jernmalm ble brutt i Polen og Frankrike og i Alpene var det saltgruver. Selv om flere av gruvene fantes fra før, hadde den økte handelen og nye oppfinnelser og vitenskapelige oppdagelser skapt større etterspørsel, og flere investerte i disse anleggene. England fikk også en stor dominans innen produksjon av ulltøy på 1490-årene og utover.

Antikken gjenoppdages i kunst, filosofi og utdannelse.

Utdypende artikkel: Renessansen

Renessansen medførte en oppblomstring for gresk og romersk kunst, kultur, filosofi, vitenskap og mytologi. Her representert av kunstneren Rafaels Skolen i Athen.

Mens resten av Europa var sterkt påvirket av religiøs og politisk strid, var de italienske bystatene forskånet for dette. Samtidig hadde et ønske om nytenkning dukket opp. Det var spesielt i Firenze og til dels i andre byer i Nord-Italia at nytenkningen dukket opp. I disse områdene hadde handel og håndverk, inkludert gullsmeder og steinkuttere, utviklet seg langt utover det man hadde i resten av kontinentet. Den ekstreme rikdommen som fulgte handelen og bankvirksomheten gjorde at også andre håndverkere solgte varer til de nyrike, og igjen ble de selv rike og kjøpte fra andre. Slik fikk de italienske byene en vidtrekkende verdslig utvikling både økonomisk og mentalt. Italia var ikke det eneste området med en sterk handelsmakt: Flandern ble et handelssentrum fordi de utviklet en ny måte å produsere ullstoffer på. Rike borgere investerte i klesproduksjon ved å la enkelte arbeidere spesialisere seg på et enkelt felt innen produksjonen, for eksempel spinning, karding eller farging. Dette førte til at produksjonen ble mye raskere, billigere og med høyere kvalitet enn om enkeltmennesker skulle gjøre alt selv. Flanderns ullstoffer hadde rykte på seg for å holde høy kvalitet, og det var også mer av det enn mye annet. De samarbeidet tett blant annet med de italienske bystatene, men også med England. Slik ble de et knutepunkt for handel i Vest-Europa.

Venezia hadde mest kontakt med Konstantinopel, mens Firenze ble renessansens kjerneområde. Tanken i den tiden var at den kulturen som dominerte fra 1450 – eller tidligere – var en gjenfødelse («rinascita» via fransk «renaissance») av den gresk-romerske antikke kulturen. Renessansen var beviset på at man kunne skape noe flott utenfor kirken, der mennesket sto i sentrum, og der verdslig intellekt fikk friere spillerom. Dette medførte antikirkelige tanker.

Renessansen innen utdannelse

I middelalderen hadde kristne læresteder interesse for antikkens vitenskap, særlig skriftene etter Aristoteles og til dels Platon. Spesielt for renessansen var at man fikk kjennskap til mange andre romerske filosofer og vitenskapsmenn. Dette bygget opp under renessansens nyvinning på det vitenskapelige plan: Evnen til å tenke nytt og stille spørsmål ved det bestående. Fokus ble langt på fremtiden og den dennesidige verdenen, i stedet for fortiden og den hinsidige verdenen. Humanismen ble født.

Kjennskap til de klassiske verkene var i stor grad avhengig av evnen til å kunne lese og skrive. Utdannelsen var på 1400-tallet i hovedsak privat. Foreldre, naboer eller eldre kvinner kunne fungere som lærere. Kirkebøker fra England og Frankrike avslører at det eksisterte landsbyskoler. Disse handlet mest om lesing, skriving og bibelvers. Abbaco-skoler (fra abacus, kuleramme) i Italia, spesielt Firenze, lærte opp unge gutter i matematikk, regnskap og bokholderi i tillegg til å gi lese- og skriveferdigheter. Jødiske barn lærte seg jødiske bokstaver og tekster hjemme, og spanske prester ble pålagt å lære bort kunsten å lese og skrive mot slutten av 400-tallet. I Det osmanske rike fikk muslimske barn lære seg å lese og skrive arabisk for å kunne Koranen.

Spesielt i Italia ble utdanningen forandret. Elever ble delt inn etter evne og ikke plassert i samme rom. Både det daglige språket (fransk, tysk, italiensk) og latin ble lært bort. Latin, som stadig færre forsto, ble inkludert slik at folk kunne bli bedre kjent med verkene til klassiske forfattere, især Cicero. Selv om de klassiske verkene var populære for sin egen del, ble de inkludert i utdanningen ettersom det var forstått slik at det å lese klassiske taler og utredninger om talekunst hjalp til i samtaler med andre, forhandlinger og argumentasjon. Slik var utdanningen ikke begrenset til salmevers, men fokusert på å forberede barn på verden etter skolen.

Latin ble undervist for de som gikk videre på universitetene, noe som var vanlig fra 1200-tallet. Det var i begynnelsen få universiteter i Europa, men antallet økte markant. Det var omtrent 15 i 1300, innen 1500 eksisterte det over 50. Det å kunne latin før man gikk på universitetet ble dermed en stor fordel.

Nye fag som å lære sitt eget språk i tillegg til latin ble inkludert. Retorikk og historie var blant en rekke nye fag som ble vektlagt. Utdannelse handlet ikke bare om å skape genier, men å forme et samfunn. Blant utdannelsen i renessansen var det to hovedtyper: studia humanitatis (retorikk, dikt, historie og moralfilosofi) og klassisk dannelse, som igjen besto av trivium (grammatikk, logikk og retorikk) og quadrivium (regning, musikk, geometri og astronomi).

Det viktigste, og kjernen i renessansen fra et vitenskapsperspektiv, var evnen til å tvile på det etablerte, ha en kritisk holdning til verden og å ha tro på menneskets og samfunnets evner.

Renessansen innen kunst

Gattamelata, ridderstatuen laget til ære for en venetiansk general, var detaljrik og inspirert av statuen av Marcus Aurelius.

Foto: Nina Aldin Thune

Giorgio Vasari (1511-74), var en italiensk maler og kunstkritiker. Han skrev flere verk som i lang tid ble regnet som standard for inndeling av kunsten. Han tok også opp et tema som hadde begynt å slå om seg i renessansen: forskjellen mellom kunst og håndverk. Det var først i renessansen at kunst utviklet seg til et begrep og at individer, heller enn akademier eller kollektiver, fikk æren for arbeider. For Vasari var «kunst» noe laget av særlig begavede genier, mens «håndverk» var laget av alle andre.

Vasari var en ivrig bruker av ordet «renascita» (gjenfødelse), som via fransk ble til «renessanse». Denne perioden delte han opp i tre:

1. Gjenfødelsen av kunst etter «den mørke» middelalderen med maleren Giotto som viktig maler;
2. Tidligrenessansen med maleren Sandro Boticelli og arkitekten Filippo Brunelleschi, typisk fra tidlig til sent 1400-tall
3. Renessansen med Leonardo da Vinci og fortsatte med Vasari selv, Michelangelo og Rafael, slutten av 1400-tallet og fortsatte godt ut på 1500-tallet.

Denne inndelingen faller sammen med en annen: perspektivets utvikling. Giotto og samtidige eksperimenterte med perspektiver, men retningen tok store skritt under Brunelleschi og Masaccio, kunstnere viste svært stor forståelse for perspektivet under da Vinci, Michelangelo og Rafael. I tillegg fokuserte renessansen på en mer nøyaktig gjengivelse av naturen, samt la vekt på klassisk kunnskap – inkludert gresk mytologi og individualistisk fremstilling av mennesket med spesielle karaktertrekk. En korrekt gjengivelse av menneskekroppen ga også grundige (og ikke-religiøse) aktmalerier, en praksis som ikke var brukt siden Romerriket. I tillegg til malerkunst, utviklet både arkitektur og skulptur seg langt vekk fra etablert europeisk stil. Brunelleschi designet kuppelen til domen i Firenze i en nyklassisk stil. Dette ble starten på en renessansestil som tok oppgjør med den gotiske stilen fra tidligere kirker. Runde romerske buer tok over for de spisse gotiske. Søyler ble ofte brukt også inne i bygg.

Skulpturen ble markant forandret på tidlig 1400-tall. Donatello skapte skulpturer som ga en representativ og naturtro gjengivelse av kroppen ved bruk av levende modeller. Slik skapte han statuer med troverdighet og menneskelighet, i stedet for et hinsidig blikk og konturløst ansikt. Han arbeidet med et variert utvalg, fra store statuer til små, detaljrike verk.

Malekunsten utviklet seg markant, først under Sandro Boticelli. Han hadde rike kunder som heller ville ha gresk mytologi enn religiøs verdighet i maleriene. Naturen fremstår som ideell og tilbaketrukken for å gi motivet oppmerksomheten. Menneskene var ofte slanke og idealiserte. Hans malerier «Venus' fødsel» og «Våren» var tydelige eksempler på det. Boticellis motsetning var Leonardo da Vinci, som viste en stor forståelse for alle aspektene ved malerkunsten på denne tiden; perspektiv, lys, menneskelig anatomi og varierende bruk av skarphet for effektens skyld. Typiske eksempler på dette er «Mona Lisa» og «Nattverden». Når det gjaldt gjengivelsen av menneskekroppen ble imidlertid da Vinci overgått av Michelangelo. Som skulptør og maler hadde Michelangelo en svært god forståelse av den menneskelig anatomi, og han brukte den til å lage kraftfulle figurer, deriblant skulpturen «David» og «Adams skapelse».

Selv om Italia dominerte kunsten i renessansen, med senere malere og skulptører som Tizian, Tintoretto og Benvenuto Cellini, var det flere samtidige malere fra andre deler av Europa. I Det tysk-romerske rike fantes Hans Holbein den eldre og den yngre, i tillegg til Albrecht Dürer. Videre hadde man de flamske mestre, som Jan van Eyck, Hieronymus Bosch og Pieter Brueghel den eldre.

I 1527 bestemte udisiplinerte spanske og tyske leiesoldater seg for å angripe Roma, plyndre, drepe, voldta, fengsle paven, ydmyke kardinalene og generelt fornærme italiensk kultur. Dette regnes som avslutningen på renessansen, i det minste innen kunst og dannelse, i Italia, om enn den utviklet seg også andre steder.

Musikk

Utdypende artikkel: Musikk i renessansen

Musikk utviklet seg på 1400- og 1500-tallet slik at det stadig ble vanligere blant folk å kunne spille instrumenter. Likevel var det forskjell mellom det å beherske musikalske stykker og å være en dyktig musiker. På 1500-tallet dukket det opp flere musikere som utviklet og langt på vei revolusjonerte musikken. Den tidligste av disse var Guillaume Dufay, en flamsk-fransk komponist som mer eller mindre definerte messen som musikkform. Han skrev en rekke verk i en blanding mellom den flamske middelalderstilen og den folkelige og livlige renessansestilen på den italienske halvøy, der han tilbrakte mye tid.

Etter Dufay dukket Josquin des Prez opp som den dominerende komponist. Som Dufay var des Prez opptatt av vokalsanger med kirkelige temaer blant annet messer og motetter. Han utviklet musikken slik at mens Dufay bandt sammen middelalder- og renessansemusikk, definerte des Prez langt på vei renessansemusikken. Han skrev vokalmusikk med lange fraser og tette, polyfone teksturer. Stemmene hadde sine egne fraser i stedet for å være kopier av hverandre i et annet leie, men de kopierer hverandre fra tid til annen. Samtidig fungerer de godt sammen, og gir følelsen av samhørighet og progresjon.

Erasmus av Rotterdam var en av de ledende humanistene på 1500-tallet.

Malt av: Hans Holbein den yngre

Med Dufay, dez Prez og senere Giovanni Pierluigi da Palestrina og Orlando di Lasso ble også notetrykking svært innbringende. Noter til disse komponistene fant veien til hele Europa, slik at de kunne oppføres både i Polen, Portugal og hvor som helst imellom. Enkelte av disse ble også spilt i hjemmene på de instrumentene som var tilgjengelige. Adelige og geistlige av høy status satte ofte opp ensembler som framførte disse verkene. Kvinnene deltok ikke i denne perioden, men i 1580-årene ble de med i spesielle kvinnekor. Selv om Italia dominerte økonomisk og kunstnerisk, var komposisjonen på denne tiden dominert av flansk-franske komponister. Både Dufay, des Prez og di Lasso var derfra, mens Palestrina og Tomás Luis de Victoria, begge mer kjent mot slutten av århundret, var respektive italienske og spanske.

Humanisme

Utdypende artikkel: Renessansehumanisme

Kunst og utdannelse gikk hånd i hånd med utviklingen av humanisme, det vil si troen på menneskets verdi og menneskets egenskaper. Humanismen regnes å ha begynt allerede med Dante og Petrarca på 1300-tallet, men det var særlig etter 1453, da Konstantinopel falt, at dette tankesettet skjøt fart. Humanismen slo an blant flere intellektuelle borgere, og det ble arrangert kurs i for eksempel Platon og hans filosofiske tanker.

I begynnelsen var ikke humanismen nødvendigvis en motsetning til kristendommen. Tanken var den at platonske og andre førkristne tekster forklarte at det eksisterte en form for hierarki av levende skapninger. Mennesket var i midten, med både kropp og sjel. Dette var særlig Pico della Mirandolas tankegods. Han mente videre at også menneskene var hierarkisk inndelt fra de som var i stand til å forstå filosofiske tankesett til de enkle menneskene som ikke kunne det. Inne i dette lå en forståelse om at menneskene kunne nå opp mot englene om de fortsatte å utvikle seg.

Humanistene var på denne tiden like opptatt av gamle tekster som Pico var, men flere var skeptiske til hierarkiet hans der de beleste, og dermed de rike, ble plassert øverst. I tillegg ble Italias dominerende rolle svekket mot slutten av 1400- og begynnelsen av 1500-tallet. Erasmus av Rotterdam var en kjent filosof og kulturpersonlighet i renessansen, og han dro ikke til Italia før han ble 40. Thomas More dro aldri dit. Begge var opptatt av reform av kirken mer enn av metafysisk inndeling av åndelighet. Erasmus av Rotterdam var i tillegg til religionen, opptatt av å kritisere skikker og tradisjoner som han mente hadde beveget seg utover i det latterlige. Han var svært populær i sin samtid. More skrev den berømte boken Utopia, der han beskriver en verden som er den motsatte av vår; uten sult og fattigdom, men også en verden der uenighet og dissens var ulovlig.

Samtidig var humanistene også opptatt av dennesidige verdier på andre måter. Den tyske humanisten og filosofen Johann Reuchlin forsvarte for eksempel å ikke å brenne alle jødiske skrifter, delvis ved å utgi det ironiske verket Epistolae obscurorun virorum («Brev fra ukjente menn») der han latterliggjorde sine meningsmotstandere, i hovedsak dominikanere, og deres uvitenhet. Reuchlin var sin tids store filosof, og bare Erasmus av Rotterdam ble regnet som like stor i samtiden. Tidlig 1500-tall var en tid der parodier og satirer over samfunnet, kirkelig eller verdslig, ble utgitt i store mengder.

Humanismen var en skarp motstander av skolastikk, den kirkelige filosofien som dukket opp på 1100- og 1200-tallet. Skolastikere hadde ofte argumentert med å forstå Gud gjennom verden, mens humanister var mer opptatt av å se verden for sin egen del og også gjennom de antikke tekstene. Ved å fjerne det guddommelige også fra verdenssynet, ble blant annet befolkningen forstått for sin egen del. I tillegg ble Aristoteles, som skolastikerne og især Thomas av Aquinas hadde brukt som autoritet, ikke lenger av samme betydning blant de lærde, av hvilke det ble flere. Universelle sannheter var på vei ut, og ble erstattet av et større mangfold av filosofiske tanker og ideer.

Maktendring

I middelalderen lå makten i hovedsak hos adelige i et føydalsystem, der kongemakten var formelt mektig, men reelt sterkt kontrollert. Det var i Nord-Italia at de store verdiene ble skapt, og Kirken hadde en stor innflytelse i en rekke land, om ikke ren makt. Land som Polen, England og Frankrike var beskjedne makter, Spania eksisterte ikke som stat, Habsburg-dynastiet var riktignok mektig, men langt fra Europas udiskutabelt mektigste familie. Det osmanske rike var relativt beskjedent i utstrekning.

Fra midten av 1400-tallet så Europa helt annerledes ut. England og Frankrike ble stadig sterkere stater, Polen utvidet seg raskt i nordøst, Det osmanske rike hadde samme utvikling i sørøst, Huset Habsburg kontrollerte svært mye av det som skjedde i Vest- og Sentral-Europa og Spania var samlet (som Castilla og Aragón i begynnelsen). Kongemakten ble stadig sterkere, både på grunn av taktiske ekteskap, adelens manglende inntekter og krigsevne som følge av pest og uår, samt smarte omdefineringer av maktstrukturen. Kongene kunne stoppe private kriger og borgerkriger, de garanterte lov og orden og kunne med hellebard og langbue (og senere kuler og krutt) redusere makten til adelsmenn og skape større likhet på slagmarken.

Frankrike

Landsbyer som Saint-Cirq-Lapopie ble populære i Frankrike ettersom adelen hadde liten eller ingen kontroll over dem, og innbyggerne selv arbeidet for at samfunnet skulle gå rundt.

Bilde: Adam Baker

Til tross for at Frankrikes kongemakt hadde gjort store fremskritt, ble svartedauden og hundreårskrigen en svekkelse både for kongemakten og adel. Det gikk mest utover adelen, og kongen lyktes på 1300-tallet å innføre en rekke skatter som gikk direkte til ham, og ikke, som tidligere, til adelsherrene. Kongen krevde mer skatt enn adelsmennene, noe som gikk hardt utover bøndene. Bøndene selv gjorde ofte opprør, men mest mot adelen. I tillegg forsto de at adelen i liten grad kunne beskytte dem, dermed ble landsbyer, det vil si et relativt stort tettsted med felles dyrkbar jord, styrket. Det var uansett harde tider, og selv i den folkerike byen Paris og omegn ble antall boliger med ildsteder halvert fra 1300 til 1450. Begrensninger i antall bønder, en gradvis overflytting av skatter til kongen og bondeopprør var alle klart svekkende for adelen. Dermed ble føydalismen til slutt så vanskelig å gjennomføre at den sakte ble avviklet. Adel og geistlige unngikk skatt mot at de frasa seg sin selvstendige politiske rolle – for kirken var dette en formalitet ettersom de allerede hadde gjort det. Også økonomisk måtte adelen begrense seg til foretak som passet til adelighet. Handel, for eksempel, ble nå mer en beskjeftigelse for borgerne. I tillegg ble bøndene i stadig større grad selveiende, slik at adelen satt igjen med stadig mindre påvirkningskraft.

Da Jeanne d'Arc og kong Karl VII fikk snudd i krigen mot England og samlet Frankrike, var det dermed kongemakten som sto sterkest. Etter krigens slutt i 1453 lyktes det Karl VII å styrke kongemakten ytterligere. I 1461 tok Ludvig XI over som konge av Frankrike. I de 22 årene han var konge lyktes han å samle Frankrike gjennom å bekjempe bandittgrupper, bygge opp den kongelige hæren og å beseire opprørske adelsfolk. Han innførte de facto enevelde. Han spilte også på kaoset fra fortiden da han en eneste gang innkalte Stenderforsamlingen. Ved å minne stenderforsamlingen på kaoset og anarkiet før han tok over, fikk han dem til å tillate ham å styre uten deres innblanding i fremtiden. En tredje grunn til at kongen styrket makten var utviklingen av skytevåpen med krutt som gjorde at adelen ikke lenger var klart overlegen på slagmarken. En av grunnene til at kongen lyktes i å bli sterk militært, var at han brukte deler av inntektene sine på å skaffe seg et artilleri og en stående hær av leiesoldater. Dermed hadde kongen både formell og reell makt, basert på en sterk hær. Likevel hadde adelige mye lokal makt, og kongen måte fortsatt forhandle om å øke skatter. Kongen fikk økt makt, men det var ikke et stabilt system. De borgerne som tjente nok penger, kjøpte seg en adelstittel. Slik var de rike alltid fritatt fra skatter, og inntektene til staten forble små. Selv om Frankrike ble en stormakt, var det en stat på leirføtter, noe som ble tydelig på slutten av 1700-tallet.

Kongen fortsatte å ha kontroll over stadig større deler av Frankrike. I 1516 ble for eksempel kong Frans I enig med pave Leo X (for øvrig en Medici) om at så lenge paven fikk penger av den franske kirken, skulle kongen utnevne biskoper og abbeder. Den statlige kontrollen over Frankrikes kirke var så stor at de franske kongene ikke så noe behov for å forholde seg til protestantismen. Tradisjonelt ble protestantismen støttet av opplyste adelige, men ettersom adelen i Frankrike var svekket, var det ikke spesielt god grobunn for protestantene. Frankrike var på den tiden i krig flere steder i Italia, bare delvis med suksess. De lyktes i ti år i målet om å få kontroll over Kongeriket Napoli, men i 1505 ble de drevet ut. Milano hadde de lenger, men i 1522 ble de drevet ut der også.

England

Henrik VII av England skapte stabilitet og trekk av enevelde under sitt styre. Likevel forhindret han adelens maktmisbruk og skaffet fred, så han var relativt populær.

Hundreårskrigene hadde svekket kongemakten i England, og adelen sto langt sterkere der enn den gjorde i Frankrike. Til gjengjeld sto bøndene markant svakere. England hadde en sterk klasse med selveiende landeiere: disse var ikke enkeltstående bønder, men store godseiere, noen adelige, andre ikke. Kongemakten hadde tidligere lyktes i å skattlegge eksport av blant annet ull og skinn, noe som begrenset antall eksportører og antall utsalgssteder til én av hver. Franske områder ble tapt, bortsett fra byen Calais, som forble engelsk til 1558. Dermed fikk også den økonomisk viktige gruppen The Company of the Merchants of the Staple (staple er et synonym for monopol), som holdt til der, og langt på vei kontrollerte ullhandelen med Europa, fortsette. Økonomien var langt på vei en pengeøkonomi, og handelsstanden fikk en tidlig form for merkantilisme allerede på slutten av 1300-tallet. Landsbyer ble også styrket i England og hadde pengeøkonomi fra tidlig av. Føydalismen ble erstattet av en mer økonomisk form for kontrakt mellom bønder og jordeiere, slik at jordeierne ikke eide menneskene på jordlappen, men bare jordlappen. Slik var England langt på vei et tidligkapitalistisk land.

Pandemien svartedauden, hundreårskrigen og de påfølgende skatteøkningene samt støtte til Wyclif-bevegelsen skapte bondeopprør sent på 1300-tallet. Dette medførte at bøndene, som var vel beleste og opplyste, fikk fjernet skattene og ta del i fordelene som kom etter den brutale reduksjonen av mennesker etter svartedauden, det vil si etterspørsel etter arbeidskraft. Adelen måtte se seg om etter andre inntektskilder, og den mest åpenbare var den som krevde færrest mulig mennesker og som ga mest mulig avkastning for minst mulig investering: saueull. Adelen satset mye på å produsere ull som allerede var et vel etablert næring. På 1400-tallet fikk de tak i flamske vevere og satte ut ullproduksjonen til landsbygdene for å omgå laugsreglementet, brukte vannkraft og betalte dermed mindre for produksjonen. Ved å bruke bondekoner og andre som vevere, begynte også britene å produsere, som i Flandern, foredlede tekstilvarer. Råull gikk ned i pris og ullvarer gikk opp. Dette var viktig fordi ferdigproduserte ullvarer ikke ble inkludert av staple-systemet, og fordi det lønte seg å fremstille ferdigvarer. Mellom 1361 og 1490 ble eksport av råull redusert til en tredjedel, mens eksporten av tøy ble firedoblet i samme periode. England ble utover 1400- og tidlig 1500-tall den dominerende produsenten av tøyer. Landet produserte mer enn hanseatene og norditalienerne til sammen. Særlig var handelen med Antwerpen stor i denne tiden. Denne proto-industrielle arbeidsmåten ble viktig for England de nærmeste tre hundre årene..

Da den dyktige soldatkongen Henrik V døde i 1422, tok hans sønn Henrik VI over, men han var sin far underlegen, både politisk og militært. Frankrike bekjempet engelske tropper og drev dem vekk fra fastlandet. Mange tvilte dermed på Henrik VIs evner. Dette gjaldt særlig Richard Plantagenet, 3. hertug av York. Richards «hvite roser», etter våpenskjoldet til hertugen, sloss mot de lojale troppene til Henrik VI, de «røde roser», etter våpenskjoldet til Lancaster. Krigen, kalt rosekrigene, varte til 1485. Det så ut til at krigene skulle slutte i 1471 da Richard av Yorks sønn Edvard beseiret Henrik VIs styrker, fengslet ham og selv ble kronet til konge. Edvard styrte frem til 1483. Hans to sønner skulle overta, men i mellomtiden styrte Richard III, helt til han to år senere ble drept i slaget ved Bosworth Field. Fra da av var Henrik VII konge. Han var opprinnelig av Lancaster-familie, om enn langt ute i slekten. For å skape balanse giftet han seg med datteren av Edvard IV, og fikk dermed en viss legitimitet ved å forbinde familiene. Det nye dynastiet ble med dette Tudor og ikke Lancaster eller York. Riksvåpenet hadde begge rosene i seg.

Under Henrik VII ble det fred i England, og selv om han brukte sin nyvunne makt til å styrke kongemakten på bekostning av adelen og tredjestanden, var han populær. Han fikk fjernet private hærer slik at borgerkrig ikke skulle kunne skje igjen. Han satte opp en egen rettssal i det såkalte Stjernekammeret, der eiendomstvister skulle avgjøres. Selv om kongen misbrukte domstolen for å øke makten var den mer forutsigbar enn tidligere løsninger. Henrik VII var selv gjerrig og lite interessert i å øke skatter eller å gå til krig. For å tjene penger oppmuntret han til produksjon av tøy til eksport som han selv skattla. I tillegg bygget han opp en sterk handelsflåte, noe som gjorde både de adelige som satt i Parlamentet (etter 1445 var det ikke lov for verken storbønder, yeomen, eller folk av lavere rang å sitte der) og kongen selv fornøyd. Adelen hadde blitt noe stagget av Henrik VII, men de hadde skaffet seg stor lokalpolitisk makt etter at de tok over som juridisk overhode som «fredsdommer».

Spania

Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla samlet Spania og startet landets storhetstid gjennom en streng kristning av befolkningen.

Se også: Reconquista og oppdagelsen av Amerika

I motsetning til de andre stormaktene, var ikke Spania et enevelde, og det var ikke ett rike. Selv om begrepet «Spania» eksisterte, og det betydde den delen av Den iberiske halvøy som ikke var Portugal, var ikke Spania samlet på noen måte. De spanske områdene var en rekke selvstendige kongedømmer som ble stadig færre. På 1400-tallet ble de redusert til to: Castilla og Aragon. Disse ble til i en personalunion mellom Ferdinand av Aragnon og Isabella av Castilla. Det var lite felles-spansk følelse innad, blant annet var språkene i Castilla og Aragón forskjellige, og de hadde forskjellige styresett. Slik var i lang tid unionen en ren personalunion der landene beholdt sin selvstendighet, om enn navnet Spania dukket opp som et begrep allerede tidlig på 1500-tallet. Fellesskapsfølelsen bestod av at de to rikene felles hadde bekjempet muslimenes innflytelse i områdene og de hadde felles tilhørighet til en spansk-katolsk kirke.

Kirkens samlende funksjon ble tydelig. I 1478 lyktes det dronning Isabella å overtale paven til å gi tillatelse til å starte en kongelig inkvisisjon. Dette ble senere fulgt av at Spania fikk overdratt mesteparten av pavens makt til den spanske kirken. Inkvisisjonen skal ha tatt livet av 2000 mennesker under Tomás de Torquemada, den første storinkvisitoren. Tallet på drepte under hele Den spanske inkvisisjonen (som varte til 1834) diskuteres stadig: Påstander om at antall drepte var mellom 30 000 og 300 000 er blitt imøtegått og historikere har sagt at tallet kan være så lavt som 1250. Foranledningen for inkvisisjonen var i hovedsak negative holdninger til jødene og muslimene blant kastiljanere og aragonesere. I 1473 var det flere voldelige opptøyer, delvis påvirket av propaganda fra tiggerordener og suksessen med å tvangskonvertere jøder og muslimer til kristendommen. I 1492, da Spania ble samlet etter at Granada falt, fikk jøder ved Alhambra-dekretet valget mellom å konvertere eller å forlate landet med fire måneders frist – og da uten å få med seg sine eiendeler. Av dem ble 180 000 først slaver, så tvangskonvertert i Portugal og brukt som unnskyldning til å få en inkvisisjon også der. De sefardiske jødene som forlot Den iberiske halvøy slo seg ned i hele Middelhavsområdet (Nord-Afrika, Det osmanske riket), noen reiste til Nederland og Nord-Tyskland. Spania på sin side ble fortsatt samlet på kristent grunnlag, noe som inkluderte en rasistisk politikk som het limpieza de sangre - blodets renhet. De som skulle få posisjoner i det offentlige måtte bevise at de ikke hadde ikke-kristent blod i årene. Kort etter erobringen av Granada, og samtidig med fordrivelsen av jøder og muslimer, utrustet Isabella og Ferdinand en ekspedisjon til India (som skulle seile mot vest) under ledelse av Christofer Columbus.

Det spanske kongerikets største trussel var Frankrike. Frankrike erklærte ikke alltid krig, men de hadde vedvarende interesse for landet i sør. Løsningen ble lik den i Østerrike, det vil si å gifte bort sine barn strategisk. Det spanske kongeparets eldste datter giftet seg med Manuel I av Portugal, og deres to andre barn, Juan og Juana, giftet seg inn i Habsburg-slekten, og yngstedatteren Katarina giftet seg med Henrik VIII.

Spania ble også sterkt på grunn av at Ferdinand og Isabella startet en trend som skulle perfeksjoneres av oldebarnet Felipe II, nemlig kompetente rådgivere. Ved å utvide sitt personlige råd, kunne de både ta kontroll over oppgaver som tidligere var administrativt og geografisk vanskelig å styre via rådgivere som var nære dem. Dermed ble de godt informert om hva som skjedde og hva som burde gjøres. Adelige mistet dermed mye makt, ettersom rådet ofte besto av enten lavadelige eller ikke-adelige med god utdannelse. For å hindre adelige med ambisjoner om opprør, hadde de en stående hær.

Italia

Se også: Den italienske renessansen og De italienske kriger

Italia utviklet seg vesentlig annerledes enn resten av Europa. Det var aldri spesielt føydalt, og i 1450-årene bestod Italia av mange småstater styrt av mektige familier som satset på handel heller enn jordbruk. De mektigste etter 1450 var Sforza i det militaristiske Hertugdømmet Milano og Medici i bank- og handelsimperiet i Firenze. Det både militaristiske og handelsfokuserte Venezia hadde ikke en enkelt dominerende familie, men det var noen få familier som hadde fordelt kontrollen seg imellom. I 1454 gikk Venezia og Milano sammen om Lodi-avtalen, som sikret fred mellom de to byene. Året etter ble det en samarbeidsavtale mellom Napoli, Kirkestaten, Firenze, Venezia og flere andre store og små byer og hertugdømmer om å stå sammen mot invaderende styrker fra islamske land. De to avtalene var med på å skape fred i Italia i 50 år. Italienske bystater ansatte etter hvert representanter hvis oppgave var å hente inn nyheter og rykter utenfra, og holde god tone med områder de ønsket å ha gode relasjoner til. Slik startet trenden med ambassadører fra de italienske bystatene.

I 1494 innledet Frankrike krig med Italia for å gjenvinne Kongedømmet Napoli. Imidlertid reagerte ikke de italienske statene samlet, som mot maurerne (fellesbetegnelse på muslimer fra Spania og Nord-Afrika). men opptrådte delt og i egne avtaler. Disse krigene ble kostbare og utmattende, og fram til 1560 ble stormaktene i Italia slitt ut. I tillegg til Kongeriket Napoli ble Milano i 1559 overdratt til Spania ved freden i Catau-Cambresis. Innen da hadde franske, spanske eller andre makter delt landområdene opp. Italia forble reelt splittet til 1870, med spede forsøk på samling tidlig på 1800-tallet under Napoleon.

Det tysk-romerske rike og Habsburg

Mens andre gikk til krig, valgte Fredrik III av Det tysk-romerske rike ekteskap, her med sin kone Eleonora av Portugal, som maktmiddel.

Det tysk-romerske rike besto i hovedsak av tre typer småriker. Det var de dynastiske monarkiene, ofte grevskap, fyrstedømmer eller hertugdømmer, inkludert Kurfyrstedømmet Sachsen, Hertugdømmet Bayern og Markgrevskapet Brandenburg. I tillegg var det kristne småriker kalt Rikskloster, styrt av abbeder og biskoper. Den tredje kategorien var selvstendige byer, ofte handelsbyer. De var små i geografisk utbredelse, men store i økonomisk betydning. Det var med andre ord tre hovedtyper av riker med egne rettigheter, styresett, funksjoner og tradisjoner. Det var i deres interesse at keiseren ikke fikk for mye makt i de enkelte småstatene. En viktig motvekt mot keiserens makt var at den ble gitt gjennom valg, ikke gjennom arv. Det betyr at de mektige kurfrystedømmene som valgte keiseren, fikk motytelser av keiseren gjennom at han måtte gå med på bindende avtaler som begrenset hvor mye han kunne overstyre de enkelte statenes rettigheter.

I 1452 ble erkehertugen av Østerrike valgt som keiser av Det tysk-romerske rike under navnet Fredrik III. De enkle smårikene innførte en form for enevelde etter påvirkning fra andre europeiske land. Det betydde at det var mindre lokal opposisjon til hertuger, borgermestre og andre monarker. Dette gjorde det også vanskeligere for keiseren å sette opp konkurrerende makter mot hverandre. I Det tysk-romerske rike som helhet fikk man aldri den samme samlingen. Det var i hovedsak tre store hindringer for å få til denne utviklingen. Den første var at de enkelte småstatene hadde mye makt. Den andre var at keiserne og kirken, som oftest paven, hadde en intern maktkamp. Selv om paven tapte mye direkte makt, ble også Det tysk-romerske rikes makt redusert, blant annet mistet de den strengt talt formelle makten de hadde over Nord-Italia. I tillegg bygget det opp om religiøs strid som eksploderte under reformasjonen. Den tredje var at i tillegg til vanskelige vasaller i form av hertuger, biskoper og andre, samt interne religionskriger, var også Det tysk-romerske rike mye av tiden i kamp mot Frankrike. Frankrike hadde mistet områder i Italia etter et samarbeid mellom det nyskapte Spania og Det tysk-romerske rike, og selv om det var en skjør fred i Maximilians keisertid, ble det flere kriger mellom sønnesønnen Karl V og Frans I. Til sammen fire kriger mellom de to foregikk mellom 1521 og 1544.

Huset Habsburg var mindre opptatt av å øke makten i det fragmenterte riket og mer opptatt av å utvide sine personlige arveland. Fredrik III hadde allerede Østerrike og begynte med ekteskap som strategi for å utvide makten. Han giftet seg med Eleonora av Portugal, noe som skaffet ham noen nye landområder og mange penger. Han fikk ordnet det slik at sønnen, Maximilian I, ble gift med Maria av Burgund, noe som gjorde at Habsburg utvidet personlig makt til de svært rike områdene De burgundiske Nederlandene, Burgund og Luxembourg. Maximilian I giftet bort barna sine slik at også Spania kom inn under Habsburg-dynastiet via sønnen Filip («Felipe» på spansk). De økonomisk innbringende ekteskapene skapte ordtaket «La de andre gå til krig, du, lykkelige Østerrike, gift deg» (Bella gerant alii, tu felix Austria nube). Det faktum at sønnen Maximilian tok over i et valgkongedømme, var også uvanlig, men dette startet en lang tradisjon der huset Habsburg styrte reelt dynastisk, selv om de formelt ble valgt.

Maximilian la planer på vegne av sine barnebarn. Det nylig sammenslåtte landet Spania hadde blitt sikret via først hans datter Margrete og deretter av hans sønn Filip. Filips datter Maria ble gift med Ludvig II av Ungarn. Maximilian døde i 1519, syv år før svigersønnen Ludvig II av Ungarn.

Polen-Litauen

Polen-Litauen begynte i 1386 sin vei mot imperioum. Da giftet prinsesse Jadwiga seg med Vladislav Jagello, som var storfyrste av Litauen. Han konverterte til kristendommen og styrte de to store områdene samlet i en personalunion. For Jagello var styrking av Polen-Litauen og svekking av Den tyske orden avgjørende. De kombinerte polsk-litauiske styrkene bekjempet Den tyske orden og fikk Preussen underlagt polsk styre. Utfordringene for Polen var imidlertid at i perioden fra 1370 til 1386 hadde adelen, da Polen ble styrt av svake konger, skaffet seg stadig flere rettigheter. Polen hadde ikke en sterk sentral myndighet, i motsetning til langt større Litauen, som vokste under Jagello. Likevel var det klart at Polen på 1400-tallet var å regne som en stormakt. I en periode var Polen-Litauens konge også konge av Ungarn.

Det osmanske rike og Balkan

Mehmed II inntok Konstantinopel i 1453.

Malt av: Gateso Zonaro

I Sørøst-Europa hadde Murad I av Det osmanske rike utnyttet intern kriging på Balkan slik at han i årene fra han besteg tronen i 1360 og ble offer for attentat i 1389, hadde lagt under seg Nordvest-Anatolia og et stort område i Nord-Hellas og Bulgaria. Slaget ved Kosovosletta i juni 1389 regnes som viktig. Selv om Murad I selv falt og Det osmanske rike tapte mange menn, beseiret de den samlede slavisk-rumenske hæren. Kort tid etter ble Bulgaria oppløst som politisk enhet, og Vallakia ble et lydrike under osmanerne. Bayezid I, med kallenavnet «Lynet», tok over styret, og knuste et angrep fra ungarsk side i 1396. Grunnen til at osmanerne hadde lyktes så godt var delvis deres stående hær, dels deres ekspertise i feltartilleri, dels en relativt respektfull behandling av kristne og dels at de kristne motstanderne var dårligere forberedt. Da osmanerne angrep var det bare Venezia som hadde militære styrker som kunne gjøre reell motstand. Venezia var imidlertid ikke interessert i krig, men ville heller finne en løsning som ikke svekket deres interesser.

Flere sultaner lyktes i å svekke Venezia og andre motstandere, og Det osmanske rike fikke et godt grep om det østre Middelhavet. Bare et mislykket angrep mot Ungarn stoppet osmanerne noe, men et ungarsk forsøk på å gjenvinne områder for kristendommen ble knust. Det som hindret den taktisk dyktige og raske Bayezid I i å slå til i større deler av Europa var ikke trussel vestfra, men heller nordøstfra. Timur Lenk bekjempet osmanerne, og Bayezid I falt i slaget i 1402. Etter at Lenk trakk seg tilbake og senere ledere av hans Timurid-dynasti, også reduserte sin interesse, kunne osmanerne gjenoppta sin virksomhet i 1413. Selv om dette hadde vært en fin tid for slaviske folk å gjøre opprør mot osmansk styre i Sørøst-Europa, som ikke ble påvirket av Lenk, skjedde det ikke. Det vil si, Albania gjorde opprør under Skanderbeg, sterkt støttet økonomisk av Venezia og moralsk av paven. Imidlertid fikk ikke Det bysantinske rike, nå redusert til hovedstaden Konstantinopel, støtte vestfra. De siste keiserne prøvde å sette den ortodokse kirken under Paven for å få støtte, men fikk en kald skulder og ble styrtet av sine egne. Moskva valgte dermed å bryte med Konstantinopel og starte sin egen ortodokse kirke.

Selv om Konstantinopel lenge hadde vært vanskelig å innta på grunn av bymurene, ble det osmanske artilleriet for tøft for byen. Mehmed II, erorbreren, inntok Konstantinopel i 1453, og beseiret dermed bysantinerne en gang for alle. Deretter beseiret han serberne, bosnierne og albanerne i tur og orden, og reduserte markant Venezias nærvær i øst. Det osmanske riket strakk seg etter dette helt opp til Transilvania. I 1504 ble også Moldavia og Bessarabia del av Det osmanske rike, og de delte nå grense med både Ungarn og Polen. Det østre Middelhavet, tidligere Venezias domene, var nå delt mellom Venezia og Det osmanske rike. Osmanerne tok alle de bysantinske enklavene og alle øyene i Egeerhavet med unntak av Rhodos, Kreta og Kypros. Så lenge de stilte med mannskaper til marinen, fikk øyene internt selvstyre.

Det var imidlertid ikke bare krig og beleiring som møtte osmanerne. Fra 1535 av inngikk de en avtale med Frankrike, og handel mellom Marseille og havnebyer i det østre Middelhavet foregikk i stor grad. Franske handelsmenn ble behandlet i spesielle rettssaler der deres ord hadde like stor vekt som ordene til en muslim.

Ungarn

Ungarn ble delt i tre utover på 1500-tallet. En tredjedel (lysegrønt) var direkte under Det osmanske rike, en tredjedel (mørkegrønt) var Transylvania, styrt på osmansk nåde, og den siste (lyseblått) tilhørte Huset Habsburg.

Ungarns hovedproblem i denne tiden var Det osmanske rike som ville utvide sitt imperium. Ungarerne hadde lyktes i august 1456 å stoppe dem under beleiringen av Beograd (da en ungarsk by ved navn Nándorfehérvar) anført av militærlederen János Hunyadi. János selv falt i krigen. Dessverre for Ungarn, lyktes de i liten grad å stå samlet i å gjenerobre nye områder etter Beograd. Selv om albanerne, Ungarn, Venezia og flere andre kjempet mot Det osmanske rike, utkjempet de også interne kamper. Spesielt de største maktene av dem, Ungarn og Venezia, var i hyppige konflikter fordi begge ville kontrollere kysten i Dalmatia. Venezia ga til slutt opp, og Ungarn tok over kysten. Samtidig sto de alene mot Det osmanske riket.

En av grunnene til at Ungarn sto uten allierte kan ha vært den markante «ungarskheten» som styrte i landet. I motsetning til Polen, som hadde hatt dynastier med utenlandsk bakgrunn, især fransk, var Ungarn uvillig til å gi kongetronen til ikke-ungarske dynastier. Lokale stormenn ble heller foretrukket. Det gjorde at mange nabolands ledere oppfattet dem med skepsiske. I tillegg var det daværende Ungarn rikt på grunn av gruvedrift og ganske stort i utstrekning – omtrent tilsvarende dagens Ungarn, Slovakia, mye av Kroatia og øvre halvdel av Romania, da Transilvania (Nedre halvdel, Valakia, tilhørte Det osmanske rike). Mattias Corvinus, også kalt Mátyás Hunyadi, lyktes både i å ha en stående hær og en adel som betalte skatt, begge et tydelig tegn på en svært styrket kongemakt. Denne stormaktstiden var knyttet til Corvinus, og etter ham kom en konge som ga etter for press og reduserte kraftig adelens skatter, la ned den stående hæren og ga etter for adelens makt. Et bondeopprør mot adelen i 1514 ble slått ned, noe som medførte at Ungarn innførte evigvarende livegenskap for sine bønder.

I Ungarn begynte situasjonen å bli komplisert i 1526. Undertrykkelse på religiøs og etnisk grunnlag hadde, i tillegg til den harde straffen som de opprørske bøndene ble utsatt for, gjort at det var få som var villige til å kjempe for Ungarn. Kong Ludvig II fikk dermed store problemer da han møtte Det osmanske rike til kamp i slaget ved Mohács. Ungarn tapte og Ludvig II døde. Dette gjorde at Habsburgerne fikk en mulighet til å bli konger av både Ungarn og Kroatia. Ganske fort ble Erkehertug Ferdinand, bror av den mektige keiser Karl V av Det tysk-romerske rike, uansett konge av Böhmen. Han hadde allerede den noe intetsigende, men formelt viktige tittelen konge av romerne, men de ungarske adelsmennene var ikke overbeviste, og omtrent halvparten foretrakk Johan Zápolya, fyrste av Transylvania. To fraksjoner kjempet om makten, hver av dem støttet av flere ungarske adelige. Ferdinand hadde også sin bror på sin side, mens Suleiman den store støttet Zápolya. Til tross for tidlige seire til Zápolya, ble erkehertug Ferdinand stadig mektigere, og han bekjempet sin rival, som flyktet til Polen. Likevel var ungarere flest lite begeistret for Habsburgerne, og det varte til langt ut i 1540-årene før Ferdinand gjennomførte et stort angrep på Buda. Angrepet ble til en beleiring som endte med at Det osmanske rike beseiret Ferdinand og tok Buda selv. Nå var det lite igjen av den rent ungarske delen av Ungarn, men Transylvania, formelt selvstendig, og Habsburgs Ungarn eksisterte fortsatt.

Skandinavia

Christian II lyktes egenhendig å ødelegge enhver mulighet for union mellom Danmark og Sverige.

Malt av: Michael Sittow

Skandinavia var i utgangspunktet tre forskjellige riker, men etter en maktkamp mellom Albrekt av Mecklenburg og andre, de mektige hanseatene inkludert, ble etter hvert Norge, Sverige og Danmark samlet under den politisk dyktige Margrete I – dronning av Danmark. Rent formelt var det hennes grandnevø, Erik av Pommern, som styrte fra 1396, men det var underforstått at Margrete, som «mektig frue og husbonde», hadde den reelle makten. Da hun døde i 1412 viste Erik av Pommern seg som en langt mindre egnet konge, og han dro de tre landene inn i krig med hanseatene i 1420-årene. Hanseatene stengte handelen i Bergen og innførte blokade. I tillegg fikk de ansatt kaprere, bestående av et brorskap med sjøfarere fra Rostock og Wismar. Denne sjørøvervirksomheten sto ikke tilbake for vikingenes herjinger 400 år tidligere. Erik ble i 1440 avsatt i samtlige land etter stor misnøye med alle krigene og vanstyre. Dessuten var man misfornøyd med at han hadde gitt bort store landområder til utlendinger for å blidgjøre dem.

Sverige hadde den svakeste tilknytningen til Kalmarunionen. Under Christian I var de tre skandinaviske rikene samlet i en kort periode etter at han gikk til krig mot dem og vant. Imidlertid ble seieren kortvarig. Etter en relativt fredelig tid under kong Hans fulgte den blodtørstige kong Christian II, som tok livet av en rekke svenske adelsmenn (i ettertid kjent som Stockholms blodbad) og ved det for århundrer fremover ødela for framtidig samarbeid mellom Sverige og Danmark.

I forholdet mellom Danmark og Norge, var Danmark den klart overlegne parten. Norge hadde blant annet en svak militærmakt og bare en håndfull borger, i en tid der borger og tilhørende kavaleri var basisen for makt. I tillegg hadde svartedauden og Erik av Pommerns kostbare kriger gjort Norge fattige, og den norske leidangen var sterkt begrenset og brukte gammeldagse skip. I hele denne perioden var Norge dermed utdatert i forhold til hanseater og dansker med tanke på skipsfart. De lokale riksrådene i Norge hadde blitt redusert, og kongen, som gjerne holdt seg i Danmark, kunne styre Norge med færre utfordringer enn tidligere. I tillegg førte svartedauden i Norge, som i resten av Europa, til at det ble vanskeligere å finne arbeidskraft. I flere andre land prøvde adelen å knesette prinsippet om at de livegne skulle arbeide for de samme betingelsene som før svartedauden, altså med kontrakter som bandt dem til stedet de tilhørte og arbeidet gratis noen dager i måneden. Dette var umulig i Norge, ford det første fordi Norge aldri hatt en sterk nok adel til å innføre føydalismen, og for det andre var den nå ytterligere svekket. Dermed ble vanlige folk sterkere og adelen svekket. En svekket adel var også en svekket maktfaktor i forholdet til Danmark.

Oppdagelser og sjøfart

Utdypende artikkel: Oppdagelsestiden

Atlanterhavet hadde tidligere hatt liten betydning for europeisk historie, men fra 1450-årene og fremover fikk det stadig mer betydning. Det var to land som dominerte Atlanterhavet de første tiårene. Først var det Portugal. De hadde brukt mye tid på 1400-tallet til å forbedre skipsfart, utforske Afrikas vestkyst og utvikle sjømannskap. Resultatet av de la under seg Azorene, også opprettet handelsstasjoner langsmed Afrikas vestkyst. Målet til Portugal var å finne sjøveien til India og rikdommene i nærheten. Dette tok lang tid, men i 1488 lyktes de å nå Kapp det gode håp som første europeere.

Det andre landet som dominerte Atlanterhavet var Castilla. De hadde noe fokus på skipsfart, og hadde dermed sikret seg Kanariøyene. Imidlertid var de for sent ute til å ta kontroll over territorier sør og østover langs Afrika. Først i 1492 satset Castilla sterkt, etter at de hadde lyktes i å beseire muslimene sør i landet. I stedet for å dra østover, som Portugal prøvde, ville sjøfareren Christofer Columbus dra vestover. Etter litt overtalelse fikk han støtte. Columbus oppdaget Karibia i 1492, hvor spanske nybyggere og eventyrere slo seg ned. Dette kostet mange innfødtes liv, mest på grunn av sykdommer som følge av forskjellig bakterieflora som de fremmede europeerne hadde med seg, men også på grunn av hardt arbeid som de ble satt til. Dette harde arbeidet ble avskaffet, men ikke før kritiske tekster ble skrevet om emnet.

Da Spania og Portugal i 1494 ble enige om å dele verden seg imellom, begynte også sakte utforskningen av fastlandet av den nye verden. I 1519 ble Aztekerriket oppdaget og etter hvert bekjempet av en liten gruppe spanske krigere og mange allierte indianere. Fastlands-Amerika ble ikke organisert som et føydalsystem, noe som gikk hardt ut over de innfødte i Karibia. Dog det ble gjort kristningsforsøk. Langt verre var det at sykdommer drepte opp til 90 % av befolkningen. Mens Spania bestemte seg for å behandle indianere som undersåtter, var Portugal langt mindre menneskelig mot dem.

Oppdagelsen av Karibia

Tordesillastraktaten markert med en rett strek på et kart fra 1502.

I løpet av middelalderen hadde sjøfarten utviklet seg markant. Vikingene utviklet båter med grunn kjøl, noe som gjorde at skipene kunne komme lenger inn på land og lettere opp i elver. På 1100-tallet var ror akterut (bakerst på båten) og forskjellige seil til ulike vinder noe nytt. Slik kunne man seile raskt også om vinden kom imot eller fra siden. Kort tid etter kom magnetiske kompass og arabiske stjernekart inn, noe som forkortet reisetiden og forbedret tryggheten på havet.

Europeisk sjøfart var for det meste noe som foregikk på Middelhavet, Svartehavet og Rødehavet. Atlanterhavet hadde frem til slutten av 1400-tallet i hovedsak vært en hindring, heller enn en mulighet. Det forandret seg bare delvis da Portugal oppdaget Azorene rundt 1450. Portugal ønsket å finne veien til India rundt Afrika. For å oppnå dette hadde de underlagt seg, eller kontrollerte, flere områder langs Afrikas vestkyst fra nord til sør. I 1434 kom portugisiske sjøfolk seg forbi Kapp Bojador i dagens Vest-Sahara, noe som var en av de store hindringene. Målet var å finne sjøveien til India og dermed unngå Middelhavet og handelen med Det osmanske rike. Sjøfareren Columbus fra Genova var i portugistisk tjeneste. Som sjøinteressert dro han først til Lisboa, som hadde ord på seg å være et senter for sjøfart. Der arbeidet han som kartmaker og fra tid til annen ble han med på båtturer. Mens Portugal var mer opptatt av å komme seg øst- og sørøstover til India, ville Columbus prøve vestover. Fageksperter ved Portugals hoff avskrev Columbus' planer, og han dro til Isabella av Castilla, som etter en stund aksepterte hans forslag.

Columbus selv skal ha trodd han var i Asia, mens resten av Castilla og Aragon mer enn klare til å akseptere at dette var et nytt kontinent med nye muligheter. Amerika ble oppdaget samme år som maurerne ble fordrevet fra Den iberiske halvøy og det var derfor flere krigsklare adelsmenn og soldater som benyttet mulighetene til å dra over Atlanteren. Imidlertid skjedde dette ikke over natten. Mellom 1492 og 1519 var Spanias nærvær i Amerika begrenset til øyene i Karibia, spesielt Hispaniola. Det skulle raskt vise seg at Colombus var en særs lite dyktig administrator. Et annet problem var at taino-indianerne hadde et for enkelt strukturert samfunn til at Spania kunne bruke øyene i Karibia som handelsstasjon, dermed ble utviklingen saktegående. Til slutt ble Columbus avsatt, men han forble en rik mann livet ut.

I 1480 ble Alcaçovastraktaten inngått. Traktaten var i utgangspunktet Portugals konges fraskrivelse av tronen av Castilla og anerkjennelsen av Isabella som landets monark. I tillegg var det en oppdeling av verden der alt land sør for Kapp Bojador tilhørte Portugal, unntatt Kanariøyene, som var spanske. Men landene Columbus hadde oppdaget lå sør for Kapp Bojador. Dermed mente kong Johan II av Portugal, som hadde inngått traktaten, at det var Portugals områder. Johan II la derfor krav på dem, noe som medførte så store konflikter at paven måtte megle. Han fikk i stand Tordesillastraktaten i 1494. Der ble Portugal tilkjent landet øst for linjen og Spania de vestlige delene. Kanariøyene ble unntatt som Portugals område igjen. Linjen ga Brasil, som da var offisielt uoppdaget (Portugal hadde mye hemmelighetskremmeri med oppdagelsene, og mange arkiver forsvant i jordskjelvet i Lisboa i 1755), til Portugal.

Etter 1500 ble geografer enige om at de nylig oppdagede områdene ikke var Asia, men et nytt kontinent. Omtrent samtidig var den florentinske oppdagelsesreisende Amerigo Vespucci flink til å sende fargerike brev om «Den nye verden», som han kalte området. Nettopp det uttrykket, og «Amerigos land» ble ofte brukt om området. Det sistnevnte kan ha vært bakgrunnen for at landet, spesielt den sørlige delen, ble kalt Amerika.

Sjøveien til India

Ettersom Spanias oppdagelse av Amerika ikke viste seg å være retningen til India eller Kina, fortsatte Portugal å utforske havområdene nedover Afrika. I tillegg var portugiserne interessert i å utforske nordlige havområder. I 1495 kom portugisiske skip til Grønland og i 1500 til Newfoundland, men det var sjøveien til India som var viktigst. I 1488 hadde sjøfareren Bartolomeu Dias rundet Kapp det gode håp ved å reise langt vestover. Først ti år senere ble sjøreisen til India endelig gjennomført av Vasco da Gama, som kom til Calicut. For da Gamas del ga reisen en fortjeneste på tre tusen prosent i forhold til investeringene. Det innledet en viktig handelsrute fra Portugal. Krydder var særlig etterspurt, som nødvendighet i medisiner, i ritualer og som luksusvare. Portugal hadde imidlertid en utfordring med at de var et lite land med begrenset budsjett, og det var en viss bekymring for at reisene kunne ødelegge økonomien.

Portugal kan ha kjent til Brasil før 1500, men det var dette året at området offisielt ble oppdaget av sjøfareren Pedro Cabral. Selve befolkningen der var ikke avanserte nok etter europeisk målestokk til å kunne fungere som handelspartnere. Portugal bestemte seg derfor for å gjennomføre det som i ettertiden er blitt kalt et thalassokrati, eller sjøimperium. Det ville i Portugals tilfelle si at de tok kontroll over handelsrutene og hadde noen støttepunkter langs kysten av Afrika, Persia, India, Sri Lanka og Malaysia. Portugal fikk ikke helt kontroll over krydderhandelen, og det var fortsatt mye som gikk til Venezia. I tillegg hadde Portugal lite å selge av varer, og dermed var de i samme situasjon som Venezia og de andre italienske bystatene – de handlet med gull og sølv og fikk varer.

Oppdagelsen av fastlands-Amerika – og verden

Conquistadorene (erobrerne) og deres allierte indianere i ferd med å erobre Tenochtitlan.

Året 1519 er sentralt for både europeisk og amerikansk historie da to hendelser var av stor betydning for verdensanskuelsen. Den første var at conquistadoren Hernán Cortés startet erobringen av Mexico i kamp med aztekerne. Aztekerne hadde bare i kort tid hersket over et stort område, men de ble beseiret av en tallmessig underlegen spansk styrke. Det er flere teorier om hvorfor dette skjedde. En teori er at azteker-riket, tross relativt avansert ingeniørvirksomhet, kunne sammenliknes med oldtidsriker. Andre teorier er at sykdom tok livet av mange indianere og at mange indianere som aztekerne hadde underlagt seg så på spanjolene som et mindre onde. Samtidig er det beregnet at halvparten av de omtrent 2100 spanske conquistadorene ble drept.

Indianerne opplevde en epidemi som kan ha tatt livet av så mye som 90 % av befolkningen. Dette betydde at indianerne, som uansett ikke var vant til hardt arbeid i gruver eller på gods, ble erstattet som arbeidskraft av slaver fra Afrika. Spania hadde utviklet et såkalt encomienda-system, det vil si at de innførte en form for føydalisme der indianerne arbeidet med jordbruk og å lete etter gull. Dette arbeidet var så hardt at kombinert med sykdommer døde mesteparten av befolkningen ut. Oppdageren Bartolomé de las Casas beskrev i detalj grusomhetene som spanjolene stod bak, noe som innledet en debatt. Resultatet ble at kirken raskt anerkjente at indianere også stammet fra Adam og Eva, og dermed var de Spanias undersåtter. Dette gjorde at de ikke kunne brukes som slaver, i tillegg til at de fikk mange rettigheter. Samtidig, i tråd med inkvisisjonen, måtte de kristnes. Las Casas' bok, «Kort beretning om de indiske lands ødeleggelse», kom ut i 1552 og ble brukt av nordeuropeere i anti-spansk propaganda. Dette førte til at spanske grusomheter mot indianerne – i las Casas' tilfelle ble bare hendelser i Karibia før encomienda-systemet ble avskaffet skildret – kan ha blitt overdrevet.

Portugisernes fremferd i Brasil var brutal. I utgangspunktet var ikke Portugal spesielt interessert i å kolonisere Brasil, men da franskmenn dukket opp og interesserte seg for fargestoffet til brasiltreet – landet er oppkalt etter treet – ble det konkurranse. Frankrike anerkjente ikke Tordesillas-avtalen. For dem var det ikke nok å kontrollere et territorium på papiret. Portugal måtte derfor velge mellom å oppgi Brasil eller å kolonisere landet. Dermed begynte portugisisk kolonisering av Brasil, med spesielt brutale forhold på sukkerplantasjene. Portugal hadde ikke hatt en diskusjon om indianere som undersåtter, og i over 200 år ble de nærmest som «fritt vilt» å regne. For å rettferdiggjøre deres grusomme behandling av indianerne, kom portugiserne med anklager om kannibalisme blant indianerne. Fra 1534 ble det innført lenssystemer i Brasil, lenge etter at Spania hadde avskaffet dem. Imidlertid ble lenssystemene avskaffet. Ikke fordi det var inhumant, men fordi det rett og slett ikke var nok folk – indianere – til å kunne gjennomføre det.

Den andre hendelsen i 1519 var at den portugisiske sjøfareren Fernão de Magalhães, kjent som Magellan, reiste i Castillas tjeneste for å finne en sjøvei til India. Magellan lyktes etter mye strev med å komme seg forbi Kapp Horn helt sør i Amerika. Dermed oppdaget han det svært store Stillehavet og øygruppen som senere ble kjent som Filippinene. Her ble Magellan drept, og nestkommanderende Juan Sebastián Elcano tok over. Elcano dro via Molukkene – et stort handelssted for krydder – og tilbake til Spania i 1522. Handelen med krydder betalte utgiftene med reisen og ga et solid overskudd. Elcano selv dro til sjøs igjen, og forsvant sporløst i 1526.

Reformasjonen (1517–1556)

Utdypende artikkel: Reformasjonen

Bilde av salg av avlat, praksisen som ble avgjørende for starten på protestantismen.

Kirken hadde lenge slitt med anklager om å være splittende, og i tillegg ikke etterleve sine egne krav om nøysomhet. Koblet med dette ble Europa i stadig større grad en verdensdel med enevelder. Eneveldene gjorde at kongen hadde nok makt til å kreve kontroll også over kirken. Mange prester krevde rett til å gifte seg. Det var et økende press på at noe måtte skje.

I 1517 innledet den tyske teologen Martin Luther sin kamp mot kirkelig praksis, især misbruk av avlatssystemet til personlig berikelse for kirkens menn. Dette utviklet seg til å bli en åndelig kamp. Det var et tydelig skille mellom de i hovedsak nordtyske fyrstedømmene som støttet Luther, mot de i hovedsak sørlige katolske som kjempet mot ham. Luther og hans menn – og enkelte som opererte på egen hånd, gjorde opprør, og det foregikk både ikonoklasme (ødeleggelse av bilder) og regelrette store protester mot adel og kirke. Protestantene fikk imidlertid en formidabel motstander i keiser Karl V av både Spania og Det tysk-romerske rike. Han var en humanist, men også en katolikk som kjempet kraftig mot protestantisme.

Protestantismen spredte seg til Norden, der den i Danmark, Finland og delvis Sverige ble godt mottatt, mens den i Norge og Island ble mottatt med skepsis. Protestantismen spredte seg til Sveits, der teologen Ulrich Zwingli skapte sin egen versjon av den som slo an godt. I utgangspunktet var England et fristed for katolisisme, men da storpolitikk forhindret at kong Henrik VIII fikk annullert sitt ekteskap, brøt også England med den katolske kirke og skapte sin egen .

Kalvinismen, opprinnelig fra Sveits, ble populær delvis i Frankrike, helt nord i Skottland og i Nederland. Den ble lagt merke til i Polen. Böhmen på sin side hadde allerede sin egen trosretning i husittisk retning, som var en katolsk sekt mer enn en protestantisk. Ungarns eventuelle reformasjon ble avbrutt da de ble beseiret av Det osmanske rike gjentatte ganger, og måtte kjempe mot dem og etter hvert sin egen borgerkrig samtidig.

Religiøsitet og politikk rundt 1500

Apokalypsens fire ryttere, pest, krig, sult og død, føltes faretruende nær mot slutten av 1400-tallet for mange europeere.

Malt av: Albrecht Dürer

John Wyclif og Jan Hus var viktige forgrunnsfigurer i reformarbeidet i den katolske kirken. Mot slutten av 1400-tallet kom også Erasmus av Rotterdam med sine tanker. Erasmus var ikke provoserende og anti-kirkelig, men han latterliggjorde det pompøse og overdrevne. For Erasmus handlet veien ut av kirkens blindvei om utdannelse og opplæring av massene. Han argumenterte også for at verken handel eller kunstmaleri av hedenske skikkelser var uforenelig med å være en god kristen, og han mente at Det nye testamentet burde oversettes til mer moderne språk i stedet for å være på latin og gresk. Fordi han argumenterte mot misbruk av makt og dovenhet innen kirken uten å angripe kirken selv, ble han en svært populær figur blant de ledende skikkelsene i Europa.

Kristendommen hadde, med påvirkning av pest, sult og krig, utviklet seg i retning angst og nesten panikk. Endetiden var nær i manges oppfatning, da det het i Johannes' åpenbaring at den skulle komme med Apokalypsens fire ryttere, død, pest, sult og krig. I tillegg hadde djevelen fått en ny rolle, ettersom hans makt var svært reell i mange europeeres oppfatning. Den tyske kirkemannen Heinrich Kramer kom i denne sammenhengen med boken Heksehammeren. Boken viste hvordan man kunne avsløre Djevelens tjenere, altså heksene.

Politisk var 1500-tallet preget av indre splid mellom de europeiske maktene. Italia opplevde uro på 1500-tallet. Firenze undervurderte de interne problemene og den manglende stabiliteten, mens Venezia fikk mer og mer problemer med eksterne krefter, spesielt Det osmanske riket, men også forskjellige koalisjoner av europeiske makter. Utover 1500-tallet ble stadig flere italienske bystater offer for europeiske styrker, da særlig selvstendige monarkier med store hærer og flåter. De moderne vesteuropeiske stormaktene (Spania, Portgal, England, Frankrike, Nederland) var kongedømmer med en sterk konge, en svekket adel og en mer eller mindre utradert føydalisme.

Reformasjonen i Det tysk-romerske rike

Luther står frem for Riksdagen i Worms (kolorert tresnitt, 1557)

Kirken hadde en rekke utgifter, blant annet til bygging av Peterskirken, og disse ble delvis finansiert ved salg av avlatsbrev. Praksisen ble misbrukt, og det var i utgangspunktet dette misbruket munken og professoren Martin Luther kritiserte. Kritikken hans gikk imidlertid innen kort tid lenger og utviklet seg til en teologisk bevegelse kjent som protestantisme. Han mente at frelse krevde kristen tro alene, og ikke gode gjerninger. Troen var privat mellom personen og Gud, og dermed trengtes ikke den katolske kirke som mellomledd. Luther ble lederen for en religiøs, antiklerikal og fremmedfiendtlig gruppe. Budskapene til Luther var flere: Bibelen var det eneste redskapet til rettroenhet. Faste, helgendyrkelse, pilegrimsreiser og messer var unødvendige. Skjærsilden eksisterte ikke. Av kirkens syv sakramenter ble bare to igjen hos protestantene, dåp og nattverd. Transsubstansiasjon, at i munnen blir vinen til Jesu' blod og kjeksen til Jesu legeme, ble også avskrevet. Munkeordener skulle avskaffes og prester kunne gifte seg. Han anmodet også mange fyrster og andre monarker å ta kontroll over religionen i sitt land. Mange av de nye monarkiene benyttet seg gladelig av denne muligheten. Takket være trykkekunsten, ble disse ideene raskt spredt til store deler av riket.

Luther og hans tilhengere gikk skarpt ut. Luther selv sa at han brukte sine motstanderes skriverier som toalettpapir. Flere tilhengere hadde offentlige brenninger av pavebuller som advarte om mulig ekskommunikasjon av Luther. Profanisering av hellige objekter foregikk også, i tillegg til tresnitt som fornærmet paven og sammenliknet ham med et esel eller demon. Fra 1520 av ble det stadig flere opprør i tyske byer. Det begynte med Erfurt, og spredte seg til mange andre byer. Gjennomgangstonen var at kirken hadde utgitt seg for å være hevet over eller i det minste bedre enn lekmennesker, mens Luthers lære sa at de ikke hadde noen vesentlig funksjon.

Grunnen til at Luther hadde fått være i fred de første årene skyldtes delvis at det skulle utpekes en ny keiser for Det tysk-romerske rike. I den anledning ville ikke paven, som støttet Frans I som ny keiser, starte en konflikt. Imidlertid vant Karl V. Dette gjorde at Europa fikk en av de mektigste kongene siden Karl den store. Karl V styrte i tillegg til Det tysk-romerske rike, Spania (siden 1516), de spanske besittelser i Italia og Amerika, Flandern og Burgund. Fra tidlig av ble det krig mellom Karl V og Frans I, som var konge av Frankrike. Den fransk-tyske krigen varte under begges regimer og enda lengre. Frankrike fryktet Habsburgernes hegemoni i Europa, mens Habsburg så med bekymring på franske krav på områder de selv kontrollerte, inkludert Milano og Burgund.

Karl V var katolikk, og dessuten leder av den spanske inkvisisjonen. Slik var han forpliktet til å bekjempe Luther. Samtidig var han en humanist uten dogmatiske trekk. Luther hadde mektige venner, som Fredrik den vise av Kurfyrstedømmet Sachsen. Fredrik fikk forhandlet frem en avtale om at Luther skulle få fritt leide til å forsvare seg under Riksdagen i Worms i 1521. Der nektet han å trekke tilbake sine meninger, og sa at bare Bibelen eller egen fornuft kunne få ham til å forandre mening. Karl V erklærte Luther fredløs så fort Riksdagen var over, men Fredrik den vise forutså at det ville skje, og hans soldater kidnappet Luther og dro ham øyeblikkelig til Fredriks slott. Under oppholdet brukte Luther et år på å oversette Bibelen til tysk. Bibelen fikk betydning både religiøst og språklig, da den ble det første standardiserte tyske verk. Etter utgivelsen av boken brukte Luther mesteparten av livet på å organisere den nye kirken, med utfordringer blant annet fra frikirker som gikk langt vekk fra hans tolkning. Han gikk langt i å fordømme dem, men det store gjennombruddet kom med den ortodoks-lutheranske teksten Confessio Augustana i 1530, som ble del av den lutheranske kirkens trosartikler.

Utfordringene med protestantismen handlet om mer enn bare religiøs uenighet. Lutheranere kunne forfølge katolikker, stjele skatter fra kirker og på andre måter gjøre opprør. Det største opprøret kom i Det tysk-romerske rike, der en stor gruppe bønder gjorde opprør, i ettertiden kjent som den tyske bondekrigen. Adelen måtte inn, og til sammen over 100 000 mennesker ble drept i det som trolig var den største bondereisningen i Europas historie. I 1526 ble det i Riksdagen i Speyer bestemt at protestanter skulle få lov til å tro det de ville. Imidlertid varte dette bare i tre år, før en ny riksdag i Speyer avviklet den første.

Zwiglis Sveits og Bucers Strasbourg

Ulrich Zwingli (bildet) etablerte protestantisme i Sveits, mens Martin Bucer ikke lyktes fullt så godt i Strasbourg.

I Sveits hadde reformasjonen en helt annen lederfigur enn Luther, Ulrich Zwingli. Den svært lovende presten unngikk såvidt å dø av pest, og kort tid etter fikk han en åpenbaring om at det var Bibelen, og Bibelen alene, som var inngangen til den kristne tro. Zwingli var først og fremst humanist, og fokuserte på et samfunn under Guds ord. Zwingli var motstander av faste, sølibat, døping av barn og streng tolkning av Bibelen. Under Zwingli hadde flere områder i Sveits en religiøs oppvåkning, drevet frem av folkelig støtte. I tillegg unngikk Sveits at katolske makter som Frankrike prøvde å invadere dem, fordi Sveits var vanskelig og kostbart, å innta.

Strasbourg hadde en spesiell religiøs reformasjon. I motsetning til Sachsen, som hadde trygghet i kurfyrstens soldater, og Sveits' som med sine fjell var vanskelig å erobre, var byen åpen for alle. Det var også en handelsby med mange handelsvarer innom, inkludert bøkene til blant andre Luther. En av de første reformatorene var Matthäus Zell, som angrep kirkens maktmisbruk. Han påvirket andre religiøse ledere, inkludert Martin Bucer, en i utgangspunktet fattig, ukjent og arbeidsledig person. Han hadde blitt opplært i en dominikansk orden og kunne sin bibel. Zell lot seg imponere av Bucer, og han og flere andre protestanter, ble prester i forskjellige kirker i byen i begynnelsen av 1520-årene. Alle preket evangelikalisme, hvilket vil si en boklig forståelse av Bibelen og et personlig forhold til Gud. Bevegelsen var i tillegg imot bildebruk i kirken, uten at dette medførte ikonoklasme. Strasbourgs ledere viste stor forståelse for denne bevegelsen, og byen ble et fristed for mange forfulgte protestanter. I tillegg mente Bucer og andre samtidige, at mens det var viktig med enighet om de store saker, var det stor åpning for uenighet på andre emner. Imidlertid var det ikke slik at Karl V hadde ubegrenset tålmodighet, og da Det schmalkaldiske forbund, et forbund av protestantiske monarker, tapte den schmalkaldiske krig mot Karl V, falt Strasbourg, og byen måtte signere et katolskvennlig interim. Bucer valgte heller å dra til England, og den protestantiske bevegelsen svant hen. Da byen igjen ble protestantisk, var det ikke med den samme gløden.

Reformasjonen i Norden

Danmark-Norge var et tydelig todelt tilfelle i forbindelse med reformasjonen. Danmark var inspirert av Tyskland og hadde hatt mange teologisk svake biskoper. I tillegg var flere av dem humanister, noe som gjorde dem motivert for reformer. Mange reformvennlige teologer dukket opp, inkludert Christiern Pedersen, som i 1529 fikk oversatt Det nye testamente til dansk. I tillegg hadde Christian II lenge kjempet for utvidelse av kongemakten og for å gi borgerne større innflytelse, på bekostning av kirkemakten. Dermed støttet kongen reformen. Han ble jaget ut av landet i 1523, og hans onkel, Frederik I var mer nøytral i religionsspørsmålet. I hans regentskap frem til 1533, holdt en rekke protestanter taler og foredrag for stadig mer begeistrede borgere. Malmö, da under Danmark, ble den danske protestantismens arnested, og en rekke bøker ble trykket der. Lokale parlamenter tok avgjørelser om at det skulle være erkebiskopen, og ikke paven, som skulle bestemme hvem som skulle besitte stillinger. Mot slutten av Frederiks tid var det opprørsstemning, og katolske munker ble jaget fra flere byer. Under Frederiks sønn, Christian III ble protestantismen innført i 1537.

Norge hadde hatt lang periode med nedgang så ut til å gå mot slutten. Landet var i motsetning til Danmark ikke klar for reformer. Erkebiskop Olav Engelbrektsson var med på å tvinge frem en streng håndfestning som krevde at Frederik I forfulgte lutheranere. Frederik I hadde signert et liknende dekret i Danmark, men ignorert det. Engelbrektsson spilte et dobbeltspill der han og flere andre biskoper støttet Christian IIs forsøk på å ta tilbake landet. Dette skapte en situasjon der Engelbrektsson, som var katolikk, støttet Christian II, en lutheraner, mot Frederik I som i navnet var en katolikk. Da Frederik I vant, måtte Engelbrektsson ydmykende støtte Frederik I. Da Frederik I døde, ble Engelbrektsson og andre engasjert i Christian IIs svigersønn som konge, men dette mislyktes, og da Christian III tok over tronen i 1536, mistet Norge sin selvstendighet. I 1537 ble Norge et protestantisk lydrike under Danmark. Kronen forsynte seg grovt av skattene i de norske kirkene. Christian III bestemte seg likevel for ikke å provosere nordmennene for mye, og nye biskoper ble sakte innsatt. Også Island var dårlig forberedt på overgangen til reformasjonen, slik at først i 1550-årene kjenner en til at Danmark lyktes.

Sverige hadde et annet utgangspunkt enn sine nordiske naboer. Kirken var langt mer selvstendig, og det var ikke et like klart brudd med kongemakten som i Danmark og, om enn ufrivillig, Norge og Island. Kong Gustav Vasa hadde behov for de store formuene til kirken, men han var ikke interessert i å la kirken være et rike innen riket. Dermed gjorde han seg selv til kirkens overhode. Olaus Petri ble den store reformatoren. Likevel var det flere som angrep Petri, som giftet seg og dermed ble ekskommunisert av den katolske kirken, som han selv ikke mente å tilhøre. Vasa bedrev en balansegang ved at han tillot begge trosretninger. I praksis startet han likevel en protestantisk bevegelse. Denne ble møtt av opprør som Vasa slo ned. Mye maktspill senere ble Sverige først luthersk i 1571. Finland på sin side var under Sverige og fulgte mye av deres bevegelse. Imidlertid hadde den store reformatoren Mikael Agricola en stor påvirkning i Finland da han skrev religiøse tekster på finsk. Slik spilte han en like viktig rolle for finsk språk som Luther gjorde for tysk.

Anglikanismen

Englands konge, Henrik VIII (venstre) med pave Leo X i midten og Karl V av Det tysk-romerske rike.

England bestod av troende katolikker i middelalderen, men utviklingen i senmiddelalderen med paver og motpaver skapt en tydelig skepsis der. Kirken ble langt på vei nasjonalisert i 1351 da engelske styresmakter reduserte pavens makt. Den universale kirke, som den katolske kirke ønsket å fremstå som, var dermed universell i et stadig mindre univers som ikke inkluderte Frankrike eller England, og bare delvis Castilla og Aragón, administrativt. Det skjedde utover på 1300- og 1400-tallet en utvikling der statsadministrasjonen, tidligere forbeholdt kirkens menn, ble sekularisert. Engelske kanslere og skattkammermestre ble i stadig mindre grad geistlige. Selv med denne endringen i statsforvaltningen var England et grunnleggende katolsk land.

I lang tid var Henrik VIII av England sett på som troens forsvarer. Da han styrte var England et av få land der den romersk-katolske kirken i Roma hadde god politisk kontroll over landets kirke. I både Spania og Frankrike hadde kongen tatt over kontrollen selv, og det samme gjaldt flere tyske riker som konverterte til protestantismen. Det var i tillegg et problem at Henriks hustru, Katarina av Aragon, hadde født ham seks barn, men fem av dem var dødfødte eller døde unge. Bare Mary overlevde. Katarina var hans eldre brors enke, og han måtte be om tillatelse for å ekte henne. Da hun ikke lyktes i å gi ham barn, bestemte han seg i 1527 for å få seg en ny ektefelle for å få en arving. Henrik hadde fattet interesse for Anne Boleyn. Han trengte imidlertid en annullering – skilsmisse var ikke akseptert – for å kunne gifte seg igjen. I utgangspunktet virket det i orden, ettersom det korrekt var slik at Katarina av Aragon ifølge loven ikke kunne gifte seg med ham, og at man kunne oppheve tillatelsen. Imidlertid mente keiser Karl V, som var nevøen til Katarina av Aragon, at det ikke var gyldig grunn til å annullere ekteskapet.

Paven, Klemens VII, valgte ikke å gjøre noe, dermed tok Henrik VIII saken i egne hender i 1533. Han fikk Thomas Cranmer, erkebiskop av Canterbury, som hadde oppfatninger i protestantisk retning, til å oppheve ekteskapet med Katarina slik at han kunne gifte seg med Anne Boleyn. Deretter fulgte han opp med å få gjennom Act of Supremacy i 1534, da han erklærte Kongen å være Englands kirkes overhode. Henrik VIII gikk lenger enn kongene i Spania og Franrkike. Han forbød kommunikasjon og utbetalinger til paven, tok over retten til å utnevne biskoper og abbeder og gjorde det til forræderi ikke å akseptere kongens overhøyhet. Dette maktpolitiske handlinger – selve den religiøse doktrinen fikk stå i fred, noe han også gjorde klart gjennom De seks artikler. Transsubstansiasjon var fortsatt del av troen, prester måtte forbli i sølibat og muntlig skriftemål var del av troen. Det eneste sterke bruddet med katolisismen var opphevelsen av munkeordener. Han brukte landområdene beslaglagt fra munkene delvis for egen berikelse og delvis for å styrke eller utnevne nye adelsmenn som støttet hans brudd med kirken. Selv om Henrik VIII brøt med kirken, gjennomførte han en streng praksis, og mange protestanter mistet livet.

Kalvinismen

Den fransk-sveitsiske teologen Jean Calvin var en reformist som måtte rømme Frankrike etter at en rekke katolikker tok til orde for å forfølge protestanter og reformister. Han endte opp i Genève. Calvin passet godt inn i byen, og ble der fra 1532 av – med et tre års opphold i Strasbourg 1538–1541. Kalvinismen, Calvins lære, inkluderte troen på predestinasjon. Inspirert av blant andre Zwingli mente Calvin at Gud hadde bestemt hvem som skulle få frelse allerede før man ble født. De som viste evne til fromhet og overvinning av fristelse viste sin evne til å la seg forene med Kristus. Slik ble ikke frihet fra gode gjerninger en åpning til dekadanse og moralsk forfall, men heller pietisme og inderlighet for å fremstå som en god kristen. I forfølgelsen av dette ble gode gjerninger ikke lenger en religiøs plikt, men noe man gjorde for å prise herren. For kalvinister var det utenkelig at kirken kunne underlegges staten, slik at man i stedet valgte å ha frie kirker.

Fra Genève spredte kalvinismen seg til Nederland og enkelte tyske riker. Den kom seg også til Frankrike (med hugenottene) og Skottland (med presbyterianerne). I begge disse landene ble kalvinismen fulgt av politisk-religiøs vold. I Skottland tok kalvinisme gradvis over fra katolisisme. I Frankrike startet den en form for borgerkrig, og i en stund var det en minoritetsreligion.

Sentral- og Øst-Europa under reformasjonen

Det osmanske rike beseiret ungarerne ved slaget ved Mohács (1526). Dette skadet den ungarske kirke og skremte Böhmen til å legge seg under Habsburg. Osmansk maleri fra 1588.

Preussen var under katolske Polens overherredømme, men hadde en god del internt selvstyre. I løpet av kort tid ble området, som var startet som et katolsk kristningsprosjekt, selv konvertert til protestantismen. Polske myndigheter var selv forberedt på reformer. Et av de vesentligste temaene, etter at Preussen var innlemmet, var retten til å utnevne biskoper og abbeder. Løsningen ble at det ble gitt en kongelig anbefaling, men denne anbefalingen inkluderte ofte folk som svekket kirkens rykte for heder og pietisme. Likevel var det en rekke reformistiske tanker, blant annet for å bekjempe kirkeliges hang til drikking, konkubiner, dansing og en rekke andre omstrite praksiser. Problemet for Polen var imidlertid at de allerede hadde en rekke religioner. Polen hadde et lite vellykket forsøk på å nærme seg den gresk-ortodokse kirke, og dessuten hadde det polske riket et stort antall slaviske ortodokse, både rutenere og russere. Sigismund I av Polen var forberedt på å gjøre noe med den voksende reformistiske bevegelsen, men var ikke like klar for å gå hardt ut. Likevel ble import av «kjetterske» bøker, en forbrytelse straffet med døden, og i 1534 ble det påkrevet at kjetterske universiteter måtte gå tilbake til den katolske troen. Dette var mest under press fra kirken. Lutheransk protestantisme var ikke spesielt populært uansett i Polen, men da Sigismund I døde i 1548, dukket det opp en ny bevegelse som slo langt bedre an, kalvinismen. Her var særlig teologen Jan Łaski en viktig figur. Polen gikk ikke over til protestantene, men det ble en sterk tilstedeværelse av kalvinisme.

Böhmen hadde tildigere tatt et skritt ut i hva paven anså som kjetteri under Jan Hus og de påfølgende krigene. Husittisk tro var imidlertid lite forskjellig fra katolisisme, og fokuserte i utgangspunktet mest på kirkens praksis mer enn dens teologi. Likevel ble gudstjenestene gjennomført på innbyggernes eget dagligspråk og de religiøse skriftene ble oversatt. Det største stridsspørsmålet handlet om såkalt utaquisme, troen på at lekfolk skulle motta både kristi blod og kristi legeme, da kristi blod ble forbeholdt prestene. Imidlertid, da Det osmanske rike bekjempet ungarerne, ble Böhmens parlament skremt til å velge som ny konge i 1520 en sterk leder, Ferdinand, den yngre broren til Karl V. Han anså utaquistene som en katolsk sekt heller enn kjettere, og prøvde å få dem tilbake i folden ved å få den katolske kirke til å se bort fra deres nattverd og krav om at prester skulle kunne gifte seg. I 1547 lyktes han i å svekke parlamentet, som hadde støttet den tapende side i den schmalkaldiske krig. Det lyktes ikke Ferdinand å bekjempe opprøret helt, og det var mange reformister i Böhmen, eller som hadde flyktet til nabolandene og arbeidet videre derfra.

Ungarn hadde lang tradisjon med selvstendighet. Pave Sylvester II skal visstnok ha gitt Ungarns første konge, Stefan I av Ungarn, retten til selv å velge biskoper. Det er usikkert om denne historien er en myte eller sann, men de ungarske kongene på 1500-tallet brukte den for å få makt over kirken ved å utnevne sine folk til biskoper. Dette medførte at mange adelige manglet den formen for ydmykhet og fromhet som var nødvendig da Ungarn etter hvert ble angrepet av Det osmanske rike, og dessuten presset av lutheranere. For lutherske bøker og ideer fløt over grensen, og etter hvert ble enhver oppførsel som hintet av annerledeshet stemplet som luthersk. Flere kirker ble lutherske uten å vite om det. I tillegg var det mange tyske områder i Ungarn som valgte en luthersk retning. Flere ble straffet, enkelte med dødsstraff, om de var for åpne i sin reformasjon. Da Ungarn ble beseiret i slaget ved Mohács i 1526, fulgte en 20 år lang borgerkrig med gjentatte osmanske angrep inn i Ungarn. Den ungarske kirken – og adelen – tapte stort, og mange bispeseter forble uten biskop. Dog var det i områder av Ungarn at Det osmanske riket gjorde seg gjeldende, at mange konverterte til protestantisme. For disse protestantene var det klart at Gud ikke straffet ungarerne med tyrkerne for deres feil, men heller at ungarere var Guds folk som skulle kjempe vekk overmakten.

Dagligliv i renessansen

Renessansen var en tid der overtro og vitenskap overlappet hverandre. Livet for vanlige mennesker handlet i stor grad om fødsel, arbeid, ekteskap og alderdom. Samtidig var dette en periode med langt større sosial mobilitet enn tidligere, spesielt på grunn av økning i antall byer. Mange vitenskaper utviklet seg markant, mens andre, som medisin, hadde beskjeden utvikling. Perioden var også en tid der byene fikk økt betydning og vokste jevnt. Bylivet hadde sine klare regler for væremåte og påkledning.

Livet i byene

Den generelle utviklingen i byene gjennom renessansen var markant vekst, både i antall innbyggere og rikdom. Denne økningen var ikke unik for byene, men skjedde også i områdene utenfor. I Flandern og Nord-Italia hadde byene lenge vært relativt store, men i renessansen vokste også andre byer i Europa. Rhinområdet var en av områdene som særlig utviklet seg, og det gjorde også en rekke byer i Italia. Padua, Verona, Vicenza og særlig Napoli vokste kraftig. Napoli var Paris' største konkurrent til tittelen Europas største by på den tiden. Samtidig var det motsatt utvikling i Milano, Firenze, Bologna og Brescia, som hadde en sterk nedgang.

Samtidig var det ikke bare slik at det kun var få og store byer. Antall mindre byer (under 10 000 innbyggere) økte kraftig på 1500-tallet. Det var over 700 i England, 2000 i Frankrike, 3000 i Det tysk-romerske rike og 800 i Polen. Flere byer, kombinert med at føydalisme ble avskaffet, medførte også at mange, spesielt i vest, flyttet fra landsbygden til større eller mindre byer. Enkelte, blant dem omtrent 250 000 spanjoler, fant veien over til Den nye verden. Denne fraflyttingen gjorde at det stadig var behov for arbeidskraft i byene. I tillegg var byene i Europa farlige, både på grunn av vold og dårlige leveforhold, som forurenset vann, lite renhold og manglende mat.

Livssyklusen

Shakespeare tok opp mannens syv roller, tekst fra skuespillet Som dere vil ha det. Selv om tallet varierte, var dette med roller i livet etablert i renessansen.

I renessansen var verdens- og menneskeforståelsen markant forskjellig fra den som senere utviklet seg i opplysningstiden. Livet var ofte delt inn i forskjellige aldre, som skolegutt, romantiker, soldat og etablert mann. For kvinner var det ofte rollen som jomfru, kone, mor eller enke. Dette var ofte portrettert i glassmalerier og skulpturer, skuespill og dikt. I stykket Som dere vil ha det skrevet i 1599, altså noe etter denne perioden, beskriver rollefiguren Jacques mannens syv roller: Barnet, skolegutten, elskeren, soldaten, dommeren, den gamle og så den senile som går i barndommen.

Barndom

Barndommen var ikke spesielt fokusert på å være et barn. Vanligvis ble barn strengt oppdratt, og allerede fra fireårsalderen begynte forberedelsene til voksenlivet. Jenter ble lært å sy, lage mat, spinne og dyrehold. De ble også opplært for å hjelpe foreldrene sine. Gutter lærte seg et yrke, som oftest farens, og, dersom de var heldige, å lese og skrive. I den grad man hadde en forståelse av tenårings- eller pubertetsalderen, var denne nært knyttet til ansvar. Fra de var 14 år hadde mange europeiske gutter rett til å gifte seg, inngå kontrakt om å bli svennelærling eller å studere ved et universitet. Det var da den «voksne» alderen begynte. Det var ikke uvanlig for unge menn å bli med i gjenger (på fransk abbayes de jeunesse (omtrent «ungdomskloster») som trakasserte de som gruppen mente var moralsk tvilsomme, kvinner på generelt grunnlag og mennesker de ikke likte. For jenter var som oftest menstruasjonen en overgang til det voksne livet. På grunn av lite næringsrik mat, kom ofte menstruasjonen noe senere hos datidens kvinner, enn i nyere tid. Menstruasjon var også delvis forbundet med å være «uren», og i Øst-Europa kunne kvinner ikke gå inn i kirken dersom de menstruerte.

Kjønnsmodenhet startet også den perioden som ble omtalt som romantiker eller «elsker». Dette var den seksuelle perioden, skjønt ord som «sex» ikke eksisterte på 1500-tallet. Det var vanlig å omtale kjønnsorganene som rene reproduksjonsorganer. I denne sammenhengen var det kvinnelige kjønnsorgan oppfattet som det mannlige, bare vrengt innover. Selv da klitoris ble «oppdaget» på 1500-tallet, var penis-sammenlikningen ofte brukt. Elskov var uansett vurdert ut fra en religiøs sammenheng, altså som en uting, spesielt i Øst-Europa, der det også var nedvurdert innenfor ekteskapet. En teori dukket opp om at Jesus ble født gjennom Jomfru Marias øre i stedet for den moralsk tvilsomme veien nedentil. I Vest-Europa var det mer tvetydig; siden Gud skapte mennesket, måtte også reproduksjon og sanselighet være en guddommelig gave. Samtidig var sølibat det som katolikker vurderte høyest. Protestanter satte derimot ekteskapelig kjødelighet høyere enn sølibat, og mente at par, og spesielt kvinner, trengte elskov for å leve et godt liv. Utenomekteskapelig seksuell aktivitet ble ofte hyllet i sanger dersom det var menn, men foraktet i samme sanger dersom det var kvinner som utfoldet seg.

Ekteskap

Dette bildet, Arnolfinis bryllup av Jan van Eyck (1434) representerer flere stadier av livet. Maleriet er antatt å omhandle kontraktsinngåelsen under ekteskapet mellom paret. Hun er allerede gravid, og dermed er hun også snart mor til et barn som noe over fire år senere starter sin opplæring. Det er også antatt at dette er et minnebilde, og at kvinnen allerede var død da maleriet ble utført.

Ekteskap var en viktig avgjørelse som avgjorde resten av livet til en person, både sosialt, profesjonelt og på flere andre måter. Ekteskap var i noen tilfeller påkrevet for visse yrker blant menn, og for kvinner kunne det bety at hun fikk ansvar over både barn og tjenestefolk. Det var derfor vanlig at disse avgjørelsene ble tatt av foreldrene på vegne av bruden og brudgommen. Arrangert ekteskap var desto mer aktuelt jo høyere opp på rangstigen man kom. De fattigste, på den annen side, ble ofte advart mot ekteskap, noen steder nektet. Dette kunne variere etter omstendighetene, om for eksempel en kvinne hadde blitt voldtatt kunne hun forlangte ekteskap for å bevare æren. For de midt på samfunnsstigen, altså flesteparten, var ekteskapet i hovedsak arrangert av foreldrene. Som oftest var sosiale og økonomiske vilkår regnet som viktigere enn romantisk kjærlighet. Det sistnevnte kunne ofte oppfattes som ødeleggende, heller en hjelp til å skape en god ektemake. Den ideelle kvinnen skulle være kysk, lydig, sparsommelig, from og i hovedsak stille, mens den ideelle mannen var ansvarlig, fast og ærbar.

Ettersom døden var nærværende, var arv et viktig anliggende. Kontrakter mellom blivende ektefeller var svært vanlig, spesielt om en av partene eller begge hadde tidligere ekteskap bak seg. En av grunnene til dette var at kvinner som giftet seg fikk sin del av arven som medgift. Det var som oftest mannen som kontrollerte, men ikke eide, sin kones medgift, men her varierte lovene i de forskjellige regionene. Ellers var ekteskapstradisjonene markant forskjellige rundt om i Europa. I nordvest var det vanlig å vente helt til midten av 20-årene med å gifte seg, for deretter raskt å bli en selvstendig familie. Aldersforskjellen mellom parene var også beskjeden, der mannen typisk bare var et par år eldre enn bruden. I Irland og resten av Europa var det mer vanlig å gifte seg som tenåringer og å bli i storfamilien, eller at mannen var godt oppe i 30-årene mens kvinnen var betydelig yngre.

Det var vanlig å bli enke eller enkemann før en ble gammel, noe som ga størst endring for kvinners liv. For kvinnene forsvant den økonomiske sikkerheten ved bortfall av mannens inntekt. Samtidig kunne kvinner arve fra sine ektemenn og investere dem klokt dersom paret var i det minste moderat rike. Enker ble familieoverhodet, dermed kunne de bestemme barnas fremtidige ektefeller og ta andre avgjørelser. Det var også vanligere for menn enn for kvinner å gifte seg på nytt.

Alderdom og død

Nøyaktig når et menneske gikk over fra voksen til gammel var uavklart. Tradisjonelt var overgangsalderen et utgangspunkt for kvinner, og mange kvinner fikk gjerne sine siste barn i 40-årsalderen. For menn var det ingen klar overgang. De fulgte mønsteret fra familiene nevnt over, altså at nordvest i Europa levde de eldre for seg selv så lenge de kunne, mens ellers var de del av et kollektiv med tre generasjoner med familie. Mens de som var i en storfamilie ble tatt vare på, var det i nordvest vanligere at enkemenn ble tatt vare på i familien enn enker. Enker kunne ofte alliere seg med andre enker eller andre bekjente og skape en felles løsning der alle bidro litt. Det var også fordommer overfor eldre. Enkelte fordommer gjaldt for begge kjønn, som at de gamle ble senile, men de fleste var rettet mot eldre kvinner, som at de kunne skade dyr, barn og brystfødende kvinner.

Døden var langt mindre knyttet til alderdom i renessansen enn den var senere. Dette skyldtes at dødeligheten var høy i alle deler av livet, spesielt de første årene. Derfor var det viktig for folk å ha en god død, og kunsten å dø, eller ars moriendi, ble et vanlig begrep. Man måtte veie opp for sine synder, unngå Djevelens fristelser og være klar til å møte Gud. Mer praktisk burde man alltid ha et testamente og ha klar betalingen for sjelesørging og minnestunder. Dersom man visste, eller trodde, at den siste time var nær, tilkalte man som oftest en prest som gjennomførte ritualer som gjorde overgangen lettere. Liket ble vasket av familiens kvinner eller av profesjonelle og så påkledd likklede før de ble begravet innen en dag eller to. Begravelsen var ofte gjennomført som en prosesjon, og profesjonelle gråtekoner kunne gjøre prosesjonen spesielt imponerende for de som så på. Begravelsen og bønnen om at sjelene måtte hvile i fred sto knyttet til overtro; det het at mødre, hevnlystne mordere og de som hadde begått selvmord kunne gå igjen og skape problemer for de levende. Mange lærde prester var imot denne overtroen, og for katolikker ble troen om at de døde gikk til Skjærsilden for å bøte for sine synder, sterkere. Tanken var at man kunne hjelpe sine kjære ut fra Skjærsilden til himmelen ved å betale avlatsbrev. Denne praksisen fikk sterk motbør hos blant andre Martin Luther, og var avgjørende for tilblivelsen av protestantismen.

Medisin

Blodlating var en vanlig måte å kurere sykdommer på, for å skape balanse i kroppens fire væsker.

Medisinen hadde i liten grad utviklet seg siden antikken og opp til renessansen. Aristoteles, Hippokrates og særlig Galen var regnet blant de store medisinere. Galen levde i Romerriket, som forbød disseksjon av mennesker. Derfor var hans observasjoner basert på disseksjon av dyr og antakelser. Galen skrev svært mange verker på gresk på midten av 100-tallet e.Kr.

I renessansen ble stadig flere av disse tekstene tilgjengelige for publikum. Galen vektla særlig ideene om humoralpatologi, ideen om at kroppen måtte forstås ut ifra balansen mellom de fire kroppsvæsker blod, slim, gul galle og sort galle. Disse væskene hadde som hovedfunksjon, trodde man, å påvirke humøret. I mesteparten av denne perioden hadde man ikke en god forståelse av blodomløpet, så allmenn teori var at blodet ble skapt i leveren av mat, og fløt som flo og fjære rundt i kroppen, og ga næring. Blodet hadde to funksjoner og var av to typer, og de to blodtypene var markant forskjellige. Den ene typen beveget seg fra leveren til blodårene. Den andre var i hjertet, der den ble blandet med luft og skapte en livskraft som videre fraktet de andre tre væskene rundt i lungene og arteriene. Sykdom var manglende balanse mellom væskene. Ettersom forståelsen av hva gul og svart galle hadde som funksjon, og slim, altså spytt, var vanskelig å produsere, mente man at det enkleste var å justere blodet. Et svært populært medisinsk inngrep var blodlating. Samtidig ble diett, trening, søvn, seksuell aktivitet og kontakt med familie og venner med på å forstå menneskets fysiske tilstand. Blodet ble oppfattet til å være livgivende. Selv sæd mente man var blod som kroppen hadde omgjort, mens kvinners menstruasjonsblod ble oppfattet til å bli omskapt til næring for fosteret under graviditeten. Menn var «varmere» enn kvinner, men «virile» kvinner, det vil si kvinner med høyere kroppstemperatur enn vanlig, ble antatt å kunne produsere sæd. Først mot slutten av renessansen ble Galens forståelse av menneskekroppen kritisert av den nederlandske legen Andreas Vesalius, som gjennomførte disseksjon på mennesker.

For folk flest var den praktiske betydningen av læren om humoralpatologi, at stadig flere sykdommer ble behandlet med blodlating. Inngrepet ble som oftest gjennomført av slaktere eller barberere. Medisin besto som oftest av blandinger av urter, salter, mineraler og andre ingredienser, både som remedium mot sykdommer og som styrkedrikk. En form for proto-homøopati var også del av medisinen, for eksempel var tanken at urter som hadde prikker kunne kurere sykdommer som skapte prikker, som for eksempel meslinger.

Mat

Den generelle oppfatningen ville ha det til at hvitt brød, det vil si loff og andre brød av finmalt hvete, var godt for helsen, mens brød laget av sammalt mel ikke hadde samme effekt. Grønnsaker ble også spist, for det meste rotfrukter, med også noe salat i sør. I nord var grønnsaker nærmest ikke-eksisterende om vinteren og våren, utover det man hadde lyktes å preservere. C-vitamin var ikke lett tilgjengelig, og skjørbuk var vanlig. Mot slutten av perioden dukket surkål opp som et alternativ. Kålrot, som er rik på vitamin C, ble ikke dyrket – i det minste ikke i nord – før på 1600-tallet.

For mange av de fattigere, det vil si flesteparten, var det å lage mat – spesielt varm mat – en stor utfordring. Selv om arnesteder (kokested) eksisterte, tok skikkelige ovner stor plass, og fyring var dyrt. Det var ikke uvanlig at folk flest kjøpte ferdiglaget mat fra vertshus eller kjøpmenn. Kjøtt var luksus. De dyrene som ble slaktet, var dyr som en regnet med neppe ville overleve vinteren eller som det ikke var nok fôr til. Av de dyrene som ble spist, var det også et rangsystem. Fuglene fløy i himmelen, og var nærmere Gud. Adelige foretrakk fugl på tallerkenen, og det het at man ble smartere og mer følsomme av å spise dem. Griser rotet i jorda, og var mest mat for bønder. Kvinner skulle spise grønnsaker og supper, mens menn trengte mer kjøtt. For begge kjønn var både øl og vin vanlig, spesielt siden rent vann var vanskelig å finne.

Mattradisjoner var også forbundet med religionen. Jøder og muslimer spiste ikke svin; muslimer fastet på spesielle tidspunkter og jøder spiste ikke skalldyr. Katolikker og ortodokse spiste ikke kjøtt på visse dager. Konvertitter ble derfor nøye observert for å se om de hadde konvertert også i matveien, og ikke bare i teorien.

Avslutningen av perioden

Renessansen hadde startet en utvikling innen kunst, utdannelse, handel og samfunnsoppbygning som markant skilte seg fra det tidligere Europa. Selv om det var tegn til at føydalismen ble svekket og at kirken mistet makt på slutten av 1300-tallet, var renessansen annerledes på flere punkter. For det første var perioden ikke bare en endring av maktforhold mellom konge og kirke, men også et angrep på doktrinene til kirken. Adelen opplevde ikke bare et midlertidig tilbakeskritt, men det ble klart at de som makthavere var markant svekket, og at utviklingen nærmet seg enevelde i flere land. Kunsten utviklet seg sterkt med tanke på perspektiver, nøyaktig gjengivelse av menneskekroppen, motivvalg og aktmalerier. Handelen forandret maktforholdene til fordel for lavadelige og borgere, mens høyadelen før hadde vært mektigst.

Samtidig var det ikke bare protestantene som hadde problemer med kirken. Også katolikker hadde det, og særlig hadde Spania tatt dette på alvor. Allerede sent på 1400-tallet hadde en reformistisk og moralsk bølge slått over dem. Den sluttet ikke der. Samtidig som Martin Luther ble stor i Det tysk-romerske rike i 1521, fikk Ignatius av Loyola en åpenbaring og ble leder av en religiøs bevegelse, som senere skulle føre til motreformasjonen. Han skulle være Jomfru Marias ridder som skulle lære opp barn både i lesing og skriving og i den rette tro. Han studerte selv latin på skolen og ved Sorbonne. Sammen med studiekamerater stiftet han Jesu samfunn, og medlemmene kalte seg jesuitter. Jesuittene hadde en nær fanatisk tiltro til paven, og det het at «Det hvite jeg ser vil jeg tro er sort dersom Kirken befaler det slik». Jesuittene gjorde en god innsats i å utdanne befolkningen, men de lyktes mindre godt med sine forsøk på å påvirke forskjellige lands politiske kurs slik at den sammenfalt med kirkens. Likevel telte Jesu Samfunn 1500 medlemmer da Loyola døde i 1556. Disse medlemmene ble et effektivt våpen for paven.

Samme år som Loyola døde, trakk keiser Karl V seg som konge av Spania og Det tysk-romerske riket. Han delte opp sine riker slik at Det tysk-romerske riket, Habsburg (etter hvert Østerrike), Böhmen og Ungarn tilfalt hans bror Ferdinand, mens Spania, Nederlandene, Burgund og Aragons italienske eiendeler, i tillegg til spanske eiendeler i Amerika, gikk til Karl Vs sønn, Felipe II. Luther selv hadde dødd i 1546. I 1555, året før han døde, hadde Karl V måttet inngå religionsfreden i Augsburg, der protestantene fikk nærmest fullt gjennomslag for å la hertugen velge religiøs retning.

Den skjøre freden mellom katolikker og protestanter varte ikke. Den neste perioden ble preget først av motreformasjonen, der katolikkene samlet seg om en nytolkning av sin tro og lære. De fikk støtte blant annet av Filip II av Spania, som var langt mer dogmatisk enn sin far, Karl V av Det tysk-romerske rike. I Frankrike ble religionskrigene spesielt blodige, med kulminasjonen ved Bartolomeusnatten i 1572. I Storbritannia var det imidlertid noe fredeligere under Elizabeth I enn under faren Henrik VIII – hennes lange regjeringstid ble sågar begynnelsen på storhetstiden for Storbritannia.

For Øst-Europas del var det ikke helt likt. I Russland skjedde det store endringer under det harde, men også samlende, styret til Ivan den grusomme. Han lyktes imidlertid bare delvis. Ved å innføre et system der deler av Russland ble styrt utenom det byråkratiske systemet, fikk han venner som var lojale og anga de som var imot ham. Siden det først og fremst var adelen som kjente seg rammet av hans styresett, mistet Ivan adelens støtte. Siden adelen hadde mest krigserfaring, fikk Ivan store problemer med tartarene da de invaderte Russland. Dermed måtte systemet avvikles for å få adelen tilbake på Ivans side. Ungarn var på sin side kraftig redusert etter 1526, og var ikke lenger å regne som en stormakt, knapt en mellomstor. Dette ble forsterket ettersom Ungarn etter den tid var delt i tre områder, én kontrollert av Habsburgerne, én av Ungarn og én av Det osmanske rike. Adelen utviste liten lojalitet til de ungarske herskerne, og byttet side alt etter hvem som ga dem best fordeler. Det osmanske riket opplevde også en nedgangstid, som gikk fram og tilbake fra slaget ved Lepanto og fram til den totale ydmykelsen i 1699.

Litteratur

• Euan Cameron (red.): Early Modern Europe An Oxford History , Oxford University Press, Oxford, 1999
• G.R. Elton (red.): The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, Cambridge University Press, Cambridge, 1990
• Niall Ferguson: The Ascent of Money - A financial history of the world, London, 2009
• Finn Fuglestad: Fra Svartedauden til Wienerkongressen - Den vesterlandske kulturkretsens historie 1347-1815 i et globaltsammenliknende perspektiv, Cappelen Akademisk Forlag, Oslo, 1999
• Mark Greengrass: Christendom Destroyed: Europe 1517-1648, Penguin Books, St Ives, 2015
• Thomas H. Greer, Gavin Lewis: A Brief History of the Western World Sixth Edition, Harcourt, Brace Jovanovic, Orlando (Florida), 1992
• Dennis P. Hupchick, Harold E. Cox: The Palgrave Concise Historical Atlas of Eastern Europe, Palgrave, New York, 2001
• R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995n
• Merry E. Wiesner-Hanks: Early Modern Europe 1450-1789, Cambridge History of Europe, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 2006 (2. utgave 2013)

Eksterne lenker

• 1500–1660: kirkestat; temaside hos norgeshistorie.no

Autoritetsdata