Hopp til innhold

Sigurd Islandsmoen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sigurd Islandsmoen
Sigurd Islandsmoen i 1940.
Foto: ant. Th. Bahrmann
Født27. august 1881
Gården Islandsmoen i Sør-Aurdal
Død1. juli 1964[1][2]Rediger på Wikidata (82 år)
BeskjeftigelseOrganist, komponist
SøskenOlaus Islandsmoen
NasjonalitetNorsk
Kjente verkDet lysnet i skogen, Requiem
Inspirert avMax Reger, Arthur Nikisch
Sigurd Islandsmoen på Commons

Sigurd Islandsmoen (født 27. august 1881, død 1. juli 1964) var en norsk organist og komponist. Islandsmoen er kjent blant annet for melodien til Jørgen Moes dikt Det lysnet i skogen. Han var organist i Moss fra 1916 til 1961.

Islandsmoens musikalske produksjon forøvrig, omfatter blant annet dødsmessen «Requiem» (1935–36, uroppført i 1943), operaen «Gudrun Laugar», oratoriene «Israel i fangenskap» (uroppført i 1931) og «Heimat frå Babel» (uroppført i 1934), korverket «Missa solemnis» (uroppført i 1954), korverket «Missa Nidrosiense» (1963), to symfonier, «Norsk ouverture» og andre orkesterverk, kammermusikk, klaver- og orgelverk samt en rekke korverker.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Islandsmoen vokste opp på gården Islandsmoen i Sør-Aurdal som den yngste av åtte søsken, i et hjem preget av musikk og sang.[3] Da han var liten og var med på seteren hadde han en planke med orgeltangentene påtegnet, og når han «spilte» så hørte han tonene inni seg. Sitt første virkelige «orgel» fikk Islandsmoen som ni-åring, et harmonium laget av en farbror. Helt siden guttedagene var han levende opptatt av å samle og notere ned folketoner. Og det var på en reise for å samle inn slike at han i 1934 fikk tanken om å skape det som skulle bli ett av hans storverk, et rekviem.[4]

Blant søsknene var den eldre broren, Olaus Islandsmoen (1873-1949).[5]

Den innsats Sigurd Islandsmoen hittil har rukket å gjøre i norsk kirkemusikk er intet mindre enn imponerende. Når den er så lite kjent av de fleste, har det alene sin grunn i Islandsmoens medfødte redsel for alt som heter reklame.

Domorganist Arild Sandvold (1895–1984)
Fra forordet til urfremførelsen av «Requiem»

Utdannelse

[rediger | rediger kilde]

Han tok lærereksamen ved Elverum lærerskole i 1904, og jobbet som lærer fra 1904 til 1916. Først jobbet han som lærer og organist noen år i hjembygda Bagn, og senere virket han de siste seks årene som musikklærer i Gjøvik. Hjemme i Bagn ble en stor del av bygdas øvrige musikkliv drevet av to av hans brødre. I Gjøvik etablerte han et musikkdramatisk selskap. Både før og etter lærerstudiene studerte han ved Musikkonservatoriet i Oslo, blant annet under Gustav Fr. Lange, og senere også i Leipzig i Tyskland under Max Reger.[6]

Yrkesliv

[rediger | rediger kilde]

Gjennom sin posisjon som organist i Moss (1916–1961) gjorde han en stor innsats for byens musikkliv. Etter prøveoppføringer i 1919 av Haydns Årstidene og seinere Mendelssohns Elias, tok Islandsmoen initiativet til å danne Moss korforening i 1920. Senere tok han initiativet til dannelsen av Moss orkesterforening i 1924 etter en meget vellykket oppføring av Händels Judas Maccabæus. Samarbeidet mellom disse førte til oppføring av en rekke store verk for kor og orkester. Han ledet hele 49 oratoriefremføringer med Moss korforening, og er regnet som selve drivkraften i musikklivet i byen fra denne tiden.[7]

Tiden i Leipzig er antatt å ha hatt stor innflytelse på hans musikalske utvikling. Det gjaldt særskilt organisten Karl Straube (1873–1950) og dirigenten Arthur Nikisch (1855–1922) som ledet Gewandhaus-orkesteret. De to sistnevnte trekkes frem som personligheter som påvirket ham i særlig grad. De senromantiske strømningene og kromatisk harmonikk påvirket ham betydelig. Islandsmoen ble siden aldri helt familiær med resten av samtidsmusikken, og det er sagt om ham at han ble født et hundreår for sent til å bli regnet blant de store klassiske komponistene.

Sigurd Islandsmoen var aktiv i musikklivet helt til det siste og ledet i 1964, samme året som han døde, uroppførelsen av sin historiske opera, «Gudrun Laugar».

Monumentet på Bagn kirkegård er utført av Ståle Kyllingstad.[8]

Verk

[rediger | rediger kilde]

Det lysnet i skogen

[rediger | rediger kilde]

Verket ble til i 1902 og har fått opusnummer 15.[9][10] Det ble en suksess først da Islandsmoen ti år senere, harmoniserte det for kor. Musikken ble innspilt på plate og solgte i ca. 10 000 eksemplarer. Jørgen Moes tekst hadde tidligere vært sunget til Vämlandsvisan.

Requiem

[rediger | rediger kilde]

Islandsmoens Requiem ble ferdig i 1936, men ikke fremført i sin helhet før i 1943.[11] Verket er opus nr. 42[9] og har følgende satser:

  1. Canto funébre (sorgstemt sang)
  2. Introitus
  3. Graduale
  4. Dies irae
  5. Kyrie eleison
  6. Recordare
  7. Preces meae
  8. Confutatis
  9. Oro supplex
  10. Lacrymosa
  11. Domine, Jesu Christe
  12. Sanctus
  13. Benedictus, Sanctus
  14. Pie Jesu
  15. Agnus Dei

Fire satser av verket ble fremført under vespergudstjenesten i Frogner kirke 1. november 1942, en måned før hele verket gikk gjennom sensuren.[12] Verket inneholder flere temaer og motiver hentet fra folketoner fra Valdres.[7] Islandsmoen ga i tidsskriftet Norsk Musikkliv 1943 nr. 1, en forklaring på hvordan han forvandlet folkemusikken til kunstmusikk [11]:

Da det aller meste av det som ble funnet var religiøse toner med tildels dårlig tekst, lå tanken ganske nær, at disse motivene muligens var anvendelige til tematisk behandling i et større kirkelig korverk. Da de fleste bibelske sujetter er benyttet før, og da det blant annet fantes en meget god folketone til Petter Dass' salme Herre Gud, ditt dyre navn og ære, som på mange måter slekter inn på den veldige tekst Dias Irae, lå det nær å tro at den gamle requiemtekst muligens kunne benyttes. Anvendelsen av norsk folkemusikk i dette verket er imidlertid ikke et vanlig potpurriarrangement. Teknisk sett ville det være en umulighet, og kunstnerisk sett ville det være en forbrytelse å benytte kjente norske folketoner – også verdslig – til denne veldige og alvorsfulle tekst på en så primitiv måte. Det er motiver, som ikke er benyttet før, og de aller fleste av dyp religiøs natur. Det er selvsagt at nesten ingen av dem passet inn i latinens metrikk, men måtte underkastes omformingens prosess ved en symfonisk behandling av motivene.

Et requiem er en katolsk sunget dødsmesse og har ingen plass i luthersk liturgi, for ikke snakke om innen norsk kirkelig praksis. Ute i Europa har flere av de store klassiske komponistene lagd slike verk, og spesielt berømte er vel verkene til Mozart, Verdi og Cherubini. Islandsmoen har selv fremført Cherubinis Requiem i 1927 og har ganske sikkert latt seg påvirke av dette, selv om de er forskjellig i form. Tekstmessig følger han imidlertid tett på Mozarts bruk av tekstene, som igjen følger en tradisjon fra 1700-tallet om å forenkle disse. Også i Introitus og Kyrie har han fulgt etablert praksis, mens han bryter med Mozart og Verdi i Graduale hvor han bruker en gjentagelse fra Introitus. Han velger å behandle Dies irae annerledes enn Cherubini og Bruckner, og deler den opp og reorganiserer. Totalt tar Islandsmoen for seg 15 av de i alt 19 versene. Gjennom hele verket er det en varierende satsstruktur og det veksles mellom homofone og polyfone partier. I flere av partiene trer det nære slektskapet til norske folketoner frem, og melodien Herre Gud ditt dyre navn og ære setter preg på Dies irae, Kyrie eleison og Agnus Dei.[13]

Requiem (opus 42) ble urfremført i sin helhet i Vår Frelsers kirke 14. januar 1943.[14][15] Fire av satsene hadde allerede 1. november 1942 vært fremført i Frogner kirke. Verket ble ved begge anledninger fremført av Cæciliaforeningen og Filharmonisk Selskaps Orkester. Organist var Rolf Karlsen og solistene var Gunvor Mjelva (sopran), Svanhild Richvoldsen (alt), Sigurd Hoff (tenor), Øystein Sinding-Larsen (bass). Arild Sandvold dirigerte konserten.

Urfremførelsen var midt under den andre verdenskrig og domorganist Rolf Karlsen var på vei til konserten da flyalarmen plutselig gikk. Han forteller at han klarte å komme seg ned på «Konsen» [Musikkonservatoriet i Nordahl Brunsgate][16] uten å bli jaget ned, og at han der hadde det hyggeligere enn i en fremmed kjeller. Etter en halv time kom faren over og alt vendte tilbake til det normale. Klokken 21 startet konserten og han forteller at «- det var en eiendommelig stemning i kirken med disse norske tonene».[17]

…Av de solister De nevner, har allerede nn underskrevet erklæringen. Dersom ikkje nn vil gjøre det samme, kan de ikkje få tillatelse til å medvirke i innstuderingen av Islandsmoens Requiem.
Heil og Sæl!

Statens Teaterdirektorat

Da Cæciliaforeningen planla urfremføringen støtte de på vanskeligheter. Alt ble den gangen godkjent av Statens teaterdirektorat og ikke alle hadde underskrevet på de nødvendige erklæringer. Etter mye korrespondanse får de til slutt tillatelse til å holde konsert. I et brev datert 17. desember 1942 blir de gjort kjent med at verket har passert sensuren.

Etter fremføringen i Oslo ble verket senere fremført i Stavanger, Moss, Drammen, Lillestrøm, Hønefoss (1946)[14], Bergen (1949)[14], Voss (1949)[14] og Trondheim. Verket er også fremført i København (1946)[14] og i Brussel (1953)[14] som en del av kulturutvekslingen mellom Belgia og Norge. Utdrag av verket ble også fremført i Paris i 1953.[14] Oppføringen i Bergen ble direkteoverført av Norsk rikskringkasting.

Etter krigen forsvant verket, og det siste som er kjent er at det ble fremført i Brussel og Paris i 1953. Deretter forsvant notematerialet. Hvorfor og hvordan er ukjent, men det ser ut som om materialet aldri ble returnert. Direktesendingen i radio ble tatt opp, og det ble overført til NRK. Opptaket er senere forsvunnet. En versjon av "Agnus Dei"-satsen for orgel og kor overlevde og ble brukt i begravelsen til Kong Haakon 7.[14]

Ingen viste hvor det var før det ble etterlyst i 1991 og Nasjonalbiblioteket kunne fortelle at alt arkivert materiale var på plass med unntak av nettopp Requiem. På Bagn Bygdesamling har det imidlertid blitt oppbevart en enslig microfilm i mange år av den opprinnelige versjonen slik den var før uroppføringen. De kunne derfor fortelle Nasjonalbiblioteket at Requiem ikke var tapt, de hadde en kopi. Kopien ble lagd under krigen av Islandsmoen for å sikre verket for ettertiden, og kopien var blitt lagt i magasinene på Bagn Bygdesamling. Det er antatt at noe av bakgrunnen var frykt for at verket kunne bli destruert på grunn av det sterke nasjonale preget det hadde, og den tyske motstanden mot å markere slikt. Denne kopien er siden blitt oppfotografert og utgitt av Norsk Musikkforlag. Disse hadde allerede i 1945 kjøpt rettighetene til verket og hadde den gang utgitt et klaveruttog til hjelp ved innstudering. Verket er siden blitt oppført ved Kirkemusikkdagene i Bergen 10. november 2002, og er nyutgitt av musikkforlaget 2L med støtte av Norsk kulturråd. På denne utgivelsen medvirker Det norske solistkor og Kristiansand symfoniorkester med Terje Boye Hansen som dirigent.

1. og 2. november 2008 ble verket satt opp i Moss kirke under ledelse av kantor Kjetil Ertresvåg. Moss kammerkor og solister fra plateinnspillingen medvirket.

Verkliste (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Vokalverk

[rediger | rediger kilde]
  • Elegi, (strykere og kvinnekor)[9]
  • Kirkekantate (strykekvartett), sopran, tekst Andreas Borch-Sandsdalen[9]
  • Det lysnet i skogen, opus 15, tekst av Jørgen Moe[18]
  • Israel i fangenskap, (oratorium), opus 14, fullført 1931[19] og uroppført samme år.
  • Heimatt frå Babel, (oratorium) opus 20, fullført 1934[19] og uroppført samme år.
  • Kantate for et korjubileum, opus 39.[9]
  • Mossiana-Cantata, opus 40.[9]
  • Requiem, opus 42, skrevet 1935–36, uroppført 1943[9]
  • Missa solemnis (korverk), opus 56, uroppført 1954.[9]
  • Gudrun Laugar (opera), fullført 1962[19]
  • Missa Nidrosiense (korverk), fullført 1963.

Orkesterverk

[rediger | rediger kilde]
  • Tema con variazioni, opus 4.[9]
  • Symfoni nr. 1 i G-dur, opus 6.[9]
  • Norsk ouverture, opus 10, uroppført 1913.[9]
  • Norsk kjærlighetsvise, opus 16.[9]
  • Suite i tre satser, opus 17.[9]
  • En elskovsdrøm (kun strykeinstrumenter), opus 18.[9]
  • Norsk album, opus 19.[9]
  • Pastorale, opus 20, fra oratoriet Hematt frå Babel.[9]
  • Polonaise pathetique, opus 29.[9]
  • Min harpelek (fantasi for harpe og orkester over folketoner fra Valdres), opus 33.[9]
  • Eivind Bolt (symfonisk dikt), opus 45.[9]
  • Symfoni nr 2 i f-moll, opus 49.[9]

Kammermusikk

[rediger | rediger kilde]
  • Sonate for fiolin og piano. [9]
  • Strykekvartett nr 3 i d-moll, opus 46.[9]
  • Strykekvartett nr 1 i F-dur, opus 11.[9]
  • Strykekvartett nr 2 i c-moll, opus 21.[9]
  • Klavertrio i e-moll, opus 37.[9]

Æresbevisninger

[rediger | rediger kilde]

Islandsmoen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og fikk fra 1952 Statens kunstnerlønn.[20]

Utstillinger

[rediger | rediger kilde]

Det er en permanent utstilling om Islandsmoens virke ved Bagn Bygdesamling. Dette er et mindre museum i Sør-Aurdal som ble opprettet av hans bror Olaus Islandsmoen på hjemgården Islandsmoen.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Musicalics, Musicalics komponist-ID 91472[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, BNF-ID 16187117h, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gaukstad, Øystein (1912-1996) (1973). Toner fra Valdres. Leira: Valdres bygdeboks forlag. s. 89 flg. ISBN 8299016606. 
  4. ^ Folketoner fra denne reisen er trykt i Øystein Gaukstad sin bok Toner fra Valdres, Valdres bygdeboks forlag, Gjøvik, 1973
  5. ^ Bagn bygdesamling (2000). Bagn bygdesamling: ein gløtt av gamletida. [Bagn]: [Samlinga]. 
  6. ^ Vollsnes, Arvid O. (1945-) (2000). Komponisten Ludvig Irgens-Jensen: europeer og nordmann. Oslo: Aschehoug. s. 17. ISBN 8203224458. 
  7. ^ a b Grinde, Nils (1927-2012) (1981). Norsk musikkhistorie: hovedlinjer i norsk musikkliv gjennom 1000 år. Oslo: Universitetsforl. s. 329. ISBN 8200056392. 
  8. ^ Norsk kunstnerleksikon: bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. [Oslo]: Universitetsforl. 1983. ISBN 8200065359. 
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y Contemporary Norwegian orchestral and chamber music. [Oslo]: Tanum. 1970. s. 144. 
  10. ^ Intervju med Islandsmoen i Verdens Gang (Arne Østvedt), 14. november 1959.
  11. ^ a b Nils Grinde og Wolfgang Plagge (2006). «Sigurd Islandsmoen Requiem, plateomslag» (PDF). Norsk Musikkliv referert av 2L. Besøkt 27. desember 2015. 
  12. ^ Libæk, Rudolf J. (1979). Norges eldste oratoriekor Cæciliaforeningen gjennom 100 år: 1879 - 1979. [Oslo]: Cæciliaforeningen. s. 113. 
  13. ^ Sammenhengen mellom folketoner fra Valdres og Islandsmoens Requiem er undersøkt av Trond Bråten
  14. ^ a b c d e f g h Libæk, Rudolf J. (1979). Norges eldste oratoriekor Cæciliaforeningen gjennom 100 år: 1879 - 1979. [Oslo]: Cæciliaforeningen. s. 196. 
  15. ^ Aftenposten 15. januar 1943, anmeldelse av David Monrad Johansen
  16. ^ Norges musikkhistorie: inn i mediealderen. Oslo: Aschehoug. 2000. ISBN 8203223826. 
  17. ^ Rolf Karlsen er sitert i Rudolf Libæk sin bok Norges eldste oratoriekor – Cæciliaforeningen – gjennom 100 år. 1879–1979. Oslo 1979, side 115
  18. ^ Islandsmoen, Sigurd (1881-1964) (1954). Det lysnet i skogen. Oslo: Norsk Musikforlag. 
  19. ^ a b c Sørensen, Inger (1980). Klassisk musikk: tittelregister. Oslo: Dreyer. ISBN 8209017721. 
  20. ^ Gaukstad, Øystein (1912-1996) (1962). Gyldendals musikkleksikon. Oslo: Gyldendal. s. 126. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Informasjonsbrosjyre brukt av Bagn Bygdesamling (Deler av teksten gjengitt i artikkelen)
  • Sigurd Islandsmoen: Requiem, Kristiansand Symfoniorkester, Det Norske Solistkor, Terje Boye Hansen. 2L 36SACD (Hybridutgivelse med surround og stereo) [1]
  • Gaukstad, Øystein (1912-1996) (1973). Toner fra Valdres. Leira: Valdres bygdeboks forlag. ISBN 8299016606. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sigurd_Islandsmoen&oldid=22640247»