Hopp til innhold

Sosialistinternasjonalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sosialistinternasjonalen
Org.formForening
Stiftet3. juni 1951
LandStorbritannia
HovedkontorLondon
OpprinnelseDen sosialistiske arbeiderinternasjonalen
Georgios Papandreou (2006; 2022),[1] António Guterres (1999; 2005),[2] Pedro Sánchez
IdeologiSosialdemokrati, demokratisk sosialisme
Antall medlemmer 153 organisasjon
Nettstedsocialistinternational.org (en)
internationalesocialiste.org (fr)
internacionalsocialista.org (es)
SIs president siden 2022 er Pedro Sánchez.
Land der SI-medlemmer er i regjering.

Sosialistinternasjonalen (SI) er en internasjonal organisasjon for demokratisk sosialistiske og sosialdemokratiske partier. Sekretariatet ligger i London. Organisasjonen ble grunnlagt i 1951. Den var i en årrekke et viktig forum for politikkutvikling for de sosialdemokratiske partiene i Europa, men utover 2000-årene ble organisasjonen stadig sterkere preget av splittelse, basert på manglende fornying. Verken det japanske demokratiske partiet, Kongresspartiet i India eller Brasils Arbeiderparti ble stående utenfor organisasjonen.[3] Generalsekretær Luis Ayala, som ble generalsekretær i 1989, ble i august 2012 gjenvalgt i kampvotering mot svenske Mona Sahlin, og nederlaget medførte at blant andre det norske Arbeiderpartiet i november 2012 trakk seg som fullt medlem av SI og meldte overgang til observatørstatus.

Siden 2022 har Pedro Sánchez vært president for Sosialistinternasjonalen.[4][5]

Organisasjonen har sine røtter i Den andre internasjonalen som ble grunnlagt i Paris i 1889, men oppløst i 1916 da medlemspartiene ikke klarte å stå sammen gjennom den første verdenskrig. Den andre internasjonalen er blant annet kjent for 1889-deklarasjonen om 1. mai som den internasjonale arbeiderdagen, og 1910-deklarasjonen om 8. mars som den internasjonale kvinnedagen.

Organisasjonen ble i praksis videreført i Den sosialistiske arbeiderinternasjonalen (SAI), som ble grunnlagt i Hamburg i 1923. Tyske SPD var dominerende i SAI, og organisasjonen brøt sammen ved inngangen til den andre verdenskrig.

Etter andre verdenskrig gikk de tidligere medlesmpartiene sammen og grunnla Sosialistinternasjonalen i Frankfurt am Main den 3. juli 1951. Frem til og med 1970-årene hadde organisasjonen få medlemmer utenfor Europa. Den var et svært viktig forum for politikkutvikling for de sosialdemokratiske partiene i Europa, og for kontakt med reformkommunister i Østblokken. Fra og med 1980-årene ble stadig flere frigjøringspartier tatt opp som medlem, blant dem Sandinistene i Nicaragua. Men etter Berlinmurens fall, og særlig utover 2000-årene ble det stadig tydeligere preg av splittelse, med sterke krav om ideologisk fornying av mange av medlemspartiene og SI selv. Reformkravet ble målbåret av de vesteuropeiske sosialdemokratiske partiene, Fatah, og enkeltpartier i Afrika og Asia.[6]

Ved Sosialistinternasjonalens sammenkomst i Athen i 2008, krevde flere svenske og tyrkiske politikere at det tyrkiske republikanske folkepartiet (CHP) skulle utestenges fordi de regnet partiet som antidemokratisk,[7] men forslaget ble nedstemt. Etter opprørene i Nord-Afrika våren 2011 ble Egypts og Tunisias medlemspartier utestengt fra internasjonalen.[8]

Under kongressen i Cape Town i august 2012 ble generalsekretær Luis Ayala fra Chile gjenvalgt etter 23 år i stillingen, i en åpen kampvotering hvor svenske Mona Sahlin tapte med 36 mot 46 stemmer. Avstemningen ble av mange europeiske medlemspartier ansett som en avstemning om fornyelse, og både Arbeiderpartiet og enkelte andre europeiske søsterpartier trakk seg høsten 2012 som fullt medlem og meldte overgang til en mindre forpliktende observatørstatus.[9]

Presidenter

[rediger | rediger kilde]

Fullverdige medlemmer

[rediger | rediger kilde]

Konsultative partier

[rediger | rediger kilde]

Observatør-partier

[rediger | rediger kilde]

Ekskluderte partier

[rediger | rediger kilde]

Søsterorganisasjoner

[rediger | rediger kilde]

Per oktober 2021 har følgende organisasjoner status som «fraternal organizations»[12]

Per oktober 2021 er sammenslutningen International Union of Socialist Youth ikke lenger på denne listen.[12]

Tilknyttede organisasjoner

[rediger | rediger kilde]

Per oktober 2021 har følgende organisasjoner status som «associated organizations»[12]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://www.enciclopedia.cat/gran-enciclopedia-catalana/georgios-andreas-papandreu.
  2. ^ https://www.un.org/sg/es/content/sg/biography.
  3. ^ «Uenige om kursen», Arbeiderpartiet, Sammen, nr 4 2012, side 29.
  4. ^ «Presidium». Socialist International (på engelsk). Besøkt 29. oktober 2021. 
  5. ^ a b «About us». Socialist International (på engelsk). Besøkt 29. oktober 2021. «The supreme decision-making bodies of the International are the Congress, which meets every four years, and the Council, which includes all member parties and organisations and which meets twice a year. | George Papandreou, former Prime Minister of Greece, is President of the Socialist International and Luis Ayala (Chile) is the Secretary General, both re-elected at the last Congress. The Vice-Presidents, who are also elected by the Congress, together with the President and the Secretary General, make up the Presidium of the International, the leadership of the organisation.» 
  6. ^ «Uenige om kursen», Arbeiderpartiet, Sammen, nr 4 2012, side 29.
  7. ^ Hammargren, Birgitte (30. juni 2008). «Socialistförbund kan utesluta turkar». Svenska Dagbladet. 
  8. ^ Johnsen, Alf Bjarne (1. februar 2011). «Kaster Mubarak ut av sosialistinternasjonalen». VG. 
  9. ^ «Uenige om kursen», Arbeiderpartiet, Sammen, nr 4 2012, side 29.
  10. ^ «Socialist International». Besøkt 12. september 2015. 
  11. ^ «Nicaragua a contemporary victim of absolute power». Socialist International (på engelsk). Besøkt 12. januar 2022. 
  12. ^ a b c «Members». Socialist International (på engelsk). Besøkt 29. oktober 2021. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]