Hopp til innhold

Sunniva av Selja

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den hellige Sunniva
Jomfru
FødtUkjent år
Irland
DødUkjent år
Selja
GravlagtBergen domkirke
Saligkåret-
HelligkåretKort tid etter sin død
Anerkjent avDen ortodokse kirke og Den katolske kirke[1]
Festdag8. juli
Se ogsåEkstern biografi
VernehelgenNordisk ungdom, Bergen, Vestlandet
I kunstenUng kvinne med liljer og steiner
Sunniva av Selja på Commons

St. Sunniva, eller den hellige Sunniva, er en sagnskikkelse, trolig dannet etter ulike forbilder, dyrket som skytshelgen for Vestlandet, i middelalderen en av Norges tre mest fremtredende helgener ved siden av Olav den hellige og Sankt Hallvard.[2] Kultusen hadde sitt utgangspunkt i Selje kloster. I Norsk biografisk leksikon står det om henne at «mye tyder på at hun er en relativt sen litterær fiksjon, som bunnet i behovet for å fremskaffe en fremtredende helgen med lokal forankring i Bjørgvin bispedømme. Det er ingen grunn til å tro at Sunniva virkelig har eksistert.»[3]

Legenden

[rediger | rediger kilde]

I Odd Snorressons saga om Olav Tryggvason berettes at på Håkon jarls tid var det i Irland en kongedatter som het Sunniva. En viking som herjet i området, ga henne to valg: Å følge ham, eller kjempe mot ham. Hun avslo å gifte seg med ham fordi han var hedning. I stedet samlet hun mennene sine for å høre deres mening. De besluttet å følge henne ut i det ukjente, ettersom hun etter sin fars død var dronningen deres. Hennes bror Albanus ble med, likeså tjenerskapet og deres familier. Sunniva la sitt liv i Guds hender og dro ut i verden.[4]

I andre versjoner seilte hun og følget ut i tre skip - uten seil, ror eller årer - som drev nordøstover til vestkysten av Norge. Noen av folkene gikk på land på øya Kinn, mens Sunniva og de fleste andre gikk i land på øya Selja, ytterst i Nordfjord i Sogn og Fjordane. Den hedenske befolkningen på fastlandet så med mistro på de nyankomne og mistenkte dem for å stjele sauer. Håkon jarl sendte folk for å drepe dem i den tro at de var hærmenn, og for å berge livet måtte Sunniva og hennes følge gjemme seg i en steinhule. Ifølge sagnet sørget Gud for at et steinras stengte inngangen.

Sankt Sunnivas attributt er derfor en klippeblokk.[2]

Etableringen av legenden

[rediger | rediger kilde]

Den eldste kilden som kjennes til legenden om Sunniva og de hellige menn på Selja og Kinn, er Adam av Bremen som mot slutten av 1000-tallet refererer at Paulus Diaconus i sin Historia Langobardorum fortalte at lengst mot nord, hos «skridfinnene», ligger syv menn i en hule ved havet, tilsynelatende i dyp søvn. Noen skal ha ment at de sovende skulle forkynne verdens undergang for lokalbefolkningen, mens andre mente at noen av St. Ursulas 11.000 hellige jomfruer[5][6] kom dit, men at både de reisende og skipene deres ble begravd av et steinras, og at Olav Tryggvason lot bygge en kirke der.[7][8]

To andre kilder er fra siste del av 1100-tallet: Legenden om Sunniva og bare bevart i fragmenter. De ble muligens skrevet ca. 1170, i forbindelse med at bispesetet og Sunnivas levninger ble overført fra Selja til Bergen. Odd munks saga om Olav Tryggvason fra ca. 1190 framstiller kong Olav som den som etablerte den første kirken på Selja. Odd forteller at to høvdinger fra Firdafylke, Tord Eigileivsson og Tord Jorunsson, seilte til Trondheim der Håkon jarl styrte, det vil si 970-95. Om natten skal de ha ankret opp ved Selja og oppdaget et merkelig lys over øya som strålte ned fra himmelen. De fant en hvitblank hodeskalle som skal ha duftet søtt. De tok den med for å vise Håkon jarl og høre hans mening om dette. Men i mellomtiden var jarlen blitt drept, så i stedet møtte de Olav Tryggvason på Lade. Han tilkalte biskop Jon, også kalt Sigurd, og begge høvdingene skal da ha tatt dåpen. Kong Olav og biskop Jon dro til Selja og fant flere store huler som nylig var rast sammen. Mellom klippene fant de knokler med søtlig lukt, samlet dem sammen, og på «biskopens begjæring og kongens beslutning ble det oppført en kirke» på stedet. På en annen øy, Kinn, ble det gjort tilsvarende funn og angivelig observert jærtegn av samme slag.[9]

Den yngste kilden til Sunniva-sagnet er den islandske Flateyarbok (rundt 1390) som også beretter om kirkene på Selja i samtiden.[10]

Kildene fra middelalderen er avfattet på både latin og norrønt, trolig med felles opphav i en tekst som ble utarbeidet kort etter at Sunnivas helgenskrin ankom Bergen i 1170. Teksten kombinerte trolig eldre og nyere elementer, historiske hendelser og kjente sagnmotiver. Funn av knokler og tidlig etablering av det avsidesliggende Selja som kirkested teller som historiske fakta. Lærde sitater i teksten gir grunn til å tro at en cisterciensermunk ved Lyse kloster, på oppdrag fra biskopen av Bergen, bidro ved utarbeidelsen av teksten da helgenskrinet kom til Bergen rundt 1170.[2]

Sunniva som katolsk institusjon

[rediger | rediger kilde]
Selje klosters ruiner i dag. Det siste man hører om klosteret, er fra 1522, så trolig var det nedlagt allerede før reformasjonen.[11]

Benediktinermunker fra England bosatte seg senere på Selja, og bygde et kloster viet til en engelsk helgen, St. Alban,[12] som ifølge Odd Snorresson var Sunnivas bror. Olav Tryggvason lot hulen bygge ut som kapell og fikk reist en liten kirke i tilknytning. Knoklene som ble funnet, ble skrinlagt som relikvier i 996.

Legenden ble skrevet på latin rundt 1170 med tittelen Acta Sanctorum in Selio («De hellige på Seljas gjerninger»). Her hevdes at folk fant «det uskadde legemet», som ifølge Nidaros-breviariet fra 1519 (Breviarium Nidrosiense) var «av den salige jomfru og martyr Sunniva. Det ble endelig skrinlagt med stor heder i det nådens år 996.»[13]

Olav den hellige skal ha knelt i den lille Sunnivakirken og i hulens kapell. Han landet på Selja på veien hjem fra England for å erobre Norge og videreføre Olav Tryggvasons misjon. De irske pilegrimene som gikk i land på Kinn, har antagelig levd et isolert eneboerliv på stedet, i likhet med andre eneboere på øyene i ute i Atlanterhavet, inntil de døde en naturlig død.

Selja var bispesete for Gulatingsområdet frem til Bergen ble utnevnt til bispesete under Olav Kyrre som døde i 1093.[2] Men Sunniva var Vestlandets skytshelgen, og i 1170 ble helgenskrinet med hennes antatte relikvier overført til Kristkirken i Bergen og plassert på høyalteret den 31. august. Nikolas Petersson var da biskop av Bergen (1160-94), innsatt av kong Inge som døde i 1161.[14][15] Helgenskrinet ble værende i Kristkirken til 1531 da kirken ble revet, og skrinet overført til Munkeliv kloster. Skrinet med Sunnivas levninger forsvant omkring 1536, da Munkeliv ble nedlagt.

Hennes minnedag er 8. juli, den hellige Sunniva og seljemennene, «seljumannamesse» som er avmerket med en ljå på den norske primstaven.[16] Hun har også en translasjonsfest (Translatio Sunnivae) den 31. august, som minnes overføringen av Sunnivas relikvier til Bergen. Den katolske kirken i Molde er navngitt etter henne.

Flere skoler i Norge, bl.a. St. Sunniva skole i Oslo, og norske og engelske skip er oppkalt etter henne. Sta. Sunniva studenthjem i Bergen har også navn etter henne. Hellige Nikolai ortodokse kirke i Oslo har et Sunniva-ikon på ikonostasen sin, og arrangerer år om annet ortodoks pilegrimsferd til Selja på Sunnivadagen. Sunniva er også nevnt (mot slutten av tredje akt) i Henrik Ibsens skuespill Gildet paa Solhoug (utgitt 1856 og revidert i 1883).

Forbilder for legenden om Sunniva

[rediger | rediger kilde]

Sagnet om Sunniva har ingen historisk bakgrunn. Gro Steinsland skriver: «I dag diskuterer man hvor gammel den egentlige sunnivakulten kan være. Går dyrkelsen av den kvinnelige helgen tilbake til 900-tallet, eller hører den til slutten av 1100-tallet, på den måten at kulten regnes fra overflyttingen av bispesetet fra Selja til Holmen i Bergen i året 1170?»[17] Imidlertid var bispesetet flyttet fra Selja til Bergen under Olav Kyrre som døde i 1093, så dette kan ikke knyttes til flyttingen av Sunniva-skrinet i 1170.[2]

I noen fromhetstradisjoner trekker man en parallell mellom jomfru Maria og Sunniva, der Sunniva gjennom sin martyrdød nedkommer med, ikke et barn, men kristendommen i Norge.[18]

Gro Steinsland peker på at «sunnivakulten kan være influert av middelalderens fortelling om de 11 000 jomfruene fra Köln som satte til havs uten seil og årer […] Adam av Bremen nevner de 11 000 jomfruer, og dessuten de syv syvsovere, hellige menn som skal sove i en hule inntil dommedag».[17][19] Odd Munk fremstiller den britiske martyrhelgenen St. Alban (200/300-tallet) som Sunnivas bror; men St. Alban var engelsk, bosatt i Verulamium, våre dagers St. Albans i Hertfordshire.[20]

Galmisdale og An Sgurr på Eigg.

Jan Erik Rekdal mener Sunniva-sagnet viser en sterk og vedvarende gælisk innflytelse på norrøn kultur. Dagens nordvestlige Skottland og England, inkludert Hebridene og Man, Orknøyene og Shetland, var på 900-tallet et to-kulturelt norrønt-gælisk område. Rekdal mener det er sannsynlig at folk i de norrøne bosetningene kan ha mottatt impulser fra gælisk-irske helgenfortellinger, og hans hovedtese er at Sunniva-fortellingen ble skapt da Olav Tryggvason dro til Norge, etter mønster av en irsk helgenlegende, og at sagnet ble bevisst brukt i tidlige forsøk på å kristne nordmenn.

I irsk helgenmytologi finnes en mannlig helgen, St. Donnan som ble martyr i april 617, elev av Columba av Iona og sendt ut for å misjonere blant de hedenske piktere i Skottland. Med 52 andre munker opprettet Donnan et kloster på Eigg. I én versjon av legenden om St. Donnan ble han og hans munker halshugget av pirater som gikk i land på Eigg. I en annen versjon var det en piktisk dronning som beordret ham og munkene hans innebrent. I en tredje versjon var det en rik kvinne som mislikte at klosteret ble bygd der hun hadde latt kveget sitt beite. Hun hyret derfor banditter som drepte munkene.[21] Stedsnavnet Kildonnan betyr «Donnans kapell». Klosteret hans på Eigg er omtalt i en rekke historiske dokumenter, og Ulster-annalene omtaler at han og munkene hans ble massakrert våren 617.[22] Fortellingen har trolig vært kjent i norrøn-gæliske områder. Rekdal sannsynliggjør forbindelse mellom Sunniva og Donnan-legenden ved at det på Hebridene skal ligge en kirke viet til Donnan like ved en norrøn bosetning.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Per Einar Odden: Den hellige Sunniva katolsk.no, lest 14. august 2019
  2. ^ a b c d e Ommundsen, Åslaug. ««Sankt Sunniva»». Store norske leksikon på snl.no. Besøkt 4. oktober 2023. 
  3. ^ «(no) Sunniva den hellige» i Norsk biografisk leksikon.
  4. ^ Odd munks saga (kap. 27)
  5. ^ «St. Ursula», Britannica
  6. ^ Ursula og hennes følge av 11.000 jomfruer omtalt i Dybdahl, Audun: «jomfrudagen» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. oktober 2023 fra [1]
  7. ^ Adam av Bremen: Beretningen om Hamburg stift (s. 212), forlaget Aschehoug, Oslo 1993, ISBN 82-03-20028-1
  8. ^ «Paulus taler i sin Longobarder-Krønike om Nordboernes Frugtbarhed, samt om syv Mænd, der henligge paa Bredden af Oceanet i Skridfinnernes Egn.» Adam av Bremen: [2]
  9. ^ Odd munks saga (kap. 25-26)
  10. ^ Dybdahl, Audun: «Sunniva den hellige» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 4. oktober 2023 fra [3]
  11. ^ «1170: Bispesetet på Selja flyttes», Sunnmørskronologi
  12. ^ «Saint Alban», New world encyclopedia
  13. ^ Sunniva translatio (1170), Katolsk.no
  14. ^ «Katolske biskoper: Bergen bispedømme, opprinnelig Selja bispedømme (fra c. 1070)», Katolsk.no
  15. ^ «1170: Bispesetet på Selja flyttes», Sunnmørskronologi
  16. ^ Dybdahl, Audun: «seljumannamesse» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. oktober 2023 fra [4]
  17. ^ a b Gro Steinsland i innledningen til Draumkvedet, og tekster fra norrøn middelalder, 2004
  18. ^ Eivind Luthen: Selja : sunnivakulten og pilegrimsmålet. Utgitt av Scrpitoriet, 1997. ISBN 8291677026. (ebok fra bokhylla.no)
  19. ^ Se Den hellige Ursula (2/300-tallet (?)), Katolsk.no, for legenden om Ursula av Köln og de 11 000 jomfruene
  20. ^ «St. Alban», New Advent
  21. ^ «Donnan of Eigg»
  22. ^ Kirkeruinen i Kildonnan

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sunniva_av_Selja&oldid=24782919»