Hopp til innhold

Trakere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den trakiske Sveshtari-graven i Bulgaria
Sveshtari-gravens interiør.

Trakere eller thrakere (antikk gresk Θράκες, gresk thrakes) var en gruppe indoeuropeiske stammer som snakket et trakisk språk – et knapt dokumentert avdeling av den indoeuropeiske språkfamilien. Disse folkene bosatte seg på Balkan i de østlige, sentrale og sørlige delene, foruten også tilstøtende deler av Europa.[1]

Samlenavnet trakere var en benevnelse på mer enn femti kjente stammer med nærliggende kultur og språk i antikken. Herodot sier at foran skyternes land lå Trakia inne ved havet. Anvisninger om trakernes geografiske utbredelse finnes i Iliaden, som er det første historiske dokument om trakerne: «Akamas førte befal sammen med Peiroos over trakerne, som hadde til grense for sitt land Hellespontens strømmende bølger.» Trakerne som bodde i østre Balkan foruten Hellas, var ytterst gåtefulle for grekerne. I henhold til Herodot var de blonde og høyreiste, bondeaktige og blodtørstige krigere. Deres påståtte upålitelighet gikk igjen som faste greske uttrykk og ordspråk. «Det trakiske folket,» skriver Herodot, «er nest etter det indiske det mest tallrike på jorden. Om det ble styrt av en eneste mann eller vært enige, skulle det etter min mening ha vært uovervinnelig og det mektigste blant alle folk. Men noe slikt er umulig og utenkelig hos dem. Derfor er de også svake.»

Etymologi

[rediger | rediger kilde]
Steinsarkofagen til en betydningsfull trakisk konge i Tatul i sørlige Bulgaria.

Den første historiske nedtegnelsen om trakerne er funnet i Iliaden, hvor de opptrer som allierte til trojanerne, oppropt fra Trakia. Den etniske betegnelsen trakere kommer fra antikk gresk Θρᾷξ (flertall Θρᾷκες) eller Θρᾴκιος (jonisk Θρηίκιος), og betegnelsen for landområdet Trakia kommer fra Θρᾴκη (jonisk Θρῄκη).[2] Både navnene trakere og Trakia kan synes å være eksonym (utenlandsk versjon av et stedsnavn) gitt av grekere.[3]

I henhold til den romanske lingvisten og trakologisten Sorin Mihai Olteanu synes det som om etnonymet (navnet gitt til en etnisk gruppe) Thraikios (Θρᾴκιος: antikk gresk for trakere) å ha hatt samme etymologi som Graikos (Γραικός)[4]

Mytologisk opphav

[rediger | rediger kilde]

I gresk mytologi ble Thrax (hans navn betyr ganske enkelt trakisk) sett på som en av de antatte sønnene til guden Ares[5] I Alkestis nevner dramatikeren Evripides at et av navnene til Ares selv var Thrax ettersom han ble ansett som beskytteren av Trakia (hans skjold av gull eller forgyllet ble oppbevart i hans tempel ved Bistonia i Trakia).[6]

Opprinnelse

[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen til trakerne har forblitt uklart i fravær av skriftlige historiske opptegnelser. Bevis på for- eller urtrakere i den forhistoriske tiden er avhengig av levninger fra en materiell kultur. Det er generelt antatt at et urtrakisk folk ble utviklet fra en blanding av stedegne og indoeuropeere fra tiden av urindoeuropeisk ekspansjon tidlig i bronsealderen[7] da de sistnevnte erobret stedegne folk en gang rundt 1500 f.Kr.[8] Betegnelsen urtrakere benyttes ettersom det er ikke mulig å identifisere trakerne i løpet av bronsealderen, men dette antatte folket og kulturen er det trakerne og dakerne ble utviklet fra i løpet av jernalderen (rundt år 1000 f.Kr.)[9]

Det synes som om grekerne var de første som etablerte et system av handelsruter inn i Balkan og som i tiden mellom 700 f.Kr. og 300 f.Kr. dannet flere greske kolonier ved Svarthavskysten (Pontus Euxinus) for å lette handelen med de innfødte. Trakerne var atskilt i mange forskjellige stammer og de greide ikke eller ville ikke danne en varig politisk organisasjon før det odrysiske kongedømme (odrysere var en trakisk stamme) ble opprettet en gang rundt år 450 f.Kr. Som illyrere var det de fjellrike områdene som var de stedene de ulike krigerske og fryktsomme trakiske stammene holdt til. Folkene på slettene var bosatt av tilsynelatende mer fredfulle folk grunnet mer kontakt og innflytelse med grekerne.

Trakerne var bosatt i deler av de antikke provinsene: Trakia, Moesia, Makedonia, Dakia, Skytia Minor, Sarmatia, Bitynia, Mysia, Pannonia, og andre regioner på Balkan og Anatolia. Dette veldige området strekker seg over det meste av Balkan og Getae nord for Donau så lang som bortenfor Søndre Bug.[10]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Arkaiske tid

[rediger | rediger kilde]

De indoeuropeiske trakerne som ble betraktet som barbariske og bondske av deres forfinete og urbane greske naboer, hadde utviklet avanserte former for musikk, poesi, håndverksindustri, og kunstneriske håndverk. Da de var gruppert i småkongedømmer og stammer oppnådde de ikke noen form for nasjonal identitet unntatt i mindre, dynastiske riker på høyden av den greske klassiske tiden. Tilsvarende til gallerne og andre keltiske stammer er det antatt at de fleste av disse menneskene levde enkelt i små befestede landsbyer, vanligvis på høyder i bygdeborger. Selv om konseptet urbant sentrum, som en by, ikke ble utviklet før i den romerske tiden, tjente noen større festninger også som regionale handelsmarkeder. Til tross for gresk kolonisering i områder som Bysants, Apollonia og andre byer, synes det som trakerne unngikk urbant liv.

De første greske koloniene Trakia ble grunnlagt på 700-tallet f.Kr.[11]

Trakia sør for Donau (unntatt landet til den uavhengige trakiske stammen bessere) ble styrt av perserne under Dareios I av Persia for bortimot halvt et århundre. Dareios hadde ledet en militærekspedisjon inn i regionen fra 513 f.Kr. til 512 f.Kr. Perserne kalte området til trakerne for Skudra.[12]

Klassisk tid

[rediger | rediger kilde]

Ved 400-tallet f.Kr. var tilstedeværelsen av trakere gjennomgående nok til å få Herodot[13] til å kalle dem de nest meste tallrike mennesker i verden som han kjente til (etter indere), og potensielt det mektigste, om det ikke hadde vært for deres mangel på enighet. Trakerne i klassisk tid var fordelt i et stort antall grupper og stammer, skjønt noen mektige trakiske stater var organiserte, som eksempelvis den ordysiske kongedømmet og det dakiske kongedømmet i Burebista. En type soldat, lett infanteri, fra denne tiden ble kalt for peltast, og hadde antagelig sin opprinnelse i Trakia.

I løpet av denne tiden levde en trakisk subkultur av asketer som levde i sølibat, og ble kalt for ctistae. De tjente som filosofer, prester og profeter og hadde øyensynlig en høy posisjon.

Kontakten mellom trakere og grekere ble økt og den greske innflytelsen på trakisk samfunn, kultur, og håndverk (og motsatt) ble styrket. Ettersom trakisk språk ikke hadde en skriftlig tradisjon benyttet den trakiske adelen og administrasjonen i noen regioner gresk, og trakiske handelsmenn benyttet seg også av gresk som et 'lingua franca' i deres kontakt med andre ikke-trakiske stammer. Som et resultat ble et nivå av hellenisering gjennomgående i de følgende århundrer, og som fikk et dypere og mer gjennomgående trekk ved den makedonske erobringen av trakiske områder på 200-tallet f.Kr.

Før Kongeriket Makedonia ekspanderte var Trakia delt i tre leirer (østlige, sentrale og vestlige) etter at perserne trakk seg tilbake. En kjent hersker av de østlige trakerne var Kersobleptes, som forsøkte å øke sin autoritet over mange trakiske stammer, men han ble til sist beseiret av makedonerne.

Trakisk sivilisasjon var ikke urban og de største trakiske byene var bare store landsbyer. Det eneste forsøk på å bygge en polis var Seuthopolis.[14][15] Til syvende og sist var trakerne ikke typiske bybyggere.[16]

Hellenistisk tid

[rediger | rediger kilde]
Gravmalerier av muligens en trakisk konge, i nærheten av Kazanlak, Bulgaria.

Regionen ble erobret av Filip II av Makedonia på 300-tallet f.Kr. og var underlagt kongeriket Makedonia i et og et halvt århundre. Lysimakos av diadokene og andre hellenistiske herskere hersket over deler av Trakia fram til romerne over tid erobret hele Trakia. Trakiske konger for de første som ble hellenifisert.[17] Greske klesvaner erstatter gamle trakiske klær i en slik grad at trakere så ut som grekere.[18] Etter en tid ble trakerne helt og holdent hellenifiserte.[19] Deres språk og materielle kultur ble hellenistisk.

I 279 f.Kr. kom keltiske gallere inn i Makedonia, sørlige Hellas og Trakia. Inntrengerne ble snart tvunget ut av Makedonia og sørlige Hellas, men de ble værende i Trakia inntil slutten av århundret. Fra Trakia presset tre keltiske stammer inn i Anatolia og dannet der et nytt kongedømmet kalt Galatia.

I løpet av Makedonerkrigene ble en konflikt mellom Roma og Trakia uunngåelig. Ødeleggelsen av de herskende gruppene i Makedonia destabiliserte gresk autoritet i Trakia, og stammehøvdinger begynte igjen å handle uavhengig. Etter slaget ved Pydna i 168 f.Kr. fikk romerne autoritet over Makedonia og styringen over Trakia ble overtatt av Roma. Hverken trakerne eller makedonerne hadde underkastet seg romersk dominans, og flere opprør skjedde i denne overgangstiden. Opprøret til Andriscus, også kalt for Fjerde makedonerkrig, i 149 f.Kr. fikk det meste av sin støtte fra Trakia. Flere fiendtlige streiftog fra lokale stammer inn i Makedonia fortsatte i mange år, skjønt det var også flere trakiske stammer som villig allierte seg med Roma, eksempelvis bessere. Etter den Tredje makedonerkrig anerkjente Trakia stort sett romersk autoritet.

Romersk styre

[rediger | rediger kilde]
Kort over bispedømmet Trakia (Dioecesis Thraciae) ca. 400 e.Kr.

Det neste et og halvt århundre ble Trakia gradvis omdannet til en vedvarende romersk klientstat. Den trakiske stammen sapaeiene kom i forgrunnen opprinnelige under styret til Reskuporis II av trakere. Han er kjent for å ha kommet med militær støtte til både Pompeius og Julius Cæsar, og senere støttet han republikkens hærer mot Marcus Antonius og Gaius Octavius i republikkens siste dager. Reskuporis’ arvinger var ofte like dypt tilknyttet til politiske skandaler og mord slik deres romerske herrer var. En rekke snikmord av kongelige endret det politiske landskapet i flere år i den tidlige romerske keisertiden. Ulike fraksjoner tok kontroll med støtte fra den romerske keiser. Urolighetene stoppet til slutt med et siste snikmord.

Da Reskuporis III i det trakiske kongedømmet Sapes ble myrdet i år 46 av hans hustru ble Trakia underlagt som offisiell romersk provins styrt av en promagistrat, og senere av pretorianske prefekter. Romas sentrale regjeringsautoritet lå i Perinthus, men regioner innenfor provinsen var under kommando av militære underordnet guvernøren. Mangelen på store urbane sentre gjorde Trakia vanskelig for romerne å styre, men til slutt blomstret provinsen under romersk styre. Det synes som romanifisering ikke ble gjennomført, og at de fleste trakere var hellenistiske i denne perioden.

Romersk autoritet over Trakia hvilte hovedsakelig på de legioner som var stasjonert i Moesia. Trakias befolkning var hovedsakelig bønder og avstanden til romersk autoritet krevde tilstedeværelse av lokale tropper som støttet Moesias legioner. I løpet av de neste århundrene ble provinsen periodisk og hyppig invadert av germanske stammer på vandring. Regimet til Justinian I den store krevde at over 100 festninger med legioner ble reist for å støtte forsvaret av regionen.

Trakere i Moesia og Dakia ble gjort om til romere mens de innenfor Østromerriket var deres hellenifiserte etterkommere som hadde blandet seg med grekerne. De først nevnte snakket latin og de sist nevnte gresk, om ikke annet som foretrukket andrespråk.

Østromerne benyttet et trakisk våpen, rhomphaia, en bredbladet sverdlignende våpen formet som en sigd for nærkamp, antagelig av noen få enheter av fotsoldater i tiden mellom Østromerrikets gullalder rundt 900-1071 og kanskje også tidligere.[20] Michael Psellos d.y. skrev at alle væringene uten unntak benyttet dette våpenet.[21]

Krigføring

[rediger | rediger kilde]
Trakisk peltast, 400- og 300-tallet f.Kr.

Historien om trakisk krigføring strekker seg fra 900-tallet f.Kr. og fram til 100-tallet e.Kr. i de regioner som var definert antikkens grekere og latinske historikere som Trakia. Den handler om bevæpnete konflikter mellom trakiske stammer og deres kongedømmer på Balkan. Med unntak av konflikter mellom trakere og nabonasjoner og andre stammer, ble det begått tallrike kriger som ble nedtegnet mellom trakiske stammer dem imellom.

Barbarere

[rediger | rediger kilde]

Trakerne ble sett på som krigerske, grusomme og blodtørstige.[22][23]

Trakerne ble sett på som «barbarerer» av andre folk, særlig antikkens grekere og romerne. Platon har i hans verk Republikken betraktet dem, sammen skytere,[24] overspente og ærekjære og i hans Lover betrakter han dem som krigerske nasjoner og grupperer dem sammen med keltere, persere, skytere, iberere og kartagere.[25] Polybios skrev om Kotys Is besindige og vennlige vesen som noe annet enn de fleste trakere.[26]

Tacitus skriver i sine Annaler at de var ville, grusomme og utålmodig ulydige selv til deres egne konger.[27] Polyainos og Strabon har skrevet at trakerne brøt deres fredsavtaler med lureri.[28] Trakerne benyttet sine våpen på hverandre før kamp.[29] Diegylis var betraktet som en av de mest blodtørstige høvdingene blant trakerne av Diodorus Siculus. En athensk klubb for lovløse ungdommer hadde tatt sitt navn etter den trakiske stammen triballiere.[30] Dioiere (eller dii) var respektert for å ha begått de verste grusomheter i Peloponneskrigen[31] og drepte alle levende, inkludert barn og hunder i Tanagra og Mycalessos.[32] Trakerne kunne spidde romerske skaller på sine spyd og rhomphaias som de gjorde i en trefning i 171 f.Kr.[33] Herodot skrev at «de selger sine barn og lar sine unge piker selge seg til hvilken som helst mann de finner det for godt».[34]

Religion

[rediger | rediger kilde]
Trakisk rytter, fra romersk tid. (Sabazius)

En betydningsfull kult som er dokumentert fra Trakia til Moesia og Skytia Minor er «Den trakiske rytter», også kjent som «Trakiske helter», ved Odessos (Varna) dokumentert ved et trakisk navn som Heros Karabazmos, en gud for underverden som vanligvis er avbildet på gravstatuer som en rytter som dreper et udyr med et spyd.[35]

Grekerne tok til seg mange mytiske figurer fra trakisk mytologi, blant annet den trakiske Sabazios, en himmelgud som ble avbildet til hest. Hos grekerne ble han gitt et nytt fundament som guden Dionysos.[36]

Tap av språk og etnisitet

[rediger | rediger kilde]

De førhistoriske språkene til disse folkene hadde allerede forsvunnet og deres kulturelle innflytelse var kraftig redusert på grunn av gjentatte barbariske invasjoner på Balkan av keltere, hunere, gotere, og sarmatere, fulgt av en pågående hellenisering, latinisering og senere slavisering.

Etter at trakerne hadde vært underkastet den gresk-makedonske kongen Aleksander den store og deretter Romerriket hadde de fleste trakere til slutt blitt hellenisert (i provinsen Trakia)[37] eller latinisert (i Moesia, Dakia etc). De latiniserte stammene i denne regionen ble senere den etniske underlaget av folkegruppen valakere, som første gang opptrer i de historiske dokumenter på 900-tallet e.Kr., og som utviklet seg til dagens moderne folk i Romania og til dels Bulgaria. På 500-tallet hadde en del trakisk-romere og bysantinske grekere, det vil si helleniserte trakere sør for elven Donau fått kontakt med slavere, en ny stor gruppe innvandrere, og de innfødte ble da etterhvert slavifisert.

Fysiske karakteristikker

[rediger | rediger kilde]

Xenofanes beskrev trakere med blå øyne og rødt hår.[38] Akademiske studier har uansett konkludert med at trakerne hadde de fysiske karakteristikk som var typisk for Europas middelhavsområde. I henhold til dr. Beth Cohen hadde trakere «de samme mørke håret og de samme ansiktstrekkene som antikkens grekere hadde.»[39] Nyere genetiske studier som sammenlignet DNA-prøver av oldtidens trakiske fossilmateriale fra sørøstlige Romania med enkeltpersoner fra dagens etnisitet plasserer italienske, albanske og greske enkeltindivider i nærmere genetiske slektskap med trakerne enn dagens romanske og bulgarske individer.[40]

Berømte trakere

[rediger | rediger kilde]
En fresko av en rødhåret kvinne i Ostrusha-jordhaugen i sentrale Bulgaria.

Dette er en liste av betydningsfulle trakiske enkeltindivider eller av delvis trakisk opprinnelse.

  • Amadokus var en konge av det trakiske odrysiske kongeriket, og etter ham er Amadok Point i Antarktis oppkalt etter.
  • Sitalkes var også en konge av samme kongerike. Han var alliert med athenerne under Peloponneskrigen.
  • Spartacus var en traker som ble holdt som slave av romerne, og han ledet et stort slaveopprør i Italia i årene 73 f.Kr. – 71 f.Kr. Før han ble beseiret hadde hans hær av frigjorte gladiatorer og slaver beseiret flere romerske legioner i hva som nå kalles for Det tredje slaveopprøret eller kun for Spartakusopprøret.
  • Orfeus var en mytologisk figur beskrevet som en høvding blant poeter og musikere, konge av den trakiske stammen kikonere.
  • Justinus I (død 527 e.Kr.) var romersk keiser og grunnlegger av det justinianske dynasti.
  • Justinian I den store (død 565), romersk keiser.
  • Belisarius (død 565), østromersk general av enten gresk eller trakisk opprinnelse.

Arkeologi

[rediger | rediger kilde]
Mynt preget av Bergaios, en lokal trakisk konge i Pangaion, Hellas.
En trakisk gullskatt fra Panagyurishte, Bulgaria.

Den vitenskapsgrenen som studerer oldtidens trakere og Trakia er kalt for trakologi. Den arkeologiske forskningen av den trakiske kulturen begynte på 1900-tallet og særlig etter den andre verdenskrig, hovedsakelig i det sørlige Bulgaria. Som et resultat av omfattende utgravninger på 1960- og 1970-tallet er en rekke trakiske graver og helligdommer blitt oppdaget. Blant de mer betydningsfulle er Sveshtari-graven; Kazanlak-graven; utgravninger i Tatul; Seuthopolis; Perperikon; Aleksandrovo-graven; og Sarmizegetusa i Romania, og andre.

Også et stort antall av kunstferdig håndverksskatter i gull og sølv fra 400- og 300-tallet f.Kr. har blitt avdekket. I de siste tiårene har disse blitt vist fram i museer verden over, og således skapt interesse og blitt et symbol på oldtidens trakiske kultur. Fra år 2000 har den bulgarske arkeolog Georgi Kitov gjort nye oppdagelser i sentrale Bulgaria som har blitt sammenfattet som «Dalen til de trakiske konger».

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

I nasjonalismen

[rediger | rediger kilde]

Bulgarsk nasjonalisme tolker alt trakisk som bulgarsk.[41] I løpet av 2000-tallet erklærte bulgarske arkeologer ledet av Nikolay Ovcharov at han hadde oppdaget graven til Orfeus[42] til tross for det faktum at Orfeus er en mytologisk figur, ikke faktisk, og det faktum at den mytologiske graven til Orfeus har vært kjent siden antikken å ligge i nærheten av Olympos i byen Libethra.[43][44]

Orfeus har vært benyttet som et plakatansikt for bulgarsk turisme[45] selv etter at saken ble fremmet av Hellas.[46] På bulgarsk side har man avvist det faktum at Orfeus levde hovedsakelig nært Olympos[47][48] i et sted kalt Pimpleia og hevdet at «Bulgaria var landet til Orfeus». Mytens hellenistiske opprinnelse ble avvist[49] og hevdet at «Orfeus levde i Bulgaria», til tross for det faktum at myten er åpenbart antikk gresk[50] og trakisk ikke er sammenfallende med bulgarsk. Nikolai Ovcharov hevdet at Orfeus var av bulgarsk opprinnelse ved at trakisk og bulgarsk er sammenfallende.[51]

Det greske svaret,[52] uttrykt av Alexandra Christopoulou ved Athens Nasjonale arkeologiske museum, var som følgende: «Nasjoner gjør hevd på greske helter hele tiden. Det skjedde med Aleksander den store og nå med Orfeus. Bulgaria eksisterte ikke en gang på denne tiden.»

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Christopher Webber, Angus McBride (2001): The Thracians, 700 BC–AD 46. Osprey Publishing. ISBN 1841763292.
  2. ^ «Navicula Bacchi – Θρηικίη». Arkivert fra originalen 9. juli 2018. Besøkt 26. september 2009. 
  3. ^ Boardman, John; Edwards, I. E. S.; Sollberger, E. & Hammond, N. G. L. (1992): The Cambridge Ancient History, Volume 3, Part 2: The Assyrian and Babylonian Empires and Other States of the Near East, from the Eighth to the Sixth Centuries BC. Cambridge University Press, s. 597: «Vi har ingen måte å vite hva trakerne selv kalte seg og om de faktisk hadde et felles navn... Således er navnet til trakerne og det av deres land gitt av grekerne til en gruppe stammer som innehadde området...»
  4. ^ Sorin Mihai Olteanu - The Thracian Palatal Arkivert 15. april 2009 hos Wayback Machine..
  5. ^ Lemprière & Wright, s. 358: «Mars var far til Cupid, Anteros, og Harmonia, med gudinnen Venus. Han hadde Ascalaphus og Ialmenus med Astyoche; Alcippe med Agraulos; Molus, Pylus, Euenus, og Thestius, med Demonice datteren til Agenor. Foruten disse var han den påståtte far til Romulus, Oenomaus, Bythis, Thrax, Diomedes av Trakia, &c.»
  6. ^ Euripides, side 95: «[Linje] 58. 'Trakias gylne skjold' – Et av navnene til Ares var Thrax, han var patron til Trakia. Hans skjold av gull eller forgylt ble bevart i hans tempel ved Bistonia der. Som andre trakiske skjold, var det formet som en halvmåne ('Pelta'). Hans 'festival for Mars Gradivus' ble holdt årlig av latinerne i måneden mars da denne formen for skjold ble framvist.»
  7. ^ Hoddinott, s. 27.
  8. ^ Casson, s. 3.
  9. ^ Boardman, John; Edwards, I. E. S.; Sollberger, E. & Hammond, N. G. L. (1982): The Cambridge Ancient History, Volume 3, Part 1: The Prehistory of the Balkans, the Middle East and the Aegean World, Tenth to Eighth Centuries BC. Cambridge University Press, s. 53: «Likevel kan vi ikke identifisere trakere ved denne fjerne tiden, ettersom vi ikke kjenner med sikkerhet om trakiske og illyriske stammer hadde blitt utskilt ved den tiden. Det er tryggere å snakke om urtrakere fra hvem som ble utviklet i jernalderen...»
  10. ^ I katalogen for Kimbell Art Museums utstilling i 1998, Ancient Gold: The Wealth of the Thracians, indikerer en historisk utstrekning av trakisk bosetning som omfattet det meste av Ukraina, hele Ungarn, og deler av Slovakia. (Kimbell Art – Exhibitions Arkivert 26. august 2007 hos Wayback Machine.)
  11. ^ Hornblower, Simon & Spawforth, Antony (1996): The Oxford Classical Dictionary. Oxford University Press, s. 1515: «Fra det 8. århundre f.Kr. ble kysten av Trakia kolonisert av grekerne.»
  12. ^ Bauer, Susan Wise (2007): The History of the Ancient World: From the Earliest Accounts to the Fall of Rome. W.W. Norton & Company, s. 517: «Megabazus gjorde Trakia om til et nytt persisk satrapi, Skudra.»
  13. ^ Herodot: Histories, Book V.
  14. ^ Hansen, Mogens Herman (2005): An Inventory of Archaic and Classical Poleis: An Investigation Conducted by The Copenhagen Polis Centre for the Danish National Research Foundation. Oxford University Press, s. 888. «Den var ment å være en polis, men det er ingen grunn til å tenke på at dette var noe annet enn en innfødt bosetning.»
  15. ^ Webber, Christopher & McBride, Angus (2001): The Thracians 700 BC-AD 46 (Men-at-Arms). Osprey Publishing, s. 1. «De levde bortimot utelukkende i landsbyer; byen Seuthopolis synes å ha vært den eneste betydningsfulle byen Trakia som ikke var reist av grekerne (selv om trakerne ikke bygde befestede tilfluktssteder).»
  16. ^ Boardman, John; Edwards, I. E. S.; Sollberger, E. & Hammond, N. G. L. (1992): The Cambridge Ancient History, Volume 3, Part 2: The Assyrian and Babylonian Empires and Other States of the Near East, from the Eighth to the Sixth Centuries BC. Cambridge University Press, s. 612: «Trakia hadde kun befestede områder og byer som Cabassus ville ha vært ikke noe mer enn store landsbyer. Generelt levde befolkningen i landsbyer og grender.»
  17. ^ Lazenby, John Francis (2004): The Peloponnesian War: A Military Study (Warfare and History). Routledge, s. 224: «Antagelig hadde han et antall festninger og gjorde selv nyttig ved å bekjempe ‘trakere uten en konge’ på vegne av mer hellenifiserte trakiske konger og deres greske naboer...»
  18. ^ Webber, Christopher & McBride, Angus: The Thracians 700 BC-AD 46 (Men-at-Arms). Osprey Publishing, 2001, s. 19.
  19. ^ Quiles, Carlos (2007): A Grammar of Modern Indo-European. Carlos Quiles Casas, ISBN 8461176391, s. 76: «De fleste trakere ble til slutt hellenifiserte – i provinsen Trakia – eller romerifiserte – Moesia, Dakia, etc – med de siste levninger som overlevde i fjerntliggende områder fram til 5. århundre.»
  20. ^ Heath, Ian & McBride, Angus: Byzantine Armies 886-1118. Osprey Publishing, 1979, s. 10: «Et endelig våpen som trenger å bli nevnt er rhomphaia, som mange bysantinske vaktstyrker tilsynelatende var bevæpnet med.»
  21. ^ Heath, Ian & McBride, Angus (1979): Byzantine Armies 886-1118. Osprey Publishing, s. 38: «Psellos, imidlertid, hevdet at alle væringer ‘uten unntak’ var bevæpnet med skjold og rhomphaia, ‘et enegget sverd av tungt jern som de bar over høyre skulder’ (kanskje i betydningen av de hang tvers over høyre skulder når de ikke var i bruk).»
  22. ^ Webber, Christopher & McBride, Angus (2001): The Thracians 700 BC-AD 46 (Men-at-Arms). Osprey Publishing, s. 1: «Kanskje muligheten til å få vinninger forklarer Thucydides VII, 29: ‘For den trakiske rase, som med de fleste blodtørstige barberere, er alltid særlig blodtørstige når alt går deres veg’.»
  23. ^ Head, Duncan & Heath, Ian (1982): Armies of the Macedonian and Punic Wars 359 BC to 146 BC: Organisation, Tactics, Dress and Weapons. Wargames Research Group, s. 51.
  24. ^ Platon: The Republic: «Ta kvaliteten på lidenskapen eller ånden; - det ville være meningsløst å tenke seg denne kvaliteten (...) ikke er avledet fra enkeltmennesker som er antatt å ha den, det er trakere, skytere, og generelt de nordlige nasjonene;»
  25. ^ Platon: Lovene: «Skal vi følge skikkene til skytere, og persere, og kartagere, og keltere, og iberere, og trakere, som alle er krigerske nasjoner, eller de av dine landsmenn, for de, som du sier, er i det hele tatt avholdende?»
  26. ^ Polybios: Histories, 27.12.
  27. ^ Tacitus: Annalene: «...har omringet en del klaner med trakere, som lever som ville høyt oppe i fjellene, handler derfra med mer ondskap og gjenstridighet. Grunnen for deres sene bevegelse, for ikke å nevne deres voldsomme geni, var deres forakt og utålmodighet, å ha rekrutter oppvokst blant dem, og alle deres mest staute menn er vervet i våre hærer; vant som de er mer ikke å adlyde selv sine egne innfødte konger framfor deres eget humør, heller ikke å støtte dem med styrker, men under kapteiner av deres eget valg, heller ikke å kjempe mot en hvilken som helst fiende, men deres egne grenser.»
  28. ^ Polyaenos: Strategems. Bok 7, The Thracians; Strabon: History, 9.401 (9.2.4).
  29. ^ Polyaenos: Strategems. Bok 7, Clearchus.
  30. ^ Webber, Christopher & McBride, Angus (2001): The Thracians 700 BC-AD 46 (Men-at-Arms). Osprey Publishing, s. 6.
  31. ^ Webber, Christopher & McBride, Angus (2001): The Thracians 700 BC-AD 46 (Men-at-Arms). Osprey Publishing, s. 7.
  32. ^ Archibald, Zofia (1998): The Odrysian Kingdom of Thrace: Orpheus Unmasked (Oxford Monographs on Classical Archaeology). Clarendon Press, s. 100.
  33. ^ Webber, Christopher & McBride, Angus (2001): The Thracians 700 BC-AD 46 (Men-at-Arms). Osprey Publishing, s. 34.
  34. ^ Herodot (overs. G.C. Macaulay): The History of Herodotus (Bind II): «Av andre trakiske skikker er å selge deres barn til å bli fraktet til et annet land; og over sine piker holder de ikke vakt, men tillater dem å selge seg til hvilken menn det passer dem, men over sine hustruer holder de et godt øye med.»
  35. ^ Lurker, Manfred (1987): Dictionary of Gods and Goddesses, Devils and Demons. s. 151; Nicoloff, Assen (1983): Bulgarian Folklore. s. 50; Isaac, Benjamin H. (1986): The Greek Settlements in Thrace Until the Macedonian Conquest. s. 257.
  36. ^ Turner, Patricia & Coulter, Charles Russell (2001): Dictionary of Ancient Deities. Oxford University Press, s. 152.
  37. ^ Quiles, s. 76. «De fleste trakere ble til slutt hellenisert (i provinsen Trakia).»
  38. ^ Lesher, J. H. (2001): Xenophanes of Colophon: Fragments. University of Toronto Press, p. 90. «Mennesker gjør gudene i deres eget bilde; de til etiopiere er svarte og med oppstoppernese, de av trakerne har blå øyne og rødt hår.»
  39. ^ Cohen, Beth (red.) (2000): Not the Classical Ideal: Athens and the Construction of the Other in Greek Art. Leiden.
  40. ^ Cardos, G., Stoian V., Miritoiu N., Comsa A., Kroll A., Voss S., Rodewald A., s. 246: «Computing the frequency of common point mutations of the present-day European population with the Thracian population has resulted that the Italian (7.9 %), the Alban (6.3 %) and the Greek (5.8 %) have shown a bias of closer genetic kinship with the Thracian individuals than the Romanian and Bulgarian individuals (only 4.2%).»
  41. ^ Koromela. Marianna (1991): Hoi Hellēnes stē Maurē Thalassa: apo tēn epochē tou Chalkou hōs tis arches tou 20ou aiōna. Panorama, s. 118. «...den vedholdende tolkning av alt trakisk som bulgarsk i henhold til bulgarsk nasjonalisme.»
  42. ^ «Discover Ancient Bulgaria: Tatul – The Possible Tomb of Orpheus.». Arkivert fra originalen 25. august 2009. Besøkt 27. september 2009. 
  43. ^ Guthrie, William Keith & Alderlink, L. (1993): Orpheus and Greek Religion: A Study of the Orphic Movement. Princeton University Press, s. 34: «Pausanias forteller at graven lå nær byen Leibethra på Olympos.»
  44. ^ Grimal, Pierre & Maxwell-Hyslop, A. R. (1996): The Dictionary of Classical Mythology. Blackwell, s. 333. «Det ble sagt at dette hadde en gang vært Leibethra og at et orakel til den Trakiske Dionysos hadde spådd...»
  45. ^ «Orpheus Promotes Bulgaria in Switzerland» Arkivert 16. juli 2011 hos Wayback Machine.. Standart News, 25. oktober 2007.
  46. ^ «Greece Claims Orpheus» Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.. Standart News, 27. oktober 2007.
  47. ^ Guthrie, William Keith & Alderlink, L. (1993): Orpheus and Greek Religion: A Study of the Orphic Movement. Princeton University Press, s. 61. «Under Olympos finnes byen Dion. I nærheten er en landsby kalt Pimpleia. Det var der de sa at Orfeus kikonieren levde...»
  48. ^ Harrison, Jane Ellen (1991): Prolegomena to the Study of Greek Religion. Princeton University Press, s. 469. «...og i nærheten av byen Dium i en landsby kalt Pimpleia hvor Orfeus levde...»
  49. ^ Harry de Quetteville: «Bulgarians rage over 'Orpheus and liars'». Telegraph, mars 2005 (Bulgarere raser over «Orfeus og løgnere»).
  50. ^ Archibald, Zofia (1998): The Odrysian Kingdom of Thrace: Orpheus Unmasked (Oxford Monographs on Classical Archaeology). Clarendon Press, s. 170. «‘Hellige menn’ av hans type ble stundom identifisert... Grekerne knyttet den mytiske figuren Orfeus, hvis bakgrunn er fullstendig gresk, med Trakia.» I forordet nevnes det: «Fortellinger om Orfeus har sirkulert i Hellas siden 500-tallet f.Kr., om ikke tidligere. I tiden rundt perserkrigene ble det populært å gi helten trakiske røtter.» Side 209: «Representasjoner av Orfeus i attisk vasemaleri begynte rundt 460 f.Kr. ...Sangeren er først vis i gresk drakter, og kun senere fikk han trakiske attributter.»
  51. ^ «Coin Proves That Orpheus Was a Bulgarian» Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.. Standart News, 4. september 2005.
  52. ^ Ivan Vatahov: «Tourism Barometer: Historical pros and cons». The Sofia Echo, 11. mars 2005.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Best, Jan & De Vries, Nanny (1989): Thracians and Mycenaeans. Boston, MA: E.J. Brill Academic Publishers. ISBN 90-04-08864-4.
  • Cardos, G., Stoian V., Miritoiu N., Comsa A., Kroll A., Voss S., Rodewald A. (2004): «Paleo-mtDNA analysis and population genetic aspects of old Thracian populations from South-East of Romania» i: Romanian Journal of Legal Medicine 12(4), s. 239–246. (Artikkel)
  • Casson, Lionel (Sommer 1977): «The Thracians» i: The Metropolitan Museum of Art Bulletin, New Series, Vol. 35, No. 1, s. 2-6.
  • Hoddinott, Ralph F. (1981): The Thracians. Thames & Hudson. ISBN 0-500-02099-X.
  • Irwin, E. (1974): Colour Terms in Greek Poetry. Hakkert, Toronto.
  • Poulianos, Aris (1961): The Origin of the Greeks, Ph.D thesis, University of Moscow (overvåket av F. G. Debets).
  • Quiles, Carlos (2007): A Grammar of Modern Indo-European. Carlos Quiles Casas. ISBN 8461176391

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Trakere&oldid=24574953»