Øks (symbol)

Denne artikkelen handler om den symbolske bruken av økser i kulturhistorien. For øks som redskap, se øks.

Økser har hatt en symbolsk funksjon i mange kulturer gjennom historien, ofte som tegn på makt og myndighet, bl.a. som strafferedskap. Både virkelige økser og økser som stiliserte, grafiske figurer, finnes som symboler. Økser inngår i kirkekunst og annen kunst, i dekorasjoner, som kjennetegn for myndigheter og private m.m.

Dobbeltøks

Særlig kjent er dobbeltøksene fra gresk oldtid. Slike økser var et utbredt verdighetstegn og maktsymbol i den fredelige minoiske kulturen på Kreta fram til rundt 1700 f.Kr. Dobbeltøksene der ble ikke brukt i kamp, men er funnet som dekorasjoner og annet, for eksempel i kongepalasset i Knossos. På gresk kalles denne øksen labrys som har gitt opphavet til begrepet labyrint, det vil si «dobbeltøksens hus» og henspiller på myten om uhyret Minotauros i labyrinten i det overdådige palasset på Knossos. Dobbeltøksen settes også i forbindelse med amasoner og fruktbarhetsgudinnen Demeter, og blir i dag blant annet brukt som symbol for lesbiske kvinner.

Dobbeltøksen ble tatt i bruk av Vichy-regjeringen i Frankrike under den andre verdenskrig, under navnet francisque, en økseform som ble regnet for å være knyttet til frankerne. Regimet opprettet en egen orden, L'ordre de la francisque gallique, innstiftet ved lov av 16. oktober 1941. «Fransisken» i trikolorens farger var først og fremst et personlig symbol for marskalk Philippe Pétain, statssjef for l'État Français, og han førte det i sitt personlige flagg. Etterhvert ble dobbeltøksen stadig oftere brukt i offentlige sammenhenger og som statssymbol.

Fasces med øks

Et av de mest kjente øksesymbolene fra kulturhistorien er i de gamle romerske fasces. Dette var risknipper som ble bundet sammen med en øks og båret i prosesjoner som tegn på myndighet, makt og fysisk straff (slag og halshogging). Fasces har siden blitt brukt som symbol på autoritet.

Fasces er i nyere tid tatt i bruk som et republikansk symbol, bl.a. i Frankrikes nasjonalsymbol, i republikkene Ecuadors og Bolivias riksvåpen, og i våpen og flagg for den sveitsiske kantonen St. Gallen.

Fasces med øks figurerer også sterkt i symbolspråket for Amerikas forente stater, hvor det flankerer talerstolen i Representantenes hus (USA) og danner frontstykker på armlenene til stolen hvor Abraham Lincoln sitter i Lincolnmonumentet i Washington D.C.. Mellom 1916 og 1945 var fasces motivet på reversen til amerikanske dimes, 10-cent-mynter. Fasces inngår i emblemet for National Guard Bureau.

Fasces inngår også i emblemene for politiet i mange land, blant dem det norske politiet og Sveriges politi.

Særlig kjent og gjennomført som statssymbol var fasces under den italienske fascismen. Det ble brukt både som partiemblem og som rikssymbol, og var blant annet nasjonalitetsmerke på italienske militære fly under andre verdenskrig.

Økser i norske segl, våpenskjold og bumerker

En stridsøks er et helgen symbol for Sankt Olav og kan markere den øks som han ble drept med på Stiklestad eller hans egen stridsøks. I vanlig omtale og i beskrivelser av våpenskjold (blasoneringer), kalles den bare for øks.

Mange symboler for kristne helgener har tilknytning til hvordan de døde, og de er paralleller til korset og Jesus. Slike symboler har vært kalt martyrredskap.

I gammel kirkelig og annen kunst kan en øks i hendene på en mann som har krone på hodet, vise at det dreier seg om Hellig Olav. Han holder den øks han ble drept med eller sin egen stridsøks – eventuelt som symbol for begge deler.

I middelalderens norske kongevåpen var det en opprett løve som fra rundt 1280 fikk en øks i framlabbene. Det var enten kong Magnus Lagabøte eller formynderstyret for Eirik Magnusson som besluttet å forandre kongevåpenet på denne måten. En løve med øks ga våpenet og kongen en tilknytning til helgenen, samtidig som våpenet skilte seg fra mange andre våpen med løvefigurer.

Da sverreætten døde ut i mannslinjen, fortsatte våpenet som et eget norsk riksvåpen. I senmiddelalderen ble økseskaftet gradvis forlenget, inntil hele øksen ble avbildet som en langskaftet hellebard. Skaftet ble også mer og mer krummet slik at det passet til de skjoldformene som var populære, og passet dermed også godt som myntbilde. Dette kan imidlertid ses på bare som en stilutvikling. Fra første del av 1800-tallet var det mange i Norge som gikk inn for å gjeninnføre en klar økseform med kort skaft, i statens offisielle våpenavbildninger. At løven skal ha øks med rett skaft, ble i 1844 fastsatt i en resolusjon fra unionskongen. En slik øks er siden brukt i de forskjellige normaliserte avbildningene av riksvåpenet, blant annet tegnet av Eilif Peterssen i 1905 og Hallvard Trætteberg omkring 1937.

I den norske kirkes våpenskjold er det et kors lagt på to økser, som er et våpenmotiv kjent iallfall fra 1500-tallet. Økser inngår i dag også i våpenmerker som brukes i den norske katolske kirke.

To krysslagte økser står i fylkesvåpen for Hordaland og Sør-Trøndelag. Hordalands våpen bygger på skjold i segl fra 1344 for Olavsgildet på Onarheim. Sør-Trøndelags våpen bygger på skjold i erkebiskop Gaute Ivarssons segl fra rundt 1500. Kommunevåpenet til Tysnes fra 1971 har også de to krysslagte øksene fra Olavsgildets segl.

En bondestridsøks er fylkesvåpen for Telemark. En bondestridsøks skiller seg ut ved å ha et "knekket" skaft, det vil si at toppen der øksehodet sitter, danner en skrå vinkel. Økser av den typen er kjent fra 1400-tallet og skal også ha vært ansett som et verdighetstegn.

I norske segl, våpenskjold og bumerker er det i middelalderen flere økser og økselignende strekfigurer. Det er i Norske Sigiller ca. 65 segl med øks. I flere tilfeller brukes disse av personer som heter Olav. Et spesielt tilfelle er et skjold der det er to økser på en hjelm på hodet til en rev, i et segl fra 1374 for Jørund Arneson.Han skal visstnok være i slekt med Olav av Foss.

I seglrekken fra hyllingen i 1591 er det ca. 32 segl med øks, mens det fra 1610 bare er ca. 5 segl med øks. Disse seglene er for det meste fra norske bønder som også var lagrettemenn. Øksefigurer forekommer i seglene både i og uten skjoldformede innramminger.

I norske slektsvåpen etter 1600-tallet er det noen få økser, og de er uten tilknytning til Hellig Olav. Det er for eksempel en tømmerhogger med øks i skjoldet til slekten Rynning, og en bergmann med øks i hjelmtegnet til slekten Barth.

Våpengalleri

Norges riksvåpen med krone, løve og øks, stammer fra ca. 1280, men i tegning fra vår tid
Sør-Trøndelags fylkesvåpen med krysslagt korsstav og økser fra erkebiskopens våpen ca. 1500
De krysslagte øksene i Hordalands fylkesvåpen står under en «åpen krone» og er et motiv fra gildeseglet i 1344
Domkirkens våpen i Schønings bok fra 1762. Våpenet har kløverbladskors og olavsøkser
Den norske kirkes våpen i dag og brukt av erkebiskoper på 1500-tallet
Tysnes' kommunevåpen fra 1971 med en sparre over to økser fra gildeseglet i 1344
Telemarks fylkesvåpen viser en «bondestridsøks»
Fyresdals kommunevåpen med tømmerøkser
Osterøys kommunevåpen med «bygnings-bila», dvs økser til bygningsarbeid
Økser i de såkalte fasces som inngår i det norske politiets offisielle merke.
Rekonstruert våpen etter Jørund Arneson, arving til Olav av Foss. Skjoldet inneholder to økser på hjelm satt på en rev.
Slekten Rynnings skjold med øksehogger i moderne stilisering fra Norske slektsvåpen, Oslo 1969

Litteratur

Gustav Storm: Norges gamle vaaben, farver og flag, Christiania 1894
Chr. Brinchmann: Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen, Kristiania 1924
H.J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950
Hallvard Trætteberg: «Fylkesmerker», Forslag fra Norges Bondelags fylkesmerkenevnd, Oslo 1930
Hallvard Trætteberg: «Norges statssymboler inntil 1814», Historisk Tidsskrift, bind 29 hefte 8 og 9, Oslo 1933
Hallvard Trætteberg: «Norges krone og våpen», Festskrift til Francis Bull, Oslo 1937.
Hallvard Trætteberg: «The Coat of Arms of Norway», The American-Scandinavian Review, June 1964
Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976)
Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987 med tilleggshefte 1988
Tom Sverre Vadholm: «Hellig-Olavs øks som norsk symbol», Heraldisk Tidsskrift, bind 11, hefte nr 102, København oktober 2010, side 59-82
Anders Bjønnes m. fl. (redaktører): Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2010

Andre land

Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)
Carl-Alexander von Volborth: Heraldry – Customs, Rules and Styles, Dorset 1981

Se også

Eksterne lenker

(en) Axes in heraldry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Autoritetsdata