Hopp til innhold

Merlin Olsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Merlin Olsen
Nr. 74
Posisjon: Defensive tackle
Informasjon
Født: 15. september 1940[1][2][3]
Fødested: Logan
Død: 11. mars 2010[1][2][3][4] (69 år)
Dødssted: City of Hope National Medical CenterRediger på Wikidata
Høyde: 196 centimeter Vekt: 122 kg
Karriereinformasjon
High School: Logan (Logan, Utah)
College: Utah State
NFLs draft: 1962 / Runde: 1 / Pick 3
AFLs draft: 1962 / Runde: 1 / Pick 2
Laghistorie
Karrierehøydepunkter og Priser
Karrierestatistikk
Kamper     208
Interceptions     1
Spillerstatistikk på PFR

Merlin Jay Olsen (/ˈoʊlsən/; født 15. september 1940 i Logan i Utah, død 11. mars 2010 i Duarte i California)[5] var en amerikansk fotballspiller, kommentator og skuespiller. Han tilbrakte hele sin 15-årige karriere i National Football League (NFL) som defensive tackle for Los Angeles Rams. Han ble utvalgt til Pro Bowl 14 ganger, en rekord, og ble kun utelatt i sin siste sesong i ligaen. Rekorden er nå delt med Tampa Bay Buccaneers quarterback Tom Brady, tidligere offensive lineman Bruce Matthews, tidligere tight end Tony Gonzalez og tidligere quarterback Peyton Manning. Han fikk Outland-troféet som tildeles den beste linemanen i college football, og er innlemmet i Pro Football Hall of Fame og College Football Hall of Fame. Som skuespiller holdt han rollens om bonden Jonathan Garvey i Huset på prærien. Etter han forlot serien spilte han hovedrollen i sin egen dramaserie på NBC, Father Murphy.

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Merlin Olsen ble født i Logan i Utah, hvor foreldrene Merle Barrus og Lynn Jay Olsen hadde begynt sine karrierer etter de ble uteksaminert fra Utah State University (USU). Faren var en professor ved universitetet og moren var utdannet som barneskolelærer. Merlin var den andre av ni søsken og den førstefødte sønnen. Familien åpnet huset for alle i nabolaget som trengte et sted å spise, sove eller hjelp med utdanning; i vintertidene la Merle planker foran inngangen til huset slik at folk som hadde stått på skøyter i den lokale parken kunne gå inn.

Merlin prøvde å delta i idrett i high school, men ble kuttet fra basketballaget da han gikk i niende klasse. Lagets trener fortalte ham at idrett ikke var noe for han. Senere takket Olsen nei til et idrettsstipend for amerikansk fotball fra Stanford University til fordel for å spille for USU. Klassekameraten Ross Peterson beskrev ham som en «natural, big, strong leader ... he could have been successful at anything».[6] Brødrene hans Phil og Orrin spilte også amerikansk fotball.

Utdannelse

[rediger | rediger kilde]

Olsen gikk på Utah State University hvor han var medlem av Sigma Chi-brorskapet og en 3-årig letterman i amerikansk fotball som defensive tackle. Han ble uteksaminert fra College of Business and Social Sciences ved USU med en bachelorgrad i finans i 1962 og en mastergrad i økonomi i 1971.[7] Han fikk senere også en æresgrad i forretningsvirksomhet fra Huntsman School.[7]

I amerikansk fotball ble han som senior utvalgt til All-American (han ble inkludert på størsteparten av All-America-lagene) og vant Outland-troféet. Etter junioråret i 1960 ble han også utpekt til All-American av Football Writers Association of America og Newspaper Enterprise Association. Han var også All-Conference i både 1960 og 1961. Olsen og Utah State nådde Sun Bowl i 1960 hvor de tapte 20–13 mot New Mexico State. Med Olsen på laget holdt Aggies forsvar New Mexico State til kun 44 yards på 32 løp.

I Olsens seniorår gav Aggies forsvar opp i snitt 50,8 yards på løp (#1 i landet), 88,6 yards fra pasninger og 139,4 yards samlet, og alle tre statistikkene står enda som skolerekorder for forsvaret. I 1961 gav de opp kun 7,8 poeng per kamp, som er nest færrest i lagets historie, kun bak 1960-laget som kun tillot 6,5 poeng per kamp, da også under Olsens ledelse.[8] Forsvarte holdt også fire motstandere til under 100 yards totalt. Ett av lagene, University of Idaho, fikk kun 23 yards totalt, en skolerekord for USU som vant kampen 69–0.

AGgies, som da ikke var kjent som en av de solide universitetene i landet, var rangert som #10 på både AP og UPI's rangeringer etter sesongen, den høyeste rangeringen skolen hadde hatt. AGgies gikk 18–3–1 i løpet av Olsens junior- og seniorsesonger under hovedtrener John Ralston, og var conferencemestere begge sesongene.[9]

Priser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Olsen spilte i East-West Shrine Game i 1961 og ble i 2003 innlemmet i kampens Hall of Fame.[10] Han spilte også i Hula Bowl etter sin seniorsesong og ble utnevnt til kampens MVP.[11]

Olsen er medlem av State of Utah's Sports Hall of Fame, Utah State University Sports Hall of Fame og USU's All-Century Football Team. I 2000 ble han av Sports Illustrated utpekt som en av århundrets 50 beste idrettsutøverne fra delstaten Utah. Han ble stemt inn i All-Academic All-America Hall of Fame i 1988. I 1969 ble han inkludert i Newspaper Enterprise Associations All-Time All-America-lag med andre stjerner som Bronko Nagurski, Red Grange, Jim Thorpe, og O.J. Simpson.[12]

I 2008 ble Olsen inkludert i All-Sun Bowls 75th Anniversary Team.[13]

Utah State University annonserte planer om å oppkalle sin fotballbane etter Olsen under en seremoni i Logan under halftime i en basketballkamp mellom USU og St. Mary's 5. desember 2009.[14]

HOFs skulptør Blair Buswell laget en bronsestatue som står ved inngangen til Merlin Olsen Field ved Romney Stadium.

Olsen ble også utpekt til Academic All-American tre ganger og ble uteksaminert summa cum laude i 1962 med en grad i finans.[8]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Profesjonell amerikansk fotball

[rediger | rediger kilde]

Etter college fikk Olsen tilbud fra både Los Angeles Rams i National Football League og Denver Broncos i den rivaliserende American Football League. Han valgte sikkerheten i NFL og signerte med Rams. Hans første kontrakt var verdt rundt $50 000 og varte i to år, inkludert en signeringsbonus. Dette var i 1962, da gjennomsnittslønnen for en amerikansk fotballspiller lå på rundt $12 000 i året. Han var den første spilleren fra USU Aggie som ble draftet i første runde av NFLs draft.[8]

Olsen spilte profesjonelt (fra 1962 til 1976) for Los Angeles Rams i National Football League. Han var en ledende forsvarsspiller i sin periode og gikk kun glipp av to kamper i løpet av sine 15 sesonger i NFL. Han ble utpekt til NFL Rookie of the Year i 1962 og var på All-Pro førstelag i 1964 samt 1966 ut 1970. Han ble stemt inn i All-Pro andrelag i 1965, '73 og '74.[15]

Olsen endte nesten opp med å bli en angrepsspiller, men ble flyttet til forsvaret etter eksperimentering i trening. Han ble eventuelt en del av en av de beste forsvarsrekkene i NFLs historie. Deacon Jones, Rosey Grier, og Lamar Lundy var med Olsen på forsvarsrekken i 1963, og de fire fikk senere kallenavnet "The Fearsome Foursome".[15] AP utpekte ham til NFL Defensive Player of the Week i uke 12 i 1965, hvor Olsen scoret sin første touchdown.

Gjennom 1960-tallet terroriserte kvartetten motstandernes angrepsrekker. Olsen hjalp laget til å nå sluttspillet i 1967 og 1969. Han ble utpekt til klubbens "Outstanding Defensive Lineman" fra 1967 til 1970 av Los Angeles Rams Alumni. I uke 14 i 1967 ble Olsen og The Fearsome Foursome utpekt til AP NFL Defensive Players of the Week for sine prestasjoner i en kamp mot Baltimore Colt. På 70-tallet fortsatte Olsen å dominere som defensive tackle, og hadde 11 sacks i 1972, nummer to på laget. Etter uke 8 i 1972 fikk Olsen sin tredje AP NFL Defensive Player of the Week-tittel.[15]

Rams vant NFC West-tittelen i 1973 til og med 1976 tildels takket være Olsen. De var rangert som nummer én i NFL i forsvar mot løp i 1973 og '74 og var nummer to i sacks begge årene. I 1973 ble Olsen utpekt til NFLPA NFC Defensive Lineman of the Year og året etter, 1974, mottok han Bert Bell Award som tildeles ligaens MVP. I takketalen sa han at han tok imot prisen "on behalf of all who toil in the NFL trenches".

Tre av Olsen-brødrene, Merlin, PHil og Orrin, spilte i NFL, og Merlin og Phil spilte sammen for Rams fra 1971–74. Nevøen Hans, sønn av broren Clark, spilte også amerikansk fotball på profesjonelt nivår. I 1975 og '76 var Rams' forsvar nummer to i NFL i forsvar mot løp og var i topp fem i sacks, med et sammenlagtresultat på 22–5–1 over de to sesongene.

Olsens siste kamp i ligaen var NFC Championship Game i 1976 i Bloomington i Minnesota. Minnesota Vikings tok en ledelse tidlig i kampen. Et blokkert field goal som ble returnert 90 yards for en touchdown sjokkerte Rams i første kvarter. Forsvaret klarte ikke å holde tritt med Vikings senere i kampen, og Rams tapte 24–13.

Olsen ble utvalgt til Pro Bowl 14 ganger, en rekord, og ble kun utelatt i sin siste sesong. Han ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 1982, det første året han var kvalifisert; han valgte til posisjonstrener i college Tony Knap til å presentere seg.[16] I 1999 ble Olsen rangert som #25 på The Sporting News liste over de 100 beste amerikansk fotballspillerne noensinne.[17]

Underholdningskarriere

[rediger | rediger kilde]

Olsen hadde også suksess etter han avsluttet spillerkarrieren sin, som kommentator, skuespiller og forretningsmann.[18]

Olsen var en ekspertkommentator på TV, for det meste sammen med Dick Enberg på NBCs dekning av AFC på slutten av 1970-årene og gjennom 1980-årene. Han og Enberg jobbet også sammen under fire Super Bowl (XV, XVII, XX og XXIII), samt ni Rose Bowl fra 1980 til 1988. Olsen var også ommentator under Super Bowl XIII i 1979 med Curt Gowdy og John Brodie (Enberg var da studiovert før kampen, under halftime og etter kampen. I 1989 ble Olsen erstattet av [19] Bill Walsh som NBCs ledende ekspertkommentator. I 1989-sesongen jobbet Olsen med Charlie Jones på NBCs sendinger. I 1990 og 1991 gikk han over til CBS Sports hvor han kommenterte NFL-kamper med Dick Stockton.

Olsen hadde en vellykket karriere som skuespiller. Han spilte figuren Little Goerge i John Wayne-filmen "The Undefeated" med lagkameraten for Rams Roman Gabriel i 1969.

I 1970 spilte han fjellklatreren Merlin Fergus i en episode av serien Petticoat Junction.

Da Victor French forlot Huset på prærien for å spille i sin egen komedie, Carter Country, i 1977 fikk Olsen rollen som Michael Landon sidekick Jonathan Garvey, en rolle han holdt i flere år. Et minneverdig sitat fra sin rollefigurs sønn, Andy Garvey, var "My pa doesn't know anything about football!" som ble sagt da Andys venner foreslo at Jonathan kunne være trener for fotballaget deres.

Olsen spilte hovedrollen i Father Murphy, som varte i to sesonger.

I episoden "The Good Doctor" av Highway to Heaven forteller hovedpersonen Alex til Mark Gordon (Victor French) at "All I could see was the flowers and the beard. I thought you were Merlin Olsen." Dette var en intern vits siden alle de tre skuespillerne Merlin Olsen, Michael Landon og Victor French sammen spilte i TV-serien Huset på prærien tidligere i sine karrierer.

Olsens siste rolle var i den kortvarige TV-serien Aaron's Way i 1988.

Olsen var også talsperson for FTD Florists i mange år. Olsen bodde på deltid i Coachella Valley og var lenge talsperson på både radio og TV for Palm Desert-baserte El Paseo Bank.[20]

Olsen deltok også i flere reklamekampanjer for Sigma Chi-brorskapet; Merlin og hans bror Phil var Life Loyal Sig, Significant Sig (tildeles til medlemmer som har utmerket seg urelatert til brorskapet) og var medlem av Order of Constantine (gitt for tjenester gjort for brorskapet). Olsen donerte en av sine sko til brukt i det årlige rivalkampen mellom to high schools i Las Vegas, Eldorado High School og Chaparral High School, som begge åpnet i 1973.[21] Olsen presenterte "troféet" i en seremoni under kampen hvert år.

Olsen var ofte en av vertene under Children's Miracle Networks TV-aksjoner, en humanitær organisasjon stiftet av Marie Osmond og John Schneider i 1983.

Priser

[rediger | rediger kilde]

Han ble utpekt til Walter Camp Man of the Year i 1982 og Athlete of the Century i delstaten Utah. Under halftime i en basketballkamp mellom Utah State, Olsens gamle skole, og Saint Mary's 5. desember 2009 annonserte Utah State University at banen i Romney Stadium, hjemmebane for universitetets amerikansk fotballag, skulle bli oppkalt etter ham med navnet Merlin Olsen Field. Ettersom at Olsen da var syk bestemte Utah State at du skulle vente til 2010-sesongen med å avholde en seremoni; han var en tilskuer under kampen men holdt ikke en tale.[22] En skulptur av Olsen ble avduket sør for stadion under en offisiell seremoni om høsten 2010.[23] Olsen ble stemt inn i California Sports Hall of Fame i 2010 sammen med blant andre Bill Walton, Dwight Stones og Jim Otto.[24]

I 1983 var Olsen Grand Marshal under Rose Parade.

Privatliv

[rediger | rediger kilde]

Den 30. mars 1962 giftet Olsen seg med Susan Wakley, som også var en student ved USU. De fikk tre barn: Kelly, Jill og Nathan. Olson var medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige og bodde i San Marino i California.[25]

Olsen ble diagnostisert med brysthinnekreft i 2009,[26] og gikk gjennom tre runder med kjemoterapi. I desember 29 saksøkte han 25 aktører, inkludert NBC Studios, NBC Universal, 20th Century Fox, Georgia Pacific, Sherwin-Williams og Lennox Corp. for å ha utsatt ham for asbest som han mente at var årsaken til at han fikk kreft.[27][28]

Olsen døde 11. mars 2010 i City of Hope National Medical Center i Duarte i California, 69 år gammel.[22][29][30]

Olsen er gravlagt i San Gabriel Cemetery i San Gabriel i California.

Filmografi

[rediger | rediger kilde]

Film

[rediger | rediger kilde]
År Tittel Rolle Notater
1969 The Undefeated Little George
1971 One More Train to Rob Eli Jones
Something Big Sgt. Fitzsimmons
1975 Mitchell Benton

TV

[rediger | rediger kilde]
År Tittel Rolle Notater
1970 Petticoat Junction Merlin Fergus Episode: "With This Ring"
1973 Kung Fu Perlee Skowrin Episode: "Nine Lives"
1974 Dr. Simon Locke The Cat Episode: "The Killer"
1977-1981 Huset på prærien Jonathan Garvey 51 episoder
1978 A Fire in the Sky Stan Webster Television film
1980 The Golden Moment: An Olympic Love Story Todd Simms TV-film
1981 Walking Tall Webb McClain Episode: "Hitman"
1981-1983 Father Murphy John Michael Murphy 34 episoder
1982 The Juggler of Notre Dame Jonas TV-film
1984 Time Bomb Jake Calahan TV-film
1986 Fathers and Sons Buddy Landau 4 episoder
1988 Aaron's Way Aaron Miller 14 episoder, (siste rolle)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Merlin-Olsen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 14212546f[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 49555171, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Florio, Mike (11. mars 2010). «Reports: Merlin Olsen dies at 69». ProFootballTalk (på engelsk). NBC Sports. Besøkt 29. februar 2020. 
  6. ^ Cox, Erin (13. januar 2017). «Magic Merilin». The Herald Journal (på engelsk). Arkivert fra originalen 18. november 2019. Besøkt 29. februar 2020. 
  7. ^ a b «Honorary Degree Recipients» (på engelsk). Utah State University. Arkivert fra originalen 9. juni 2010. Besøkt 29. februar 2020. 
  8. ^ a b c «2019 Utah State University Media Guide» (PDF) (på engelsk). Utah State University. Besøkt 29. februar 2020. 
  9. ^ «Utah State Championships» (på engelsk). College Football Data Warehouse. Arkivert fra originalen 16. februar 2010. Besøkt 29. februar 2020. 
  10. ^ «Hall of Fame Inductees». ShrineGame.com (på engelsk). Besøkt 29. februar 2020. 
  11. ^ «Hula Bowl returns to Honolulu after Maui stint». ESPN.com (på engelsk). 15. september 2005. Besøkt 29. februar 2020. 
  12. ^ NEA All-Time All-America Team – Beckly Post-Herald, 24. august 1969
  13. ^ «Utah State's Merlin Olsen Named To 75th Anniversary All-Sun Bowl Team» (på engelsk). Utah State University. 3. juli 2008. Besøkt 29. februar 2020. 
  14. ^ «Utah State University Will Honor Merlin Olsen on Saturday, Dec. 5 At Aggie Basketball Game» (på engelsk). Utah State University. 16. november 2009. Besøkt 29. februar 2020. 
  15. ^ a b c 2008 St. Louis Rams Media Guide
  16. ^ «Merlin Olsen». ProFootballHoF.com (på engelsk). Besøkt 29. februar 2020. 
  17. ^ «Football's 100 Greatest Players». The Sporting News (på engelsk). Arkivert fra originalen 9. mars 2010. Besøkt 29. februar 2020. 
  18. ^ «BREAKING NEWS: The Fearsome Foursome now two: NFL Legend Merlin Olsen Dead at 69». The Enterprise Report (på engelsk). 11. mars 2010. Besøkt 29. februar 2020. 
  19. ^ «History of #1 analyst demotions». Classic Sports TV and Media (på engelsk). 18. februar 2013. Arkivert fra originalen 4. mars 2020. Besøkt 29. februar 2020. 
  20. ^ Felci, Michael (11. mars 2010). «Merlin Olsen talks about football, acting and desert life in 2007 interview». Desert Sun (på engelsk). Arkivert fra originalen 14. mars 2010. Besøkt 29. februar 2020. 
  21. ^ Brewer, Ray (11. mars 2010). «Merlin Olsen's death felt at Eldorado, Chaparral». Las Vegas Sun (på engelsk). Besøkt 29. februar 2020. 
  22. ^ a b «Olsen, Hall of Famer and member of 'Fearsome Foursome' dies». NFL.com (på engelsk). 11. mars 2010. Arkivert fra originalen 29. februar 2020. Besøkt 29. februar 2020. 
  23. ^ Harrison, Shawn (6. desember 2009). «Field named after Olsen: Utah State honors Aggie legend in halftime ceremony». The Herald Journal (på engelsk). Logan, Utah. Arkivert fra originalen 29. februar 2020. Besøkt 29. februar 2020. 
  24. ^ «Inductees» (på engelsk). California Sports Hall of Fame. Besøkt 29. februar 2020. 
  25. ^ «Mediterranean Estate, San Marino, California 1984». Glen-Hampton-Gardens-Designs.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 26. januar 2020. Besøkt 29. februar 2020. 
  26. ^ Eborn, Jared (6. desember 2009). «Utah State football names field after Merlin Olsen». Deseret News (på engelsk). Salt Lake City. Besøkt 29. februar 2020. 
  27. ^ Sassone, Bob (31. desember 2009). «Merlin Olsen suing NBC» (på engelsk). TV Squad. Arkivert fra originalen 14. mars 2010. Besøkt 29. februar 2020. 
  28. ^ Strauss, Alex (12. mars 2010). «Mesothelioma Takes Life of Merlin Olsen» (på engelsk). Arkivert fra originalen 29. februar 2020. Besøkt 29. februar 2020. 
  29. ^ Thursby, Keith (12. mars 2010). «Merlin Olsen dies at 69; Hall of Fame football star later became actor». Los Angeles Times (på engelsk). Besøkt 29. februar 2020. 
  30. ^ Goldstein, Richard (11. mars 2010). «Merlin Olsen, 69, Football Star, Commentator and Actor, Dies». The New York Times (på engelsk). Besøkt 29. februar 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Hovedanalytiker NFL on NBC (med John Brodie i 1978)
1978–1988 		Etterfølger
Forgjenger  Ekspertkommentator for Super Bowl (AFC)
1978-1988 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Merlin_Olsen&oldid=24477141»